Da er det endelig tid for “det store innlegget” som alle har etterspurt. Hvorfor stripper jeg? Hva gjør jeg på strippeshow? Hvordan kom jeg på tanken? De fleste som kjente meg kunne ikke helt forstå tanken min bak dette valget, men det kan heller ikke de som ikke kjenner meg. Det å bli stripper å samtidig gå offentlig ut med det er sosialt selvmord. Du ber om å få slengt ordet HORE i tryne, å du har ingenting du skulle ha sagt. Så hvorfor? Hvorfor stripper liksom? Jo nå skal dere få høre…

Alt begynte egentlig med at jeg ELSKET å danse, jeg kunne levd av det. Når jeg var liten kunne jeg sperre meg selv inne på rommet hele dagen, så på radioen og danse til alt av musikk som kom på. Jeg danset ikke bare, jeg levde meg inn. Det var ikke lengre bare dans, det var som om jeg var i en ny verden hvor jeg kunne være akkurat den jeg ønsket å være. Ingen dømte meg, ingen så ned på meg og ingen prøvde å ødelegge for meg. Dessverre var jeg Jehovas Vitne på den tiden, så i stede for å følge drømmene mine og bygge videre på dans så endte jeg opp på Service og Samferdsel for da var jeg sikret jobb.

Det ble lite dans da jeg gikk på Videregående, men selv på treningssenteret så kunne musikken få meg til å forsvinne fra virkeligheten. Alle de strenge reglene innenfor religionen var vekke, det presset om å passe inn, alt. Jeg kunne føle meg som verdens sterkeste og mest selvsikre med bare rette musikken på øret. Det gikk noen år og jeg var i slutten av læretiden min. Jeg hadde bare noen måneder igjen, men jeg var en plass som jeg virkelig ikke trivdes. Det var den siste plassen jeg ønsket å være. jeg gruet meg hver bidige dag til jobb, jeg hatet å være på jobb og all motivasjon til å gjøre noe annet etter jobb var vekke. Jeg pinte meg selv til å holde ut alt for lenge, til slutt sa det stopp. Bare tanken på å dra på jobb fikk meg til å kollapse i tårer, så jeg sa opp. Fra den dagen av lovte jeg meg selv å aldri pine meg gjennom noe jeg ikke trivdes med.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det var da jeg begynte å ta opp tankene om dans igjen. Jeg var da ute av Jehovas Vitner og ville bare gjøre noe som gav meg lykken tilbake. Jeg begynte å tenke på noe som var gøy og som man kunne tjene godt på, det var da tanken om stripping dukket opp. Selv så visste jeg ikke at det engang var strippere i Norge, men med bare noen tastetrykk så fant jeg ut av at det var. Jeg kontaktet firmaet, men det ble ikke noe av det da. Jeg bodde på den tiden i Haugesund, å de trengte folk i Oslo. Men ikke lenge etter endte jeg plutselig opp i Gjøvik hos tanten og onkelen min der. Jeg hadde helt glemt ut strippefirmaet når jeg flyttet dit, jeg var mest fokusert på å få fullført utdannelsen min. Men etter ca. en måned så slo tanken meg. Jeg kontaktet da et annet strippefirma (Showhuset.no) og vi avtalte et møte i Oslo uken etter.

Jeg hadde aldri sett et show før og jeg hadde aldri møtt en stripper, så jeg visste egentlig ikke helt hva jeg kom til. Er en ting sikkert, så er det at jeg aldri glemmer den dagen! Jeg tror aldri i verden jeg har møtt eller kommer til å møte en herligere person enn henne. Hun var “hoved stripperen” og det var hun som skulle lære meg opp. Hun ble som en mor for meg, samtidig som hun var et forbilde. Hun øste av selvsikkerhet og samtidig godhet. Hun hadde en utstråling som jeg aldri har sett maken til, å når jeg så henne ha show i et utdrikningslag så gjorde det meg enda sikrere på valget mitt!

Det handlet ikke om å få mannen som sitter på stolen mest mulig kåt. Det er om å gjøre å lage et skikkelig show som ingen av dem glemmer. Jeg var like engasjert som mennene når hun holdt på. Det var dans, hun viste kroppen sin fra sin beste side og det var MASSE humor! Det var bare RÅTT! Det er ikke slik som de fleste tror at stripperen har som mål å være mest mulig deilig og tiltrekkende, det er evt. dama hans som tar seg av. Strippere skal være alt annet enn det som er normalen. Vi skal få mennene til å le, de skal få sjokk og de skal få se en kvinne som har bein i nesa og som ikke trenger godkjennelse av menn for å forstå at hun er en skjønnhet. Det som skiller oss fra andre kvinner er at vi ikke prøver å gjøre mennene tilfreds, vi vet at vi er bedre enn det og at vi ikke trenger deres godkjennelse. Bare det å se en kvinne øse av selvsikkerhet og ikke være redd for å drite seg ut eller skjems over kroppen sin er noe menn er fasinert over. bare det i seg selv er et show for dem.

Men så tenker mange… Du danser jo naken på menn?

Ja det er sant at vi ender opp helt nakne, men det er allikevel rent. Vi dekker for eksempel til hvis vi sprer beina, vi ligger ikke med kundene(jeg gjør i alle fall ikke uansett sum) osv. Så egentlig så er det ikke så “grafsent” som folk tenker. Hun som lærte meg opp f.eks. er en gift kvinne, så passa rent er stripping. Så ikke kom her å si til meg at jeg er en hore fordi jeg er en stripper. Kan selvfølgelig være unntak på strippere, men du kan finne slike mennesker uansett yrke som sprer beina for penger. Det er et yrke som ikke mange jobber i, men der er mest pga at du ender opp helt naken. I denne verden hvor kroppspress er ufattelig stort så er det få jenter som er så komfortable med kroppen sin at de har bein nok i nesa til å danse foran folk nakne.

Men er det trygt? Ung jente naken foran en haug av mannfolk liksom?

Jeg skal være ærlig å si at jeg aldri har truffet så hyggelige og snille mannfolk i mitt liv som når jeg har vært på jobb. Du blir behandlet som den dronningen du er, noe som gjør at jeg elsker jobben min enda mer. Samtidig så har jeg alltids en med meg som passer på for sikkerhetsskyld, men det går alltids utrolig fint. De er veldig respektfulle og følger reglene til punkt og prikke. Så jeg har ingen ekle episoder i sammenheng med stripperyrket.

Så det er det jeg har å komme med om hvordan jeg kom inn i yrket og hvordan det foregår. Jeg oppfordrer ingen til å starte som stripper, ikke pga selve yrket men mest pga all hat du får av det. Ingen fortjener å bli sett så passa ned på som det strippere blir. Det er ganske ødeleggende om en ikke er sterk. Men selv så kan jeg med hånden på hjertet også si at jeg aldri angrer meg på at jeg ble det. Den følelsen jeg får når de slår på musikken å det er min tur til å skinne, det er akkurat samme følelse som når jeg slo på radioen hjemme når jeg var liten. Den følelsen gjør at det er verdt all dritt som medfølger yrket.

JEG KAN MED HODET HEVET SI AT JEG JOBBER SOM STRIPPER!