Det stemmer, jeg har ikke snakket med dem på rundt 10 måneder. Dette var overskriften i artikkelen i Byas etter intervjuet vi hadde over helgen. Artikkelen er åpen for alle, å du kan lese den HER. Jeg skal ikke snakke så mye om selve artikkelen, for leser dere den så sier den det meste selv. Jeg er utrolig takknemlig for at folk er interessert i å dele historien min videre, det viser bare hvor viktig det er å få fram hva noen folk går gjennom. Selv så har jeg fortalt denne historien en del ganger, så for meg blir det nesten som å snakke om hva jeg spiser i løpet av en dag. Men hver gang så får jeg samme reaksjon av dem som hører på…

Det å se hvor sjokkerte de blir og hvor lite de forstår at dette skjer i 2018, det er det som minner meg på at det faktisk ikke er like normalt som hva jeg spiser i løpet av en dag. Det er ikke normalt å bli utstøtt av selv sine egne foreldre bare pga. en fant ut at en ikke lengre ville være i religionen. Nei, det er det bare ikke. Det er ikke normalt nå, å det kommer aldri til å være noe en ser på som normalt. Det burde det ikke bli heller.

Jeg vet dette høres grusomt ut, men av og til tenker jeg at det hadde vært lettere om dem hadde gått bort. Ikke det at jeg ønsker dem døde, ikke misforstå. Jeg tenker bare at hadde situasjonen vært slik i stede så hadde jeg sittet med tanken om at det ikke var deres feil, de valgte ikke å forlate meg. Det gjør det nesten mer vanskelig å vite at dem lever, å at dem selv har valgt meg bort uansett hvor hardt de evt. sier til folk at det har vært. De valgte det, mer er det ikke å si. I stede for å sørge over dem så sitter jeg hver dag med et håp om at ting forandrer seg, noe som gjør utrolig vondt når jeg i dag 10 måneder senere ikke ser noe framgang til at dette kan skje.

Uansett hvor mye vondt de har gjort meg så sitter jeg med den tanken at jeg innerst inne ønsker dem alt godt. Jeg hadde oppriktig fått vondt inni meg hvis jeg hadde hørt at det hadde skjedd dem noe, men det er pga. dem som person. De har alle en nydelig personlighet, men det er den religiøse hjernevaskingen som har satt hele familien i denne situasjonen. Jeg er glad i dem, men jeg liker ikke hvordan religionen har ødelagt dem. De er ikke lengre mamma og pappa som jeg kjente, da hadde jeg ikke skrevet dette innlegget i dag.