hits

LIVET SOM JEHOVAS VITNE

FRSTE GANG JEG FEIRER JUL

N er det ca. 3 mneder til jul, s fort halloween er over s blir det julen alle sikter ynene mot. Jeg kjenner for frste gang at jeg gleder meg til julen og tiden rundt den. Dette blir ikke bokstavelig min frste julefeiring, men i forhold til forholdene i fjor s fler jeg ikke helt at jeg kan kalle det en skikkelig julefeiring heller.

 

Selve julaften var rett og slett helt amazing, den glemmer jeg aldri. Det sitte rundt bordet med tante, onkel, sskenbarn, venner og ssteren min var virkelig en god flelse. Det pynte juletre, bake pepperkaker, pakke opp gaver og f besk av nissen, smiler bare av tanken. Nr vi dro opp til Gjvik s var alt bra, men samtidig s var ting ikke s bra innvendig p den tiden.

Jeg blar nedover innleggene mine for finne ut av hva jeg faktisk skrev om i desember, men jeg finner bare to innlegg. Jeg sa jeg skulle skrive et innlegg om min frste jul, men det ble aldri. Jeg skrev i ett innlegg senere at jeg hadde hatt en vanskelig tid i desember, noe som gjorde at bloggen dde en periode. S n har jeg bladd gjennom bilder og alt for finne ut hva som skjedde oppe i hodet til Christina denne perioden. Jeg fikk svar p hva som foregikk, men det er ikke kjekt tenke tilbake p.

 

Jeg kan beskrive tiden fr jul med 3 ord: Depresjon, familiesavn og kjrlighetssorg. Jeg husker jeg virkelig hatet leiligheten jeg bodde i p den tiden, den delagte alt av motivasjon til gjre noe som helst i livet p den tiden. Det var kaldt, mrkt og alt annet enn hjemmekoselig. Ikke hadde vi noe som helst julepynt, lys eller noe som hadde meg jul gjre. Ikke fordi vi ikke ville, men fordi vi ikke trivdes der.

 

Jeg fler at julen er s mye mer enn 24.desember. Det er liksom lys, pynt, juleshopping og gavepakking som gir deg julestemning. Jeg skulle nske dere fikk vrt med meg nr jeg feiret min frste jul, men samtidig s er jeg glad dere slapp. Jeg fler faktisk at jeg skal feire jul for frste gang i r, siden alt var kaos i hodet mitt p den tiden. det som er sikkert er at dere skal f lov til vre med meg p ALT!

 

Jeg har lyst til pynte til jul, jeg har lyst sitte inne i kulden spise pepperkaker og drikke kakao, jeg vil p juleshopping for s sitte hjemme og pakke dem inn med julemusikk i stua. Alt dette vil jeg oppleve, jeg vil dele det med dere! Blogg-innlegg, YouTube-videoer, Instagram, you name it!

DENNE JULEN SKAL IKKE DELEGGES, DEN SKAL FEIRES!

JEG FIKK VG P DREN!!

Omg! Jeg har rett og slett ikke ord nr det kommer til selve resultatet p intervjuet. Det i det hele tatt vre i VG er ganske kult syns jeg, det er tross alt Norges strste avis! Jeg fikk lese over det fr det ble lagt ut, jeg merker det stakk i kroppen. Jeg har fortalt historien min flere ganger til aviser, men denne gangen er det annerledes. Dette er uten tvil det beste intervjuet, men det er ogs den mest skremmende versjonen. Du fr et mye strre innblikk av livet mitt bde p godt og vondt, noe som innebrer at ting i livet mitt som jeg aldri har snakket hyt om fr blir nevnt.

Jeg har virkelig vrt spent p se nr den kom ut. Jeg fikk besk av dem fra Oslo sist uke, hvor intervjuet gikk over flere timer. Her skulle de f med seg alt fra a til som var verdt vite, s for si det slik s er det et intervju mange kan leve seg inn i.

Jeg hper s mange som mulig av dere tar dere tid til lese den (HER). Jeg er utrolig spent p tilbakemeldingen deres!

Jeg viser brevet jeg fikk fra presten i menigheten nr de fant ut at jeg skulle flytte! UFYSELIG!

I helgen tok jeg ryddet i papirene mine av alle ting. Jeg hadde kjpt meg noen nye permer, s jeg tenkte jeg skulle f litt kontroll p ting n. Jeg fant utrolig mye som jeg ikke husket at jeg hadde, som gamle tegninger, rbker og gamle brev fra venner. Det er alltids kjekt ta vare p slike ting som bringer gode minner, jeg vil sett pris p det nr jeg blir gammel. Men blant disse brevene s fant jeg et brev litt utenom det vanlige, nemlig et brev jeg fikk fra "presten" i menigheten nr de fant ut av at jeg skulle flytte til tante og onkelen min som ikke lengre var Jehovas Vitner.

Som dere leser i brevet han selv skrev s hadde de prvd ftt til et mte for snakke om denne avgjrelsen, noe som jeg uten tvil ikke var interessert i. Det var tanten og onkelen min det var snakk om at jeg skulle flytte til, ikke en kriminell kjeltring.

Jeg ble sammen med det skrevne brevet tilsendt hele 6 sider som var kopiert ut av en bok som Jehovas Vitner har, men det var da en side hvor de hadde markert ekstra godt. S der str det rett og slett svart p hvitt at hvis jeg hadde kontakt med min egen tante og onkel som tidligere var Jehovas Vitner, men som meldte seg ut, at jeg selv da kom til bli utsttt av menigheten om jeg s ville eller ei. Ekstremt ikke sant? Det at jeg har kontakt med dem gjorde at jeg var medskyldig i det onde. Det hres rett og slett grusomt ut.

 

Tanten og onkelen min var dem som tok meg imot med pne armer nr jeg hadde det verst, det var de som fikk meg til greie fortsette videre med livet mitt. S det sende et brev om at de er en del av det onde, det er ondt det! Ufyselig er det!

 

Det tok meg over 1 r fr jeg greide kvitte meg med den

Visse ting var lettere la g enn andre nr jeg avsluttet mitt liv som Jehovas Vitne. Mye av troen min hadde gradvis visnet fr jeg meldte meg ut, den dag i dag er s og si all min religise tro dd. Men det har vrt visse ting som har sittet sterkere inne, ting jeg ett r senere enda ikke har greid legge fra meg. Denne har fulgt meg nr jeg flyttet til Gjvik, nr jeg flyttet til Stavanger og den ble til og med med meg inn i mitt nye hjem i kollektivet. Det er nemlig Bibelen. Mange av dere tenker kanskje at det ikke er noe vits kvitte meg med den heller, at det heller er bra ha den i hus for bruke det mot dem. Det er mange som er gtt ut av religionen som har den i hus, det er egentlig normalt ha en bibel i hus. Men for meg s var det en helt annen grunn til at jeg beholdt den s lenge.

Jeg har nemlig hatt lyst kvitte meg med den lenge, for jeg visste at s fort jeg greide bli kvitt den s ville jeg fle meg hundre prosent fri. Hres kanskje litt overtroisk ut n, men la meg fortelle noe dere alle vil bli sjokkert over...

Da jeg var liten s hadde jeg lett for vre redd om nettene, jeg var s urolog i kroppen at jeg ikke fikk sove. Det var bare to ting som gikk det til forsvinne, det var det at jeg mtte be om at Jehova skulle sende engler for passe p meg og jeg sov med bibelen i armene. Det stemmer, i stede for ha en kosebamse s sov jeg med den harde bibelen. Den kunne ikke ligge p siden av sengen eller p sengen ved meg, nei jeg mtte ligge med den slik som unger gjr med bamsen sin. Jeg husker ikke hvor lenge jeg holdt p med det eller hva som fikk meg til starte, men jeg holdt p leeenge. S det ha bibelen i nrheten ble for meg det som mtte til for at jeg skulle sovne, det har sittet langt inne. Vrste av alt var at jeg alltids som godt etter det, s det er nok derfor det har vrt s vanskelig bli kvitt den.

Men n, over 1 r etter jeg melde meg ut s havnet den i sppelkassa. Jeg drev pakket opp og ryddet i hyller etter flyttingen hvor jeg da ble sittende med denne boka i hnden. Skulle jeg la den nok en gang vinne, eller skulle jeg f den ut av livet mitt? For frste gang s havnet den ikke i skuffa mi, men i sppelet. vet dere hva?! Jeg sover enda like godt som jeg alltids har gjort, om ikke bedre! Det var det siste som fikk meg til holde litt tilbake i den forbaska religionen, men n, n er all makt som den religionen hadde over meg vekke. Jeg er s glad for at jeg faktisk ikke ble s pass hjernevasket at jeg faktisk s hva jeg kastet bort livet mitt p. Jeg har aldri vrt meg lykkelig enn det jeg kan si jeg er i dag!

"JEG HAR IKKE SNAKKET MED FORELDRENE MINE P 10 MNEDER"

Det stemmer, jeg har ikke snakket med dem p rundt 10 mneder. Dette var overskriften i artikkelen i Byas etter intervjuet vi hadde over helgen. Artikkelen er pen for alle, du kan lese den HER. Jeg skal ikke snakke s mye om selve artikkelen, for leser dere den s sier den det meste selv. Jeg er utrolig takknemlig for at folk er interessert i dele historien min videre, det viser bare hvor viktig det er f fram hva noen folk gr gjennom. Selv s har jeg fortalt denne historien en del ganger, s for meg blir det nesten som snakke om hva jeg spiser i lpet av en dag. Men hver gang s fr jeg samme reaksjon av dem som hrer p...

 

Det se hvor sjokkerte de blir og hvor lite de forstr at dette skjer i 2018, det er det som minner meg p at det faktisk ikke er like normalt som hva jeg spiser i lpet av en dag. Det er ikke normalt bli utsttt av selv sine egne foreldre bare pga. en fant ut at en ikke lengre ville vre i religionen. Nei, det er det bare ikke. Det er ikke normalt n, det kommer aldri til vre noe en ser p som normalt. Det burde det ikke bli heller.

 

Jeg vet dette hres grusomt ut, men av og til tenker jeg at det hadde vrt lettere om dem hadde gtt bort. Ikke det at jeg nsker dem dde, ikke misforst. Jeg tenker bare at hadde situasjonen vrt slik i stede s hadde jeg sittet med tanken om at det ikke var deres feil, de valgte ikke forlate meg. Det gjr det nesten mer vanskelig vite at dem lever, at dem selv har valgt meg bort uansett hvor hardt de evt. sier til folk at det har vrt. De valgte det, mer er det ikke si. I stede for srge over dem s sitter jeg hver dag med et hp om at ting forandrer seg, noe som gjr utrolig vondt nr jeg i dag 10 mneder senere ikke ser noe framgang til at dette kan skje.

 

Uansett hvor mye vondt de har gjort meg s sitter jeg med den tanken at jeg innerst inne nsker dem alt godt. Jeg hadde oppriktig ftt vondt inni meg hvis jeg hadde hrt at det hadde skjedd dem noe, men det er pga. dem som person. De har alle en nydelig personlighet, men det er den religise hjernevaskingen som har satt hele familien i denne situasjonen. Jeg er glad i dem, men jeg liker ikke hvordan religionen har delagt dem. De er ikke lengre mamma og pappa som jeg kjente, da hadde jeg ikke skrevet dette innlegget i dag.

JEG SAVNER HA ET NORMALT LIV

Ikke det at jeg er s "spesiell" i forhold til andre mennesker, men det er ikke tvil om at jeg ikke har et normalt liv. Mulig det ser ut som jeg har et skalt normalt liv, men det er s langt fra hva en kan kalle normalt. Selv s fler jeg dette er et normalt liv n som jeg er vandt til det, men s fort jeg snakker med andre om det s ser jeg hvor unormalt dette er. Jeg elsker livet jeg har n, det er det ikke tvil om. Men jeg skal si at jeg av og til kunne nske jeg hadde det som folk ser p som et normalt liv.

 

Bare slike ting som dra hjem til foreldrene i helgene for f mamma sin middag, for s krangle med ssknene mine om sofaplassene nr vi skal se en film. Det beske besteforeldre selv om du egentlig vil vre med venner, for s dra hjem 10 kilo tyngre. Bare slike ting som mtte sende melding til mamma nr jeg er framme hvis jeg reiser. Slike smting som folk tar som en selvflge, muligens folk tar det som ork ogs, slike smting savner jeg.

Det er ikke normalt vre 21 r gammel ikke ha foreldre og besteforeldre i livet. Spesielt ikke vite at de bare er noen timer unna, men du ikke er en del av livet deres. Det er ikke normalt at du blir sett p som Satan selv av folk som tidligere var dine venner, uten gjre annet enn finne ut av at "hobbyen" deres ikke var noe for deg.

 

Jeg har ikke et normalt liv, det er det ikke tvil om. Men selv om jeg m leve uten dette s betyr det ikke at livet mitt er grusomt. Jeg vil heller si at det er det motsatte, for ingenting gir mer lykke enn leve det livet en selv nsker, vite at de personene en har rundt seg er opprinnelig glad i deg som person uansett hvilke valg du har tatt, tar i framtiden.

1000 tanker

_______________

Jeg vet ikke helt hva jeg fler om dette. Det er en blanding av irritasjon, sinne, glede og skuffelse. Helst s skulle jeg nsket at jeg ikke flte noe, men slik er det ikke. Det vil aldri vre slik, det m jeg bare godta. Det var nemlig sist helg hele familien min dro sammen til Oslo for overvre et 3 dagers stevne som Jehovas Vitner har hvert r. Jeg husker godt disse stevnene, det var alltids hydepunktet med sommeren. Mte nye folk, kle seg pent samles med gode venner og familie p kveldstid.

 

Det se hele familien min, alle utenom meg samlet sammen gjr vondt og godt p samme tid. Jeg blir jo glad av se dem glad, for innerst inne s er jeg jo selvflgelig glad i dem. Samtidig s blir jeg sint eller rettere sagt skuffet over se dem s glade uten meg i livet deres. Jeg fler rett og slett at de har lagt i glemmeboken at de har en datter til. "De har selvflgelig ikke glemt deg, de elsker deg nok" vil mange av dere tenke, men for meg som er i situasjonen s fles det ikke slik.

 

Jeg sitter med 1000 tanker i hodet. Vil vi noen gang forenes? Er den eneste veien f familien min tilbake ved bli Jehovas Vitne igjen. Er det bedre for meg ikke ha dem i livet mitt? S mange sprsml, men ingen jeg vil ha svar p egentlig. Jeg vil heller lure p disse tingene enn f et svar som srer enda mer. Jeg er bare evig takknemlig for at jeg har verdens beste personer rundt meg den dag i dag. Jeg vil ikke tenke p hvor jeg hadde vrt hvis jeg ikke hadde hatt noen rundt meg, det vite at det er folk i samme situasjon som meg som faktisk er helt alene er vondt.

_______________

N har det gtt 10 mneder siden jeg har sett foreldrene mine, snart 1 r.

LIVET SOM JEHOVAS VITNE - rets hydepunkt

_______________

Det er rart tenke tilbake p min tid som Jehovas Vitne, spesielt n som sommerferien nrmer seg. Jeg husker at det alltids var hydepunktet med vre en del av den religionen, for da samles flere tusen rundt om i Norge p forskjellige plasser for et rlig stevne. Det var ikke selve stevnet som var s gy, det sitte i ro noen timer og hre den ene talen etter den andre, det var egentlig alt annet. Det stelle seg p morgenen for se smashing ut til guttene, trippe rundt i de hye hlene i pausene, kikke p gutter og mte nye folk.

 

Jeg kan vel faktisk si at jeg aldri hadde kunnet hndtert hye hler s bra hadde det ikke vrt for disse stevnene, haha. Det var et stevne som varte i 3 dager, som oftest s dro vi til Bergen. Hvor de skal i r har jeg faktisk ikke kontroll over, men jeg har en flelse av at den tiden begynner nrme seg. Det er kanskje dette jeg savner mest med tiden som Jehovas Vitne, for jeg elsket pynte meg skikkelig og g i hye hler. Heldigvis s skaffet jeg meg en jobb som gjr at jeg enda kan bruke hlene mine, haha!

_______________

I gr fikk jeg faktisk alle bildene fra shooten p stranden, s det er ikke tvil om at det kommer til bli mye bra bilder framover! Gled dere. Jeg kommer til poste forskjellige bilder her og p min INSTAGRAM s flg med begge plasser.

Jehovas Vitner + Pske = ?

Det er nok ikke mange som vet at psketiden er en av de viktigeste tidene for Jehovas Vitner, men allikevel s feiret vi den ikke p samme mte som alle andre. Vi hadde ikke noe fokus p pske-kyllinger, pske-egg og slike pske tradisjoner. Psken er en tid hvor de fleste kristne minnes Jesus oppstandelse. Hos Jehovas Vitner var det omvendt, vi minnet Jesu dd.

 

Den dagen samlet alle seg i Rikets Sal hvor det var et mte p rundt 1 time hvor det var en som hadde en tale om Jesus sitt liv og betydningen for at han ofret seg osv. P slutten av mtet ble det sendt vin og brd rundt i salen slik som Jesus gjorde fr han dde som symbol p hans kjtt og blod. Jeg husker jeg alltids ble stresset og klam for jeg var livredd for miste noe av det, for det var musestille i salen nr det ble sendt rundt s alle hadde ftt det med seg.

 

Av og til var det noen som spiste og drakk, det var virkelig spesielt husker jeg. Det at de gjorde det var pga. at de var s sikre p at de var en av de 144.000 som nevnes i Bibelen som skal regjere med Jesus i himmelen. Jeg husker jeg aldri skjnte hvordan de visste at de skulle til himmelen, gud snakket jo ikke med mennesker. Men foreldrene mine sa at de var like sikre p det som jeg var sikker p at jeg var jente, s ja?

 

S nr jeg var Jehovas Vitne s var psken bare en tid med masse fridager og en dag hvor en mtte p mtet, noe som gikk greit for det var alltids noen fine gutter som dukket opp fordi foreldrene deres kom p mtet denne dagen selv om de ellers aldri dukket opp. Hehe.

DERFOR HAR JEG IKKE RESPEKT FOR DEM! | VIDEO

Jeg tenkte egentlig vente til i morgen med legge denne videoen ut, men jeg kjenner p kroppen at det vil bare gjre enda mer vondt vente. Jeg m f dette oversttt slik at jeg kan vkne opp i morgen og g videre. I dag har vrt en lang dag med et sterkt innlegg hvor det medfrte en ganske het stemning i kommentarfeltet. Folk er fasinert og irritable p hvordan jeg uttaler meg om MINE foreldre, noe jeg til en viss grad kan forst nr en ikke vet s mye om historien.

 

Derfor velger jeg n legge alle kortene p bordet, i alle fall det viktigeste. Jeg tenkte kose meg med ansiktsmaske mens jeg forteller hvordan jeg opplevde denne hendelsen. Men n i etterkant s kan jeg si at ansiktsmaske var en drlig id, for en koselig video er det ikke! Gi meg en sjanse til fortelle MIN historie!

 


 

Foreldrene mine nsker at jeg kommer tilbake, eller at jeg DR. Dette pga. deres STORE kjrlighet til meg

Nei jeg overdriver ikke n, med mindre de ikke elsker meg da. Dette vil de sikkert nekte sterkt for, men innerst inne s er det et av disse utfallene de hper p. Hvordan vet jeg dette? Fordi jeg tenkte akkurat det samme nr jeg var Jehovas Vitne tante og onkel meldte seg ut? Ja, jeg som liten nsket faktisk at tanten og onkelen min dde fr "enden"! Det er jo helt grusomt! Hva i huleste fikk meg til hpe p noe slik, jeg elsket dem jo?

 

Som Jehova Vitne lever du under et hp om at verden skal bli til et Paradis hvor alle som tilber Guden Jehova kommer inn. Men de som dr fr denne "enden" kommer, grunnet sykdom, katastrofer osv. har ogs en mulighet for komme inn. Det str nemlig noe i bibelen om at de som dr blir renset fra sine synder, s da fr de en ny sjanse i dette Paradiset.

 

Jeg har hrt av flere som er halvveis innenfor at foreldrene mine "elsker" meg. S hvis de virkelig elsker meg s nsker de meg heller dd enn at jeg forblir levende og aldri kommer tilbake til "sannheten". Grusomt, ikke sant? Jeg var ikke mer enn 11-12 r nr tanten og onkelen min meldte seg ut, jeg hadde lrt p mtet at "om de dr s fr jeg se dem igjen i paradiset." Jeg merker jeg blir helt ut av meg bare tanken p dette, jeg var jo S UNG! 

Unger skal ikke mtte tenke p mer grusomme ting enn at de M bruke hjelm nr de sykler.

Tanken p at en slik religion fr sttte fra staten er uforstelig!