Er bloggen VIRKELIG verdt det?

God morgen alle sammen.

Da var det torsdag og helgen nærer seg endelig! I går var jeg en tur innom Basic Gym i Gjøvik for jeg hadde hørt så utrolig mye bra om det, å det endte med at jeg gikk ut med et nytt medlemskap. Det var ikke tvil om at jeg vil trene der. Jeg hadde prøvd å sett litt på bilder på Instagram og Facebook, men der så det ganske lite ut. Men det fant jeg ut at det ikke var når jeg fikk omvisning på senteret. 3 etasjers senter med god plass og bra musikk, her kommer jeg virkelig til å bruke mye tid framover.

Så i dag skal jeg i et møte med opplæringskontoret snart før det blir trening litt senere. Jeg skal også i et møte med en fotograf her i Gjøvik i morgen som jeg gleder meg utrolig mye til. Med tanke på at jeg snart skal legge ut et veldig sensitivt og personlig innlegg så vil jeg ha profosjonelle bilder, for dette innlegget blir som en vending i livet mitt som jeg bare har ventet på å tørre å gjøre.

Jeg sitter inne med så utrolig mye som jeg bare burde fått sagt. Jeg vet at der er flere dere ute som sliter med akkurat det samme, å som ikke tørr å gjøre noe med det. Jeg vil ikke være den som lar vær å følge drømmene sine, jeg vil være den som følger drømmene mine og som gir andre inspirasjon og motivasjon til å gjøre det samme. Det kan ha ekstreme konsekvenser, men for meg så er det verdt det. Jeg har alltids levd for “In the end, we only regret the chances we didn`t take.”

Jeg levde nesten i 18 år uten å gjøre ting som jeg virkelig ville. Jeg levde ikke for meg selv, men for andre. Ting som jeg drømte om var bare uvirkelighet og umulig å oppnå i min situasjon. Jeg var ikke som alle andre barn, jeg var med drømmer som jeg ikke kunne strekke meg etter. Jeg kunne ikke prøve en gang. Det var som om jeg gikk rundt med et halsbånd og hver gang jeg strakk meg etter de ting jeg ville så ble jeg trukket tilbake. Jeg godtok dette i nesten 18 år. Lot meg selv komme på 2. plass, en dagdrømmer uten en utvei da.

Jeg har alltids siden jeg var liten lyst til å blogge. Men fikk ikke lov.. Den første bloggen jeg lagde meg ble fort slettet mot min vilje, men den følelsen jeg fikk av å sitte å skrive ned tankene mine. Det var da jeg kjente at dette var noe for meg. Jeg har alltids vært flinkere med å skrive det enn å si det hvis jeg skal forklare noe. Jeg får en utrolig ro over kroppen har jeg sitter å skriver, men samtidig en frykt. Jeg har blitt mye friere i løpe av disse 2 årene, å jeg har aldri hatt det så bra. Men det å vite at om jeg er åpen og ærlig på bloggen min, så kan det medfølge store konsekvenser som ikke er til å beskrive. Da må jeg tenke: