christinalegreid - Christina, 19 år og bor i Gjøvik. Jeg er hovedsakelig fra Haugesund. Blogger om hverdag, mote og trening. Å målet er å kunne stille i bikinifitness i nær framtid. Håper du liker det du ser og leser her inne. Kyss og klem. hits
Hjem Add Instagram YouTube

12

_______________

Jeg vet ikke helt hva jeg føler om dette. Det er en blanding av irritasjon, sinne, glede og skuffelse. Helst så skulle jeg ønsket at jeg ikke følte noe, men slik er det ikke. Det vil aldri være slik, det må jeg bare godta. Det var nemlig sist helg hele familien min dro sammen til Oslo for å overvære et 3 dagers stevne som Jehovas Vitner har hvert år. Jeg husker godt disse stevnene, det var alltids høydepunktet med sommeren. Møte nye folk, kle seg pent å samles med gode venner og familie på kveldstid.

 

Det å se hele familien min, alle utenom meg samlet sammen gjør vondt og godt på samme tid. Jeg blir jo glad av å se dem glad, for innerst inne så er jeg jo selvfølgelig glad i dem. Samtidig så blir jeg sint eller rettere sagt skuffet over å se dem så glade uten meg i livet deres. Jeg føler rett og slett at de har lagt i glemmeboken at de har en datter til. "De har selvfølgelig ikke glemt deg, de elsker deg nok" vil mange av dere tenke, men for meg som er i situasjonen så føles det ikke slik.

 

Jeg sitter med 1000 tanker i hodet. Vil vi noen gang forenes? Er den eneste veien å få familien min tilbake ved å bli Jehovas Vitne igjen. Er det bedre for meg å ikke ha dem i livet mitt? Så mange spørsmål, men ingen jeg vil ha svar på egentlig. Jeg vil heller lure på disse tingene enn å få et svar som sårer enda mer. Jeg er bare evig takknemlig for at jeg har verdens beste personer rundt meg den dag i dag. Jeg vil ikke tenke på hvor jeg hadde vært hvis jeg ikke hadde hatt noen rundt meg, å det å vite at det er folk i samme situasjon som meg som faktisk er helt alene er vondt.

_______________

Nå har det gått 10 måneder siden jeg har sett foreldrene mine, snart 1 år.

  • 4

    _______________

    Det er rart å tenke tilbake på min tid som Jehovas Vitne, spesielt nå som sommerferien nærmer seg. Jeg husker at det alltids var høydepunktet med å være en del av den religionen, for da samles flere tusen rundt om i Norge på forskjellige plasser for et årlig stevne. Det var ikke selve stevnet som var så gøy, det å sitte i ro noen timer og høre den ene talen etter den andre, det var egentlig alt annet. Det å stelle seg på morgenen for å se smashing ut til guttene, trippe rundt i de høye hælene i pausene, kikke på gutter og møte nye folk.

     

    Jeg kan vel faktisk si at jeg aldri hadde kunnet håndtert høye hæler så bra hadde det ikke vært for disse stevnene, haha. Det var et stevne som varte i 3 dager, å som oftest så dro vi til Bergen. Hvor de skal i år har jeg faktisk ikke kontroll over, men jeg har en følelse av at den tiden begynner å nærme seg. Det er kanskje dette jeg savner mest med tiden som Jehovas Vitne, for jeg elsket å pynte meg skikkelig og gå i høye hæler. Heldigvis så skaffet jeg meg en jobb som gjør at jeg enda kan bruke hælene mine, haha!

    _______________

    I går fikk jeg faktisk alle bildene fra shooten på stranden, så det er ikke tvil om at det kommer til å bli mye bra bilder framover! Gled dere. Jeg kommer til å poste forskjellige bilder her og på min INSTAGRAM så følg med begge plasser.

  • 10

    Det er nok ikke mange som vet at påsketiden er en av de viktigeste tidene for Jehovas Vitner, men allikevel så feiret vi den ikke på samme måte som alle andre. Vi hadde ikke noe fokus på påske-kyllinger, påske-egg og slike påske tradisjoner. Påsken er en tid hvor de fleste kristne minnes Jesus oppstandelse. Hos Jehovas Vitner var det omvendt, vi minnet Jesu død.

     

    Den dagen samlet alle seg i Rikets Sal hvor det var et møte på rundt 1 time hvor det var en som hadde en tale om Jesus sitt liv og betydningen for at han ofret seg osv. På slutten av møtet ble det sendt vin og brød rundt i salen slik som Jesus gjorde før han døde som symbol på hans kjøtt og blod. Jeg husker jeg alltids ble stresset og klam for jeg var livredd for å miste noe av det, for det var musestille i salen når det ble sendt rundt så alle hadde fått det med seg.

     

    Av og til var det noen som spiste og drakk, det var virkelig spesielt husker jeg. Det at de gjorde det var pga. at de var så sikre på at de var en av de 144.000 som nevnes i Bibelen som skal regjere med Jesus i himmelen. Jeg husker jeg aldri skjønte hvordan de visste at de skulle til himmelen, gud snakket jo ikke med mennesker. Men foreldrene mine sa at de var like sikre på det som jeg var sikker på at jeg var jente, så ja?

     

    Så når jeg var Jehovas Vitne så var påsken bare en tid med masse fridager og en dag hvor en måtte på møtet, noe som gikk greit for det var alltids noen fine gutter som dukket opp fordi foreldrene deres kom på møtet denne dagen selv om de ellers aldri dukket opp. Hehe.

  • 38

    Jeg tenkte egentlig å vente til i morgen med å legge denne videoen ut, men jeg kjenner på kroppen at det vil bare gjøre enda mer vondt å vente. Jeg må få dette overstått slik at jeg kan våkne opp i morgen og gå videre. I dag har vært en lang dag med et sterkt innlegg hvor det medførte en ganske het stemning i kommentarfeltet. Folk er fasinert og irritable på hvordan jeg uttaler meg om MINE foreldre, noe jeg til en viss grad kan forstå når en ikke vet så mye om historien.

     

    Derfor velger jeg nå å legge alle kortene på bordet, i alle fall det viktigeste. Jeg tenkte å kose meg med ansiktsmaske mens jeg forteller hvordan jeg opplevde denne hendelsen. Men nå i etterkant så kan jeg si at ansiktsmaske var en dårlig idé, for en koselig video er det ikke! Gi meg en sjanse til å fortelle MIN historie!

     


     

  • 44

    Nei jeg overdriver ikke nå, med mindre de ikke elsker meg da. Dette vil de sikkert nekte sterkt for, men innerst inne så er det et av disse utfallene de håper på. Hvordan vet jeg dette? Fordi jeg tenkte akkurat det samme når jeg var Jehovas Vitne å tante og onkel meldte seg ut? Ja, jeg som liten ønsket faktisk at tanten og onkelen min døde før "enden"! Det er jo helt grusomt! Hva i huleste fikk meg til å håpe på noe slik, jeg elsket dem jo?

     

    Som Jehova Vitne lever du under et håp om at verden skal bli til et Paradis hvor alle som tilber Guden Jehova kommer inn. Men de som dør før denne "enden" kommer, grunnet sykdom, katastrofer osv. har også en mulighet for å komme inn. Det står nemlig noe i bibelen om at de som dør blir renset fra sine synder, så da får de en ny sjanse i dette Paradiset.

     

    Jeg har hørt av flere som er halvveis innenfor at foreldrene mine "elsker" meg. Så hvis de virkelig elsker meg så ønsker de meg heller død enn at jeg forblir levende og aldri kommer tilbake til "sannheten". Grusomt, ikke sant? Jeg var ikke mer enn 11-12 år når tanten og onkelen min meldte seg ut, å jeg hadde lært på møtet at "om de dør så får jeg se dem igjen i paradiset." Jeg merker jeg blir helt ut av meg bare tanken på dette, jeg var jo SÅ UNG! 

    Unger skal ikke måtte tenke på mer grusomme ting enn at de bruke hjelm når de sykler.

    Tanken på at en slik religion får støtte fra staten er uforståelig!