FRA SELVMORDSTANKER TIL STERKERE ENN NOEN GANG!

Jeg har aldri snakket høyt om dette fordi jeg rett og slett har vært livredd for reaksjonene som kan komme av at jeg åpner meg så dypt. Jeg har hatt et inderlig ønske om å kunne snakke høyt om dette, fordi det er en så stor brikke som mangler for at dere skal forstå hvorfor ting er som de er. Du skal havne utrolig langt nede for å sitte igjen med selvmordstanker, så dette er ikke noe å tulle med! Dessverre så åpnet jeg meg opp til feil personer om problemene mine, noe som de brukte imot meg senere. Det var helt grusomt, for det var mitt svakeste punkt som en av mine nærmeste brukte imot meg. Så når jeg så hvor lett den personen kunne slenge ut, så har jeg vært livredd for å åpne meg på bloggen selvfølgelig. Det er jo tross alt noen som er her inne bare for å finne ting som de kan bruke mot meg.

 

Men nå har det gått så pass lang tid at jeg føler meg klar til å fortelle…

 

Alt startet med en jobb hvor jeg ikke trivdes i. Jeg ble sittende i en kasse 8 timer til dagen hvor jeg hørte piping fra hver vare jeg slo inn samtidig som det eneste jeg sa de dagene var “pose?” og “kvittering?”. Jeg hatet jobben, men jeg var så fokusert på at jeg snart skulle til syden så jeg hadde hodet med meg på trening og kostholdet mitt. Jeg glemmer aldri den lykkefølelsen når jeg dro, den følelsen av å komme meg vekk fra jobben. Men for første gang så gikk det i hodet mitt hele ferien hvor mye jeg gruet meg til å komme tilbake.

 

Jeg kom tilbake til de samme rutinene. Piip, piiiiiip, piiiiiiiiiip. Men noe hadde forandret seg. Jeg hadde ikke lengre noe å jobbe mot, så treningen ble byttet ut med sjokoladeplater, kjeks og godteri for å greie å holde ut på jobb. Det igjen endte opp med at jeg fort ble 20 kilo tyngre på kort tid, som igjen resulterte i at jeg ikke bare var misfornøyd med jobben, men også med meg selv. Jeg rettere sagt hatet meg selv, for den kroppen jeg levde i var ikke meg.

 

Heldigvis så greide jeg til slutt, eller jeg ble så dårlig at legen min anbefalte meg til å si opp. For jeg hadde sagt ifra til sjefen om problemet, men det tok ikke mange dager før jeg sto oppskrevet som kassedame igjen hele dagen. Heldigvis så kom jeg meg vekk, samtidig som jeg like fort fant meg en ny arbeidsplass. En plass som jeg endelig kunne gjøre det jeg elsket, altså salg.

 

(Det var ikke lenge før jeg sluttet at jeg også ble kastet ut av foreldrene mine for så å måtte flytte for meg selv i en liten mørk hybel som selvfølgelig ikke gjorde situasjonen så mye bedre.)

 

For første gang på lenge gledet jeg meg til jobb igjen, jeg begynte å spise sunt igjen samtidig som jeg begynte å komme meg på trening. Dessverre så tok det ikke mer enn 2 uker før jeg plutselig får beskjed om at de trenger et nytt smilende fjes i kassen. Hvordan tror dere det føltes? Jeg hadde endelig kommet meg vekk fra et helvette, endelig funnet gleden i livet for så å bli dratt tilbake. Det tok ikke lang tid før jeg gav beskjed til sjefen om situasjonen, hvor jeg fikk tilbakemelding om at det skulle fikses på. Ble det fikset på? Nei. Jeg ble stående i kassen som var avskilt fra alle andre ansatte helt alene.

 

Ikke nok med at jeg var ensom nok fra før av og familiesituasjonen ble forverret fra dag til dag, neida jeg måtte toppe det hele med nok en gang å ha en jobb som jeg gruet meg til. Jeg husker jeg noen ganger ble så dårlig at jeg følte jeg kunne gått i bakken når som helst. Andre ganger så kunne jeg begynne å gråte uten videre. Jeg husker jeg en gang gråt mens jeg tok imot betaling hos en kunde fordi jeg ikke fikk noen til å stå for meg.

 

Jeg ble så psykisk dårlig at jeg rett og slett ikke kjente meg selv på den tiden. Jeg gjorde mye dumt på dem tiden som jeg aldri skulle ha gjort, men samtidig så var jeg så syk at jeg var umulig å styre. Jeg gjorde alt som gav meg et snev av lykke selv om den lykken bare varte i 2 sekunder. Heldigvis så kom jeg meg vekk fra den jobben før ting ble for alvorlig, samtidig så var familiebåndet en smule stabilt på den tiden som gjorde at jeg fikk lov til å være med på familieferien til syden.

 

Det var utrolig deilig å kunne dra på ferie uten å tenke på at jeg skulle tilbake til nok en jobb som ødelagte meg, men selvfølgelig så skulle det være noe annet som påvirket ferien. Jeg var nemlig så langt ute av Jehovas Vitne som mulig utenom å være ute skriftlig. Så med bikiniene og kjolene som ble tatt i bruk så ble jeg så å si ekskludert på ferien. Jeg vil ikke si at klærne var så ille i forhold til hva det kunne vært, men for dem så er alle kjoler over knærne uakseptable. Så jeg og min søster hadde så å si ferie alene, noe som ikke gjorde meg noe.

 

Jeg hadde det ganske greit egentlig, helt til vi kom hjem. Jeg vil ikke fortelle for mye om hva som skjedde i detalj den kvelden, men jeg kan si det slik at jeg skulle sove over hos mine foreldre når vi kom hjem fra turen. I stede endte det opp med at jeg dro hjem til min mørke hybel gråtende foran rattet hvor jeg aldri har følt meg så lite elsket og så mye hatet på en gang. Jeg har aldri i mitt liv følt meg så ubetydelig.

 

VG skrev at jeg sendte melding til mine foreldre “TAKK FOR MEG”. Det var under denne kjøreturen denne meldingen ble sendt, mens jeg egentlig bare hadde lyst til å snu om rattet mot fjellveggen. Etter 30 minutter kjøretur hvor jeg kommer hjem og endelig greier å puste rolig så får jeg øye på kjøkkenkniven som ligger rett på kjøkkendisken. Jeg tar den opp. I det jeg løfter den så strømmer det tusen tanker i hodet mitt, hvor en av dem er å bare avslutte alt av smerte. Hvis ikke mine nærmeste elsker meg, hvem vil elske meg da? Jeg har bare meg selv, så hva er vitsen? Jeg tror aldri jeg har vært så livredd før. Jeg slipper kniven å faller sammen i gråt. Jeg hulker og gråter så mye at jeg sliter med å puste, å det eneste jeg tenker på er at jeg vil at mamma skal komme stormende inn døren livredd for datteren sin. Hun kom aldri…

 

Den natten var så utrolig skummel, men den var uten tvil et vendepunkt i livet mitt. Det å føle meg så alene og så lite verdt var utrolig vondt og har nok skadet meg for resten av mitt liv, men samtidig så gjorde den natten meg til den jeg er i dag. Etter det så har jeg ikke lent meg på noen, jeg har stått på alene. Jeg har gjort det jeg har måttet gjøre for å leve et bra liv, selv om mange har dømt meg for avgjørelsene mine.

 

Det har vært en utrolig tøff vei å gå. Jeg har flere ganger havnet langt ned igjen, men jeg har alltids greid å reist meg. Jeg har ignorert dem som dømmer meg og fulgt mine drømmer. Jeg har aldri hatt et såkalt normalt liv, å det kommer jeg aldri til å få heller. Mye har skadet meg for livet, men dette er noe jeg har lært at jeg bare må leve med.

 

Det er derfor jeg sliter med å få meg en normal jobb igjen. Det er derfor jeg ikke kan bo alene. Det er derfor jeg ikke vil ha kontakt med foreldrene mine igjen. Jeg har vært der nede og opplevd den sorgen som kan gi deg den følelsen av at det bare er en utvei, å jeg skal aldri tilbake. Derfor holder jeg meg vekke fra alt som kan ødelegge min lykke i livet. Jeg er kanskje egoistisk, men det er livet mitt jeg snakker om.

 

Ingenting er mer verdt enn livet ditt, så ikke la noen på noe som helst måte skade det!

8 kommentarer
    1. Du fortjener bedre enn det, og det kommer. Det kan bare gå oppover når du har vært såpass langt ned! Utrolig sterkt, stå på!! Så utrolig bra at du står på og er den du er. ❤️

    2. Jeg er rett og slett tom for ord, jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg kan bare si at jeg beundrer deg på flere måter, og jeg syntes du er sterk. Det er ikke lett å være langt nede og når man da ikke har god kontakt med foreldrene sine, så … ja, alt er mye tyngre da syntes jeg. Men ta vare på deg selv, husk at du har en stor verdi. Skulle ønske vi kunne treffes en gang, ta en kaffe eller noe å snakke sammen. Stor klem

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg