Jeg skjønte aldri helt hvorfor. Jeg satt med onkelen min å han spurte meg alvorlig om jeg hadde tenkt meg godt over og hva jeg tenkte om å bli utstøtt av foreldrene mine. Jeg sa det ikke høyt men jeg tenkte med meg selv, “jeg blir skuffet hvis ikke de gjør det.” Det høres helt forferdelig ut at jeg tenkte slik, men når jeg tenker tilbake på det nå så skjønner jeg veldig godt hvorfor. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg kom meg så fort videre, jeg så for meg at jeg kom til å grine meg til søvn flere netter på rad men slik var det ikke. Det tok meg 1 døgn før jeg hadde glemt det og var lykkeligere enn noen gang.

Det verste begynte for ca. et år siden da jeg “flyttet ut”, eller rettere sagt ble kastet ut. Jeg husker jeg sa i alle år at jeg ikke ville flytte ut før jeg hadde en jeg kunne flytte sammen med, men slik ble det ikke. Jeg ble vekket av moren min som var mildt sagt lei. Hun hadde bedt oss om å komme hjem 12, men vi kom hjem kl. 04.00 etter å ha vært med noen venner som var Jehovas Vitner, det var dråpen. Jeg lå i sengen med ryggen mot henne der hun satt og fortalte meg at jeg ikke respekterte reglene deres og at jeg måtte flytte ut. Fra deg dagen følte jeg meg ikke velkommen hjemme, så 2 dager senere satt jeg med nøkkelen til mitt nye hjem.

I begynnelsen gikk det OK, men etter flere uker der jeg kom hjem til tomt hus, ingen å snakke med og en jobb jeg virkelig ikke trivdes med så knakk jeg sammen. Jeg savnet å ha folk rundt meg. Når jeg besøkte foreldrene mine så følte jeg meg aldri hjemme, jeg følte meg som en gjest. Jeg suprte om å kunne ta mat fra kjøkkenet og slappet aldri helt av. Det endte flere ganger med at jeg kjørte hjem gråtende. Jeg var ensom.

Jeg prøvde flere ganger og hinte til at jeg ville flytte hjem igjen når jeg var veldig langt nede, men fikk alltids i respons at de trodde ikke det var det beste for meg. Men jeg så på det som at de ikke orket å ha meg hjem igjen, jeg levde jo ikke etter deres kriste regler.

Vi dro hele gjengen til syden i februar, men det ble vår siste tur ilag som familie. Jeg og søsteren min gikk i bikinier og kjoler som ikke var passende for dem, så vi fikk ikke lov til å ligge i nærheten av dem ved bassenget og de viste med hele måten at de skammet seg over oss. Jeg følte meg utstøtt av familien min, så det endte opp med at jeg og søsteren min hadde vår egen ferie. Å når vi kom hjem ble alt tusen ganger værre.

Jeg skulle sove hos søsteren min etter den lange turen hjem, men det ble fort forandret. Hele familien var samlet og vi fikk vite hvor lite de brydde seg om oss. De kjente oss ikke lengre, de så ikke på seg selv som foreldrene våre og hadde gitt oss opp. Alt de fikk seg selv til å si såret meg så utrolig sterkt at jeg endte opp nok en gang med å kjøre hjem til hybelen min hulkende og knust. Den kvelden glemmer jeg aldri, jeg hadde aldri i livet mitt følt meg så lite verd å det var foreldrene mine som hadde fått meg til å tenke slik.

Jeg sendte en siste melding til dem, “takk for meg” før jeg blokket dem. Jeg ville ikke ha slike mennesker i livet mitt lengre som ødela meg så mye. Selv om de var foreldrene mine på papiret betydde ikke det at de skulle få være en del av livet mitt og gjøre slik med meg. Selvfølgelig fikk den meldingen dem til å tenke det verste, men jeg satt med samme tanke selv. De ringte og ringte og ringte, men jeg ville ikke snakke med dem. Ting kunne skjedd den kvelden, men jeg kjente på hele kroppen at jeg ikke var i stand til det. Jeg ventet bare på at noen skulle banke på døren og være redd for meg, men det skjedde aldri.

De forstod at de hadde virkelig såret meg etter noen dager, men jeg tror ikke de fortod hvor alvorlig det var. Jeg har aldri tilgitt dem etter den gangen.

Jeg fant fort ut at den eneste grunnen til at jeg var i Haugesund enda ikke var en grunn lengre. Jeg skulle flytte så fort jeg kunne, å valget sto mellom stavanger eller gjøvik. Jeg visste med meg selv at jeg hadde ikke blitt bedre av å flyttet til en ny hule i stavanger der jeg enda hadde følt meg ensom, så det å få flytte inn til tanten og onkelen min i Gjøvik var livreddende for meg! Men alikevell ville foreldrene mine at jeg skulle flytte alene til stavanger, selv om de visste hvor ødelagt jeg var blitt etter jeg bare bodde alene i Haugesund.

Det har skjedd mye som har påvirket meg til å miste følelsene mine for foreldrene mine, men det var fra denne perioden jeg følte det var sterkest. Jeg tror ikke foreldrene mine helt vet hva de har gjort, men det de gjorde mot meg fikk meg til å ville bli utstøtt av dem. Jeg skjønner nå hvorfor jeg tok det så lett, å jeg håper også at foreldrene mine vil skjønne det og lære av det. Det er helt forferdelig å si, men:

Jeg VILLE at foreldrene mine skulle utstøtte meg!

♥ Christina