christinalegreid - Christina, 19 år og bor i Gjøvik. Jeg er hovedsakelig fra Haugesund. Blogger om hverdag, mote og trening. Å målet er å kunne stille i bikinifitness i nær framtid. Håper du liker det du ser og leser her inne. Kyss og klem. hits
Hjem Add Instagram YouTube

14

KJOLE M/ DIAMANTER HER

KJOLE SVART HER

HVIT KJOLE HER

LANG SVART KJOLE HER

BLÅ KJOLE HER ⎟ GULL KJOLE HER

RØD KJOLE HER ⎟ GUL KJOLE HER

ROMPER HER

SVART ROMPER HER

SVART OG GUL ROMPER HER

SVART JUMPSUIT HER

LANG SVART KJOLE HER

SETT - SKJØRT OG TOPP HER

SKO HER

BODY HER

SVART BUKSE HER

HVIT BUKSE HER

1. HER ⎟ 2. HER ⎟ 3. HER ⎟ 4. HER ⎟ 5. HER ⎟ 6. HER

SVART LANG KJOLE HER

 

HVA SYNES DERE?

  • 6

    Reklame | FASHIONNOVA

    Heia bloggen! Da er jeg endelig våknet etter noen timer søvn, kjenner egentlig at jeg skulle hatt litt fler, men magen min skriker etter mat nå. Jeg kom meg ikke til sengs før rundt 05.00 i natt grunnet redigering av Fashionnova Haul-en som jeg bare venter på at jeg kan få lagt ut på YouTube-kanalen min HER.

     

    Så nå tenkte jeg å stikke å lage meg noen proteinrundstykker og litt eggerøre til frokost før jeg ser hva jeg finner på videre i dag. En liten tur ut for å lufte hodet tror jeg skal bli godt etter en så lang natt, så får jeg heller stenge meg inne etterpå, hehe. Toppen som dere ser på bildet er selvfølgelig fra Fashionnova, å nå får du alt fra 30-80% på hele siden ved bruk av: SHINE30.

    T-SKJORTE | HER

    ARMBÅND | HER - (CHRISTINA10 for 10% på hele butikken)

     

    ___________________________

     

    Hva er dine planer for søndagen?

  • 4

    Nok en dag hvor ingenting går etter planen, men da sitter jeg her endelig! Ble en sen cardio økt i dag, men det var like greit med tanke på at da kunne jeg hente PAKKEN MIIIN på postkontoret. Fikk beskjed i går kveld at den var kommet, så har gledet meg utrolig til å så om de faktisk passer! Skoene er fra SIMMI.com, å det tok nøyaktig 2 uker før jeg fikk dem. Jeg har siklet etter skoene deres så utrolig lenge, så jeg måtte bare kaste meg ut i det å få testet dem ut. Bildet over er litt av skoene som de selger, er de ikke bare nydelige?

     

    Selv så ble det 2 par sandaler i sølv og bronse/rose gold og 2 par støvletter i nude og svart. Dette kom på 1900,- så kom tollen på 600,-. Selv så synes jeg ikke dette er så dyrt med tanke på hvor utrolig fine de ser ut, å kvaliteten virker utrolig bra også. Føler du må ut med flere tusenlapper for noe slik i Norge. Jeg kommer til å ta bilder av skoene på senere, jeg måtte bare viser dere dem!

    SØLV HER | BRONSE HER 

    NUDE HER | SVART HER

     

    _______________________

     

    HVA SYNES DERE?

  • 18

    Etter at jeg la ut innlegget i går om hotellet så måtte jeg bare finne fram bikiniene mine som jeg kjøpte for litt siden. Jeg har bestilt litt nye bikinier siden mange av de gamle begynner å bli både utslitt og miste farge. Denne gangen bestilte jeg fra Zaful og Hot Miami Styles, begge sider jeg aldri har testet ut bikiniene på før.

     

    Jeg var fulgt Zaful på Instagram hvor de har 1.8 millioner følgere. Jeg kjøpte de 3 første fra dem og det kom på 145 NORSKE KRONER for ALLE 3 til sammen! Prisene deres er unormalt lave så hadde det ikke vært for at de hadde så mange følgere så hadde jeg aldri tørt å testet dem ut. Men jeg overasket over kvaliteten! Du ser putene litt på den rosa, men der er ingenting. Jeg kommer uten tvil til å handle flere bikinier her fra med tanke på at jeg elsker high waist bikinier!

     

    Hot Miami Styles er ikke like billig. Der betalte jeg 841 NOK for 2 bikinier, men det var verdt det synes jeg. Jeg har alltids siklet etter disse bikiniene, og de fulgte forventningene. Den ene tråden på siden røk første gang jeg skulle ta den på, å det før jeg hadde fått dem opp til knærne, men det var bare å sy. Så nå er jeg både klar for Gran Canaria og forhåpentligvis en varm sommer her i Norge også!

     

    ROSA BIKINI-SETT | HER

    BLÅTT BIKINI-SETT | HER

    RØDT BIKINI-SETT | HER

    HVIT BIKINI-SETT | HER

    SVART BIKINI-SETT | HER

     

    Hvor liker du å kjøpe bikinier?

  • 14

    I det siste har jeg handlet alt for mye fra Fashionnova, men med tanke på at jeg skal til syden om en måned så vil jeg ha alt på plass. Dette blir nok siste bestillingen min på lenge. Jeg hadde to bestillinger før denne som jeg tror jeg ikke har fått vist dere, men målet er å få laget en haul på Youtube neste uke hvor jeg får vist dere dem alle. Følg meg gjerne på YouTube-kanalen min HER for å få med dere når den blir lagt ut. Gleder meg utrolig mye til å kunne vise dere disse godbitene på!

    Shorts - HER

    Kjole - HER

    Sko - HER

    Sports BH - HER

    Sports BH - HER

    Tights - HER

    Belte - HER

    Bodysuit - HER

    Bukse - HER

    Hva synes dere?

     

  • 4

    Da er det endelig lørdag og på tide å finne fram det fineste undertøyet og finklærne. Vi jenter kan bruke 1000-lapper på det ?perfekte? undertøyet, men visste du at nå kan du bruke under 200,- på et helt sett? Det stemmer! I går fikk jeg min siste pakke fra Fashionnova hvor jeg fikk bl.a undertøyet som var på bildet under. Dette kostet 22.99 USD, noe som vil si ca. 180,- kroner! Men det slutter ikke her!

     

    Jeg har aldri betalt full pris på Fashionnova, dette fordi de har en rabattkode som alltids har funket selv om de ikke har reklamert for den. Koden er: SAVE30. Da får du 30% på HELE kjøpet ditt! Det vil si at jeg betalte rundt 125,- for både truse og bh, noe som er en syk pris for et så flott undertøy. Selv så har jeg denne i S/M.

    Undertøy - HER (Snart utsolgt)

    Jeg kjøpte også dette settet for en stund tilbake fra Fashionnova. Dette er dessverre utsolgt, men det kommer inn nye nydeligheter hele tiden føler jeg.

    Hva er dine planer for helgen?

  • 10

    Slike syntes jeg alltids var så kjekke selv! Noen av dere vet muligens flere av disse punktene allerede, men for mine nye lesere så kan dette være noen morsomme fakta å få med seg om meg! Jeg valgte å ikke utdype meg så mye i punktene, men er dette ønskelig så legg igjen en kommentar så svarer jeg gjerne!

     

    Jeg går 99% av ukene uten sminke og håret oppsatt i en hestehale.

    Jeg hadde valgt penger fremfor kjærligheten.

    Jeg har flere høye hæler enn vanlige sko.

    Jeg hadde sagt ja om jeg fikk mulighet til å være med på Paradise Hotel.

    Jeg mistet jomfrudommen min dagen før jeg ble 19 år.

    Jeg har verken kontakt med foreldrene eller besteforeldrene mine.

    Jeg er opprinnelig rødhåret.

    Jeg skal ærlig innrømme at jeg savner stripperyrket utrolig mye for tiden.

    Jeg har mistet all tillit til mannfolk.

    Jeg tjener ingenting på å blogge i disse dager.

  • 11

    Det var vell det jeg kan se på som min første smakebit av det å bli sett på sosiale medier. Jeg husker hvor mange timer jeg kunne sitte på den siden til dagen, jeg var besatt! Eneste som gikk i hodet på meg var å gi svar som gav mest mulig likes, ja jeg vet patetisk. Men jeg var tross alt bare 16 år og usikker. Jeg ville bli som de kjente ask "kjendisene", men så endte jeg opp med dårlig samvittighet overnfor religionen og slettet den x-antall ganger. Jeg visste faktisk ikke at denne siden fantes enda med tanke på at den var så ekstrem når det kom til mobbere, men det var utrolig morsomt å se at jeg faktisk har den siste brukeren min der enda. Haha, gode minner!

    Den var like vanskelig å lage hver gang. Hadde alltids 2-3stk som jeg crushet på, men så var det å finne resten...

    Husker jeg var sååå stolt når jeg fikk over 100 likes på bildet under! Da smilte jeg resten av dagen jeg!

    Noen som bruker ask.fm enda?

  • 14

    Januar:

    Startet året med fullt kjør med trening. Det var også den tiden hvor jeg med et uhell greide å legge ut en parfyme til salgs hvor du kunne se meg naken i speilet på korken. Fantastisk start på det nye året! Haha

    Jeg møtte tanten, onkelen og søskenbarna mine for første gang på 9 år i bryllupet til søskenbarnet mitt! Glemmer aldri den turen!

    Februar:

    Kom hjem og trente som f*** med tanke på at rett etter så skulle vi til Gran Canaria.

    I februar så dro jeg og familien min på det som kom til å bli vår siste tur ilag. Plassen er virkelig et savn, men selve turen endte opp veldig turbulent!

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    April:

    Ikke lenge etter flyttet jeg til tanten og onkelen min i Gjøvik. Hadde det ikke vært for at de sto der med åpne armer så vet jeg ikke hvor jeg hadde vært idag!

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    Jeg startet å trene litt etter litt igjen, å når jeg kom meg over det værste så greide jeg å begynne å blogge igjen.

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    Mai:

    Jeg feirer bursdag for første gang i livet mitt hvor jeg ble 20 år!

    Jeg kom i både Oppland Arbeiderblad, Haugesund Avis og Karmøynytt etter at jeg valgte å melde meg ut som Jehovas Vitne!

    Jeg feiret 17.Mai for første gang i livet mitt!

    Juni:

    Jeg gikk offentlig ut med at jeg hadde fått meg jobb som stripper.

    Juli:

    Jeg dro til Haugesund for å besøke lillesøstrene mine, noe som kom til å bli de beste/værste dagene i livet mitt. Jeg trodde for noen dager at jeg hadde fått mamma og pappa tilbake, men i stede så endte jeg bare opp med å miste den en gang til.

    Mira <3

    August:

    Jeg flyttet til Stavanger med lillesøsteren min og fikk meg jobb der.

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    Vi dro mye til Haugesund for å feste, hvor noen ganger gikk bedre enn andre. Haha! Vi sov alltids på hotell.

    September:

    Vi dro til Gjøvik hvor søsteren min skulle ta brystreduksjon i Oslo.

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    November:

    Jeg kom i Dagbladet!

    November:

    Jeg sluttet som stripper.

    Jeg fant endelig et treningssenter jeg likte, fikk motivasjonen tilbake og fikk meg læreplass.

    Desember:

    Jeg feiret jul for første gang i livet mitt sammen med dem som betyr mest for meg!

    31.Desember:

    Jeg avsluttet året i Haugesund av alle ting med søsteren min, hvor vi hadde den beste nyttårsfeiringen jeg noen sinne har opplevd med en fantastisk gjeng! Jeg fikk til og med fyrt opp fyrverkeri for første gang!

  • 6

    Det er faktisk litt skremmende skal jeg innrømme, selv om jeg bare går å teller dagene. Dagen jeg faktisk hadde gitt opp er nå med stormskritt i møte. Om 99 arbeidsdager er jeg nemlig ferdig som lærling. Det er ikke selve det at jeg er ferdig eller fagprøven som skremmer meg, det er tanken om hva jeg da ønsker å gjøre med livet mitt. Valgene er mange. Gå tilbake til skolebenken, fortsette å jobbe, friår osv.. Jeg er ganske sikker på hva jeg ikke ønsker, men jeg har ingen anelse om hva jeg faktisk SKAL ta meg til.

  • 11

    Over lengre tid har jeg mottatt skjellsord fra skuffende mannfolk daglig. De hadde kanskje sett for seg en annen vending, så blir de sure når ting ikke blir slik som forventet. De fleste som følger meg på Instagram (Christinalegreid) og Snapchat (Christina_lgrd) har fått med seg at kropp og hud er noe jeg ikke er redd for å vise publikum. Mange blir sett på som ?drøye?, noe som gjør at det automatisk blir en tanke at jeg som person er drøy av meg å har lite grenser. Jeg blir sett på som en kvinne som viser kroppen min for godkjennelse fra mannfolk, en som er glad i sex og menn. Det at jeg også har vært stripper gjør ting enda verre. For det som kommer til å sjokkere mange er at jeg er helt motsatt.

    Unnskyld hvis jeg blir sett på som frekk nå, men nå er jeg bare rett på sak. Siste jeg bryr meg om i livet mitt nå er mannfolk. Jeg vet ikke, jeg har bare fått dem litt i halsen. Jeg svarer nesten ingen, ingen jeg ?stalker? på instagram, orker ikke å være med dem i fritiden eller ha noe som helst seksuell kontakt. Noe som egentlig er unormalt slik jeg var før. Da var jeg nok litt mer ?guttegal?. Så når gutter tror jeg er lett på tråden og blir avvist så ender det alltids opp med at de kaller meg det ene og det andre. Tragisk? Gjør at lysten til å vurdere prioriteringene mine minsker enda mer.

    Men hvorfor legger jeg egentlig ut slike bilder? Det ødelegger all sjans for at jeg noen gang kommer til å få meg noe seriøst. Med slike bilder så blir jeg bare kontaktet av griser tenker noen av dere kanskje? Jeg gjør det faktisk litt med vilje. Jeg ble ganske så sikker på at noe forhold blir det ikke på meg på noen år etter en episode jeg opplevde. Jeg vil ikke at noen som faktisk kunne vært bra for meg skal komme, jeg har ikke tid. Livet mitt er for turbulent til at jeg har plass til en til, det hadde bare endt vondt. Så for å spare meg selv den smerten så unngår jeg å prøve å vise at jeg er en ung kvinne med personlighet også (Hvis det gir noe som helst mening for dere?).

    Men det er ikke bare derfor jeg legger ut bildene som jeg legger ut, ikke misforstå. Det er bare en liten grunn. Jeg har et veldig avslappende syn på kropp. Vi har alle en, så hvorfor gjemme den? Jeg elsker kroppen min, å jeg viser det!

  • 10

    1. Elsker å kjøre lange turer

    2. Går 90% av uken uten sminke

    3. Har flere høye hæler enn vanlige sko

    4. Kan være unødvendig bitchy på meldinger hvis jeg får nok av en person

    5. Begynner neste uke i ny jobb

    6. Tar 90% av bildene mine selv

    7. Det er over 2 måneder siden jeg var ute på byen

    8. Jeg er livredd for å gå inn i et forhold

    9. Jeg angrer meg ikke for at jeg døpte meg som Jehovas Vitne

    10. Svarer sjeldent på "hei" og "skjer?" snapper

    11. Kommer til å ta silikon når jeg har økonomien til det

    12. Jeg er med i et TV-program som kommer ut i 2018

    13. Er elendig når det gjelder kostholdet mitt for tiden

    14. Har lyst å sette meg mer inn i politikken i Norge

    15. Jeg skal kjøpe meg en pomeranian som jeg skal kalle Chanel når jeg har slått meg til ro med reising

    16. Jeg er B menneske

    17. Har lyst å starte mitt eget, men vet enda ikke helt hva enda

    18. Jeg elsker å provisere de som ikke tror på meg

    19. Jeg har aldri vært på et jobb-intervju uten å ha fått jobben

    20. Jeg døgnet i natt, hihi

  • 23

    For hver dag som går så skjer det forandringer, noen mer planlagt enn andre. Jeg tror vi alle har opplevd det å tro en har stålkontroll, men så blir plutselig utfallet noe helt annet. Det er akkurat det som har skjedd nå, men denne gangen måtte jeg være sikker før jeg satt meg under tastaturet. Jeg har unnlatt å blogge en uke nå pga. hodet mitt har vært litt kaos de siste dagene. Jeg ville ikke si noe før det var klarnet opp og garantert. Men jeg vil være den første som sier dette til dere så jeg kan ikke vente lengre heller.

    Jeg sluttet som stripper denne uken. Det er utrolig rart å tenke en uke tilbake da jeg satt å vurderte å starte mitt eget strippefirma. En uke senere så hører strippeyrket fortiden min til. Å dette er ikke noe jeg tuller med for å kunne fortsette som stripper i det skjulte. Jeg sa opp enkeltforetaket mitt, opplyste sjefen min og bildene på siden  skal bli fjernet i løpe av helgen. Det stemmer, jeg er HELT ferdig. Men hvorfor denne drastiske omvendingen plutselig? Elsket jeg ikke dette?

    Jeg blir sett på som en kvinne som gir f*en i hva folk mener og kjører mitt eget løp. Det er egentlig ganske rett, til en viss grad. Jeg har sagt til meg selv at jeg må leve mitt liv og gjøre det jeg brenner for, så lenge det ikke går ut over 2 personer i livet mitt, lillesøstrene mine. Ingenting er mer viktig i livet mitt enn at de har det bra.

    Over helgen fikk jeg vite ting som gjorde at jeg rett og slett sluttet på sekundet, å det var ikke et vanskelig valg en gang. Det kommer aldri til å være noe spørsmål når jeg må velge mellom ting jeg elsker og dem jeg elsker. Jeg oppfordrer andre unge mennesker til å få motet til å gå imot "verden" for å følge drømmene sine, men det er vanskelig. Tro meg! Men ser du deg rundt etter at du har tatt noen vanskelige skritt mot drømmen din. De som enda står rundt deg da, det er de som du bør og MÅ ta vare på videre. Du skal ikke unngå å høre på hva noen har å si, du må bare finne ut hvem som sier det for DITT beste.

     

    Jeg angrer meg ikke et sekund på at jeg startet som stripper, det har hjulpet meg utrolig mye til å finne meg selv og hvem som enda er glad i MEG! Det er mange som tror at fordi jeg stemplet stripper i pannen min så er den Christina de kjente vekke, så de valgte å snu ryggen uten unntak. Selvfølgelig sårende der og da, men jeg innså da at de ikke var mine ekte venner. Ekte venner står sammen uansett, for de vet at det er en tittel ikke en ny person.

    Jeg visste at jeg ikke kom til å jobbe som stripper resten av livet. Jeg så for meg at jeg kanskje holdt på med det noen år, men et halvt år funket det også. Skulle jeg holdt på lengre så hadde jeg måttet startet mitt eget for det er mye som jeg synes burde forandret på innenfor det yrket, mest for sikkerheten til jentene. Men det er et tema jeg evt. kan snakke om en annen gang....

    Jeg takker for min tid som stripper. Blir spennende å se hva jeg finner på nå!

  • 12

    Det er utrolig rart å tenke på at jeg faktisk har holdt på med blogging nå i over et år. Jeg startet opp med barbiefitness.blogg.no som jeg slettet, så etter en pause startet jeg opp denne. Når jeg tenker tilbake til startet av bloggtiden min så er det en god del som har forandret seg, jeg er ikke lengre den Christina som jeg var for 1 år siden. Jeg vet at hvis ikke jeg hadde blogget så hadde ting vært annerledes, for det er bloggen som har gjort meg til den jeg er. Men hva har egentlig forandret seg? Har bloggen hatt en positiv eller negativ virkning på meg?

    Jeg startet opp med en søt og uskyldig treningsblogg hvor jeg så og si bare skrev det jeg visste folk vill høre. Jeg hadde lite meninger, rett og slett fordi jeg ikke helt visste hvem jeg var og hva jeg ville. Jeg skrev om at jeg var imot å forandre på utseende for å føle meg bedre å få støtte av andre, selv om jeg innerst inne visste at det ikke var sannheten. Jeg lot leserne mine høre det de ønsket å høre. Foreldrene mine var aldri noe særlig begeistret for blogg og sa at jeg ødelagte ryktet mitt og at ingen likte den "nye" Christina for å få meg til å legge den ned. Jeg fant fort ut av at det var løgn, noe som medførte litt mer dybde og vilje i innleggene mine. Jeg begynte å få meninger og vise hva jeg stod for.

    Det fikk mye positiv respons, men da ble også de negative kommentarene aktive. Bloggen min ble mer og mer personlig, det var en deilig følelse å bare kunne skrive det jeg hadde på hodet ned å se at det er flere som er på samme båt. Men jo mer personlig en blogg blir jo mer hat får en. Akkurat da var det noe jeg ikke var sterk nok for å takle. Jeg hadde foreldrene mine som mislikte meg for at jeg fortsatt blogget og ikke var en aktiv kristen, jeg hadde en jobb jeg HATET og så kommer jeg hjem til enda mer hat på nett. Det ble rett og slett for mye, jeg måtte finne ut hva jeg faktisk ville gjøre med livet mitt og om all hat var verdt å fortsette å blogge. Jeg slettet den og hadde en god pause. Jeg sluttet jobben min, flyttet til Gjøvik og forlot Jehovas Vitne for godt.

    Det var her jeg startet opp denne bloggen, å jeg har aldri vært så klar som jeg var da. Fra jeg slettet forrige bloggen så kjente jeg at jeg savnet det, men jeg måtte være sikker at jeg ikke lar personer rakke meg ned hvis jeg begynner igjen. Jeg startet opp igjen sterkere enn noen gang etter en skikkelig rundgang med meg selv. Å her sitter jeg i dag, like sterk om ikke sterkere.

    Jeg vil si at bloggen har forandret meg på en positiv måte. Jeg er blitt selvsikker, 100% sikker på hva jeg ønsker med livet mitt og jeg er åpen og ærlig om hvem jeg som person er. Jeg har fått sterke meninger og lar ingen få rakke meg ned. Jeg har fått tilbake livsgnisten og tar hver dag med et smil, noe som ikke tas som en selvfølge. Jeg har måttet rydde opp i livet mitt slik at all negativ påvirkning ikke lenger er en del av min framtid. Om det var lett? Langt ifra, men om det var verdt det! Jeg vil si at bloggen min er min største motivasjon til å motivere andre til å gjøre det som må til for å finne seg selv.

    Jeg er ikke ute etter å være et forbilde for unge med tanke på flere ting, men jeg ønsker å være et eksempel på at selv i motgang så kan man gi verden et EKTE smil!

  • 22

    Da er det endelig tid for "det store innlegget" som alle har etterspurt. Hvorfor stripper jeg? Hva gjør jeg på strippeshow? Hvordan kom jeg på tanken? De fleste som kjente meg kunne ikke helt forstå tanken min bak dette valget, men det kan heller ikke de som ikke kjenner meg. Det å bli stripper å samtidig gå offentlig ut med det er sosialt selvmord. Du ber om å få slengt ordet HORE i tryne, å du har ingenting du skulle ha sagt. Så hvorfor? Hvorfor stripper liksom? Jo nå skal dere få høre...

    Alt begynte egentlig med at jeg ELSKET å danse, jeg kunne levd av det. Når jeg var liten kunne jeg sperre meg selv inne på rommet hele dagen, så på radioen og danse til alt av musikk som kom på. Jeg danset ikke bare, jeg levde meg inn. Det var ikke lengre bare dans, det var som om jeg var i en ny verden hvor jeg kunne være akkurat den jeg ønsket å være. Ingen dømte meg, ingen så ned på meg og ingen prøvde å ødelegge for meg. Dessverre var jeg Jehovas Vitne på den tiden, så i stede for å følge drømmene mine og bygge videre på dans så endte jeg opp på Service og Samferdsel for da var jeg sikret jobb.

    Det ble lite dans da jeg gikk på Videregående, men selv på treningssenteret så kunne musikken få meg til å forsvinne fra virkeligheten. Alle de strenge reglene innenfor religionen var vekke, det presset om å passe inn, alt. Jeg kunne føle meg som verdens sterkeste og mest selvsikre med bare rette musikken på øret. Det gikk noen år og jeg var i slutten av læretiden min. Jeg hadde bare noen måneder igjen, men jeg var en plass som jeg virkelig ikke trivdes. Det var den siste plassen jeg ønsket å være. jeg gruet meg hver bidige dag til jobb, jeg hatet å være på jobb og all motivasjon til å gjøre noe annet etter jobb var vekke. Jeg pinte meg selv til å holde ut alt for lenge, til slutt sa det stopp. Bare tanken på å dra på jobb fikk meg til å kollapse i tårer, så jeg sa opp. Fra den dagen av lovte jeg meg selv å aldri pine meg gjennom noe jeg ikke trivdes med.

    Det var da jeg begynte å ta opp tankene om dans igjen. Jeg var da ute av Jehovas Vitner og ville bare gjøre noe som gav meg lykken tilbake. Jeg begynte å tenke på noe som var gøy og som man kunne tjene godt på, det var da tanken om stripping dukket opp. Selv så visste jeg ikke at det engang var strippere i Norge, men med bare noen tastetrykk så fant jeg ut av at det var. Jeg kontaktet firmaet, men det ble ikke noe av det da. Jeg bodde på den tiden i Haugesund, å de trengte folk i Oslo. Men ikke lenge etter endte jeg plutselig opp i Gjøvik hos tanten og onkelen min der. Jeg hadde helt glemt ut strippefirmaet når jeg flyttet dit, jeg var mest fokusert på å få fullført utdannelsen min. Men etter ca. en måned så slo tanken meg. Jeg kontaktet da et annet strippefirma (Showhuset.no) og vi avtalte et møte i Oslo uken etter.

    Jeg hadde aldri sett et show før og jeg hadde aldri møtt en stripper, så jeg visste egentlig ikke helt hva jeg kom til. Er en ting sikkert, så er det at jeg aldri glemmer den dagen! Jeg tror aldri i verden jeg har møtt eller kommer til å møte en herligere person enn henne. Hun var "hoved stripperen" og det var hun som skulle lære meg opp. Hun ble som en mor for meg, samtidig som hun var et forbilde. Hun øste av selvsikkerhet og samtidig godhet. Hun hadde en utstråling som jeg aldri har sett maken til, å når jeg så henne ha show i et utdrikningslag så gjorde det meg enda sikrere på valget mitt!

    Det handlet ikke om å få mannen som sitter på stolen mest mulig kåt. Det er om å gjøre å lage et skikkelig show som ingen av dem glemmer. Jeg var like engasjert som mennene når hun holdt på. Det var dans, hun viste kroppen sin fra sin beste side og det var MASSE humor! Det var bare RÅTT! Det er ikke slik som de fleste tror at stripperen har som mål å være mest mulig deilig og tiltrekkende, det er evt. dama hans som tar seg av. Strippere skal være alt annet enn det som er normalen. Vi skal få mennene til å le, de skal få sjokk og de skal få se en kvinne som har bein i nesa og som ikke trenger godkjennelse av menn for å forstå at hun er en skjønnhet. Det som skiller oss fra andre kvinner er at vi ikke prøver å gjøre mennene tilfreds, vi vet at vi er bedre enn det og at vi ikke trenger deres godkjennelse. Bare det å se en kvinne øse av selvsikkerhet og ikke være redd for å drite seg ut eller skjems over kroppen sin er noe menn er fasinert over. bare det i seg selv er et show for dem.

    Men så tenker mange... Du danser jo naken på menn?

    Ja det er sant at vi ender opp helt nakne, men det er allikevel rent. Vi dekker for eksempel til hvis vi sprer beina, vi ligger ikke med kundene(jeg gjør i alle fall ikke uansett sum) osv. Så egentlig så er det ikke så "grafsent" som folk tenker. Hun som lærte meg opp f.eks. er en gift kvinne, så passa rent er stripping. Så ikke kom her å si til meg at jeg er en hore fordi jeg er en stripper. Kan selvfølgelig være unntak på strippere, men du kan finne slike mennesker uansett yrke som sprer beina for penger. Det er et yrke som ikke mange jobber i, men der er mest pga at du ender opp helt naken. I denne verden hvor kroppspress er ufattelig stort så er det få jenter som er så komfortable med kroppen sin at de har bein nok i nesa til å danse foran folk nakne.

    Men er det trygt? Ung jente naken foran en haug av mannfolk liksom?

    Jeg skal være ærlig å si at jeg aldri har truffet så hyggelige og snille mannfolk i mitt liv som når jeg har vært på jobb. Du blir behandlet som den dronningen du er, noe som gjør at jeg elsker jobben min enda mer. Samtidig så har jeg alltids en med meg som passer på for sikkerhetsskyld, men det går alltids utrolig fint. De er veldig respektfulle og følger reglene til punkt og prikke. Så jeg har ingen ekle episoder i sammenheng med stripperyrket.

    Så det er det jeg har å komme med om hvordan jeg kom inn i yrket og hvordan det foregår. Jeg oppfordrer ingen til å starte som stripper, ikke pga selve yrket men mest pga all hat du får av det. Ingen fortjener å bli sett så passa ned på som det strippere blir. Det er ganske ødeleggende om en ikke er sterk. Men selv så kan jeg med hånden på hjertet også si at jeg aldri angrer meg på at jeg ble det. Den følelsen jeg får når de slår på musikken å det er min tur til å skinne, det er akkurat samme følelse som når jeg slo på radioen hjemme når jeg var liten. Den følelsen gjør at det er verdt all dritt som medfølger yrket.

    JEG KAN MED HODET HEVET SI AT JEG JOBBER SOM STRIPPER!

     

  • 4

    ♥  Jeg var rødhåret som liten, det var min orginale hårfarge. Jeg har muligens litt rødskjær igjen i etterveksten, men med årene har etterveksten bare blitt mer og mer brunette. Jeg var det man kunne kalle den orginale ginger. Hvite øyenbryn, rødt/orange hår, fregner og helt lys hud.

    Jeg har stått for det så lenge jeg kan huske, å sjansjen for at jeg kommer til å ombestemme meg er ganske liten. Jeg er glad i barn, men om jeg noen gang kommer til å få mine egne tviler jeg på. Jeg har aldri hatt det ønske om å stifte familie. Jeg vil finne den rette og gifte meg, men barn har jeg aldri hatt i bildet. Jeg føler at jeg har så mye andre ting som jeg heller vil bruke tiden min på, jeg vil reise rundt i verden og oppleve ting. Jeg vet at jeg er ung og at folk tenker "ting kommer til å forandre seg", men jeg tror faktisk ikke det. Siden jeg var liten så har jeg aldri vært den som skal holde babyer, den som vil være barnepasser og slik, jeg har alltids hatt andre ting som har tatt interessen min. Ikke missforstå meg, jeg er utrolig glad i unger! Jeg er bare ikke glad nok til at jeg vil ha mitt eget.


     

    Første gang jeg drakk meg full å var ute på byen var på familietur til Gran Canaria, men selvfølgelig fikk aldri foreldrene mine vite om det. Jeg var 18 år når jeg var full for første gang!

    Skal jeg stå opp for å trene cardio så vil jeg helst stå opp 06:00. Det er bare noe med det klokkeslettet som jeg liker. Jeg har alltids vært A-menneske, jeg føler jeg får mer ut av dagen ved å legge meg tidelig og stå opp tidelig.

    ♥  Jeg gikk fra å være sjenert og jenta på sidelinjen til å være den som bryr seg minst om hva andre sier og lever akkurat det livet jeg ønsker. På barneskolen var jeg så heldig å få henge med de "kule" i klassen, men jeg var alltids den som hang etter. Det er sikkert flere så kjenner seg igjen når jeg sier at jeg var den som alltids ble skvist bak om fortauet ikke var stort nok for at alle kunne gå på rekke, jeg måtte alltids være rask med å kle på meg for ingen ventet osv. Jeg var ekstremt usikker som liten.... Men med årene så vokste selvtilliten litt etter litt.

    Jeg ELSKER spansk musikk! Det er noe av det beste jeg vet, det finnes ikke noe som får meg til å smile. Jeg bare elsker spansk generelt, jeg har alltids hatt lyst å lære meg spansk! Så hvem vet, plutselig sikker jeg til spania på språkskole et år... Hadde vært en drøm!

     

  • 9

    4 måneder er det mellom disse to bildene. Det er ikke til å legge skjul på at ting har forandret seg, men hvordan ble jeg slik? Det er jo SÅÅ utrolig i media med rumpeforstørring nå for tiden, noe som gjør at det er en del som har tatt det inngrepet. Har jeg?

    Jeg ble faktisk sjokkert selv når jeg skulle sammenligne, for jeg husket at jeg hadde tatt et lignende bilde for en stund tilbake, men jeg hadde aldri sett for meg at det skulle være så mye forskjell! Men nei, jeg har ikke lagt meg under kniven. Eneste jeg har gjort er å trene i tillegg til at jeg har lagt litt på meg etter ferien vi var på rett før det første bildet ble tatt.

    Jeg er ikke imot å legge seg under kniven, muligens jeg gjør det selv en dag, men ikke pga rumpa. Det er noe en kan gjøre noe med selv i motsetning til f.eks pupper så det er bare latskap fra min side med rumpeforstørring.

  • 10

    Jeg skjønte aldri helt hvorfor. Jeg satt med onkelen min å han spurte meg alvorlig om jeg hadde tenkt meg godt over og hva jeg tenkte om å bli utstøtt av foreldrene mine. Jeg sa det ikke høyt men jeg tenkte med meg selv, "jeg blir skuffet hvis ikke de gjør det." Det høres helt forferdelig ut at jeg tenkte slik, men når jeg tenker tilbake på det nå så skjønner jeg veldig godt hvorfor. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg kom meg så fort videre, jeg så for meg at jeg kom til å grine meg til søvn flere netter på rad men slik var det ikke. Det tok meg 1 døgn før jeg hadde glemt det og var lykkeligere enn noen gang.

    Det verste begynte for ca. et år siden da jeg "flyttet ut", eller rettere sagt ble kastet ut. Jeg husker jeg sa i alle år at jeg ikke ville flytte ut før jeg hadde en jeg kunne flytte sammen med, men slik ble det ikke. Jeg ble vekket av moren min som var mildt sagt lei. Hun hadde bedt oss om å komme hjem 12, men vi kom hjem kl. 04.00 etter å ha vært med noen venner som var Jehovas Vitner, det var dråpen. Jeg lå i sengen med ryggen mot henne der hun satt og fortalte meg at jeg ikke respekterte reglene deres og at jeg måtte flytte ut. Fra deg dagen følte jeg meg ikke velkommen hjemme, så 2 dager senere satt jeg med nøkkelen til mitt nye hjem.


     

    I begynnelsen gikk det OK, men etter flere uker der jeg kom hjem til tomt hus, ingen å snakke med og en jobb jeg virkelig ikke trivdes med så knakk jeg sammen. Jeg savnet å ha folk rundt meg. Når jeg besøkte foreldrene mine så følte jeg meg aldri hjemme, jeg følte meg som en gjest. Jeg suprte om å kunne ta mat fra kjøkkenet og slappet aldri helt av. Det endte flere ganger med at jeg kjørte hjem gråtende. Jeg var ensom.

    Jeg prøvde flere ganger og hinte til at jeg ville flytte hjem igjen når jeg var veldig langt nede, men fikk alltids i respons at de trodde ikke det var det beste for meg. Men jeg så på det som at de ikke orket å ha meg hjem igjen, jeg levde jo ikke etter deres kriste regler.

    Vi dro hele gjengen til syden i februar, men det ble vår siste tur ilag som familie. Jeg og søsteren min gikk i bikinier og kjoler som ikke var passende for dem, så vi fikk ikke lov til å ligge i nærheten av dem ved bassenget og de viste med hele måten at de skammet seg over oss. Jeg følte meg utstøtt av familien min, så det endte opp med at jeg og søsteren min hadde vår egen ferie. Å når vi kom hjem ble alt tusen ganger værre.



    Jeg skulle sove hos søsteren min etter den lange turen hjem, men det ble fort forandret. Hele familien var samlet og vi fikk vite hvor lite de brydde seg om oss. De kjente oss ikke lengre, de så ikke på seg selv som foreldrene våre og hadde gitt oss opp. Alt de fikk seg selv til å si såret meg så utrolig sterkt at jeg endte opp nok en gang med å kjøre hjem til hybelen min hulkende og knust. Den kvelden glemmer jeg aldri, jeg hadde aldri i livet mitt følt meg så lite verd å det var foreldrene mine som hadde fått meg til å tenke slik.

    Jeg sendte en siste melding til dem, "takk for meg" før jeg blokket dem. Jeg ville ikke ha slike mennesker i livet mitt lengre som ødela meg så mye. Selv om de var foreldrene mine på papiret betydde ikke det at de skulle få være en del av livet mitt og gjøre slik med meg. Selvfølgelig fikk den meldingen dem til å tenke det verste, men jeg satt med samme tanke selv. De ringte og ringte og ringte, men jeg ville ikke snakke med dem. Ting kunne skjedd den kvelden, men jeg kjente på hele kroppen at jeg ikke var i stand til det. Jeg ventet bare på at noen skulle banke på døren og være redd for meg, men det skjedde aldri.

    De forstod at de hadde virkelig såret meg etter noen dager, men jeg tror ikke de fortod hvor alvorlig det var. Jeg har aldri tilgitt dem etter den gangen.

    Jeg fant fort ut at den eneste grunnen til at jeg var i Haugesund enda ikke var en grunn lengre. Jeg skulle flytte så fort jeg kunne, å valget sto mellom stavanger eller gjøvik. Jeg visste med meg selv at jeg hadde ikke blitt bedre av å flyttet til en ny hule i stavanger der jeg enda hadde følt meg ensom, så det å få flytte inn til tanten og onkelen min i Gjøvik var livreddende for meg! Men alikevell ville foreldrene mine at jeg skulle flytte alene til stavanger, selv om de visste hvor ødelagt jeg var blitt etter jeg bare bodde alene i Haugesund.

    Det har skjedd mye som har påvirket meg til å miste følelsene mine for foreldrene mine, men det var fra denne perioden jeg følte det var sterkest. Jeg tror ikke foreldrene mine helt vet hva de har gjort, men det de gjorde mot meg fikk meg til å ville bli utstøtt av dem. Jeg skjønner nå hvorfor jeg tok det så lett, å jeg håper også at foreldrene mine vil skjønne det og lære av det. Det er helt forferdelig å si, men:

    Jeg VILLE at foreldrene mine skulle utstøtte meg!

    ♥ Christina

  • 7

    Jeg skjønte aldri helt hvorfor jeg tok situasjonen min så lett, var jeg følelsesløs? Etter en natt med søskenbarnet mitt og masse tårer så fant jeg ut at det lå så mye mer bak valget mitt som jeg aldri hadde kommet på hadde jeg ikke hatt henne. Jeg knakk sammen, men jeg visste endelig hvorfor! Det var en grunn til at jeg ville melde meg ut så fort som mulig, å det var ikke bare pga religion...

    God helg!

    ♥ Christina

  • 5

    Hvorfor startet jeg opp med å blogge igjen egentlig? Hvorfor ønsker jeg å gå tilbake til å skrive om livet mitt slik at personer kan skrive hvor stygg jeg er, hvor lite de bryr seg og om hvor mislykket jeg er? Er det pga penger, berømmelse og oppmerksomhet? Vise hvor fælt jeg har det? Har jeg det egentlig så fælt?

    Jeg startet å blogge for én grunn. Jeg feilet i første omgang og slettet bloggen, men jeg gav ikke opp. Jeg måtte bare bli klar! Jeg snakker ikke om hvordan jeg gikk ut av religionen og ble utstøtt fra familien min for å få oppmerksomhet. Jeg skulle med glede unngått å satt foreldrene mine i denne possisjonen, men da hadde jeg gått imot meg selv. Hadde jeg ikke vært ærlig om mitt liv og hva jeg opplever så kunne jeg aldri oppnådd det jeg ville.

    Jeg er ET mål med bloggen, å det er å hjelpe andre jenter til å tørre og leve! Denne verden lager et så stort press på unge at de glemmer hva de EGENTLIG vil. Vi blir usikkre på oss selv, redd for å si hva vi mener og gjøre ting alene. Vi trenger godkjennelse. Jeg var der selv, men lykkelig var jeg ikke. Det tok meg 20 år for å stå fram som den jeg egentlig er. Ja det var vanskelig, men jeg har aldri kjent en bedre følelse inni meg! Jeg vil at flere skal kjenne på denne følelsen.

    Ikke la deg selv bli kontrollert av verden og dens syn på deg, SKAP DEG SELV! Ingen burde noen sinne få deg til å tenke at du ikke klarer det, for det gjør du! Jeg ble selv kontrollert av den verden jeg vokste opp i. Jeg kunne ønske jeg hadde sett det før, men det gjorde jeg ikke. Jeg hadde ingen som sto ved min side som jeg kunne fortelle om drømmene mine til uten å få en negativ reaksjon. Så jeg, alene, tok steget over linjen. Jeg ville ikke vært som alle andre, jeg ville være MEG!

    Jeg vet at det er så mange der ute som har store drømmer, men som ikke tørr. Tanker som "Tenk hvis jeg misslykkes", "Jeg er for usikker og redd", "Hva kommer folk til å tenke om meg?" er normalt desverre. Vi burde stå opp for hverandre, støtte hverandre! Jeg lot ikke engang tanken om at foreldrene mine kom til å snu ryggen til meg hindre meg i å følge drømmene mine. Jeg VET at jeg er mer verd enn det. Hvis jeg vil så skal jeg få det til!

    Det samme gjelder deg. Skal drømmen din forbli en drøm, eller vil du ta sjansen å få mulighet til å leve ut drømmen? Det er DITT liv!

    ♥ Christina

  • 5

    Jeg har egentlig bare gått rundt å ventet på det. Det høres kanskje ut som om jeg overdriver, men det gjør jeg ikke. Jeg husker at når tanten og onkelen min valgte å forlate Jehovas Vitner så ble de blokket av medlemmene som enda var det.

    Når innlegget i Haugesund kom ut å alle trodde jeg hadde meldt meg ut så var det et godt antall som slettet og blokket meg på sosiale medier, selv hun som hadde vært min eneste og beste venn. Så jeg ventet bare på det.

    Jeg følte meg ikke utstøtt fra familien så lenge jeg hadde de på Facebook. Men når jeg skulle sjekke i går så var de begge borte. Det var ikke tvil da om hva de hadde valgt. Men samtidig så skjønner jeg dem. Det er nok fælt for dem og se hvordan jeg kjemper meg framover å velger å sette ting fram i lyset. For dem blir det at jeg snakker ut om religionen deres på den måten et angrep mot dem direkte. Jeg kommer til å respektere valget deres, selv om det er sårende. Jeg ser nå hva de velger, så eneste jeg trenger å tenke på nå er hva jeg velger videre.

    Foto: EBfotografi (IG)

    ♥ Christina

  • 2

    En av de strengeste reglene jeg har levd under som et av Jehovas Vitne er at det er ulovlig med sex utenfor ekteskapet, det var utstøtelsesgrunn. Så siden jeg har levd under slike regler og ikke har vært ute av organisasjonen før nå, betyr det at jeg enda er jomfru? 

    Processed with VSCO with b1 preset

    Nope, det er jeg ikke og jeg har måttet passet på at ingen som var Jehovas Vitne fant ut av det. Jeg mistet jomfrudommen min bare noen dager før jeg ble 19 år. Så jeg har gått i 1 år å sagt til foreldrene mine at jeg enda er jomfru noe som er ganske vittig om de faktisk trodde på det. Så nå er jeg fri til å skrive ting som andre tenker på som et normalt innlegg. Hadde jeg blitt tatt så kunne jeg faktisk ende opp med å bli utstøt, noe jeg ikke hadde vært klar for da. Men nå kan jeg skrive om alt fra sexskandaler til at jeg ble lurt bak ryggen, hvem vet hva som kommer fram...


    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    Christina

  • 46

    Jeg trodde faktisk at jeg var klar for det verste, men det var jeg langt ifra. Det er nå jeg skjønner at ingen kan forstå de følelsene, jeg forstår det ikke selv. Når alt faktisk gikk inn på meg å jeg forsto hva valgene mine førte til knakk jeg sammen. Jeg har faktisk mistet mamma og pappa for godt, selv om vi alle er i live!

     

    For en uke siden gikk jeg ut med at jeg skulle feire bursdag for første gang i livet mitt, å det kunne medføre at jeg ble meldt ut av organisasjonen som jeg hørte til, Jehovas Vitner. Det i seg selv er ikke så skummelt for det jeg jeg lenge ønsket, men tanken på at det medfører at alle som er Jehovas Vitner ikke kan ha den minste kontakt med meg var skummel, for mamma og pappa er jo det. Men nå, 1 uke senere er det slik utfallet er blitt...

    (Meg som liten)

    På fredag snakket jeg med mamma og pappa anngående at jeg kom til å være i avisen neste uke og at det var en enveisbillett ut. De var utrolig lei seg med tanke på de vet at når det skjer så må de som alle andre utstøtte meg. Etter å ha grått i telefonen i flere timer mens jeg snakket med dem fikk jeg vite direkte at da blir det en sommer uten Christina. Jeg visste at det kom til å skje, men den følelsen av å vite hundre prosent at dette blir siste gang jeg hører stemmen deres. Jeg knakk totalt sammen hele den kvelden, det var som om jeg bokstavelig talt hadde mistet dem å ifølge dem var alt min feil...




    Jeg, Christina Lægreid valgte å være ærlig mot religionen min å melde meg ut. Jeg valgte etter 20 år å leve mitt liv å gå mot drømmene mine. Jeg valgte ikke å miste alle, de valgte meg vekk på grunnlag av valget mitt. Jeg kan nå gjøre akkurat hva jeg vil uten å være redd for religionen, men uansett hva som kommer til å skje framover så kommer jeg alltids til å elske mamma og pappa. Jeg kan være sint og såret pga dem, men jeg kommer aldri til å få meg selv til å slutte og elske dem. De har tatt sitt valg, så eneste jeg må gjøre nå er å se framover. Jeg føler meg utrolig naken her jeg står uten så mange av mine nærmeste, men det skal ikke stoppe meg og mine drømmer!

     

    Christina

  • 4



    Her sitter jeg. Ser ut over den åpne marken, de mektige fjellene, solen som skinner på snøen som forsvinner litt etter litt. Ser utover hus til forskjellige typer mennesker, men hva som er bak veggene er umulig å si. Jeg er en av dem som skjules bak vegger. Vi former oss et bilde av personer ved å se bilder, videoer og statuser de legger ut. Vi har dem som våre venner å bruker tiden vår på dem. Men hva tenker de når vi tar farvell og de sitter alene bak de fire veggene?

    Jeg skjønte egentlig ikke helt hva jeg holdt på med før jeg kom meg ut i naturen. Du blir så liten og svak i den mektige naturen, men den gir deg også svar du ellers aldri hadde kommet fram til. Jeg har aldri følt meg så sterk, men samtidig så svak på samme tid. Det å gå fra et liv som vinglepetter å tatt hensyn til alles meninger til å ha blitt den jeg er i dag. En selvstendig kvinne som gir faen å vet hva hun vil. Det er...ubeskrivelig.

    Jeg har alltids vært en ekstrem dagdrømmer. I begynnelsen har jeg følt som om det var en forbannelse, men nå er det den største gaven jeg noen gang har fått. Det å reflektere over alt, se for meg hva som kan skje i alle former og ta i betrakning alles side av saken kan være slitsom. Men det gjør også at jeg er så sikker på valget jeg nå tar.

    Så her sitter jeg da, bare venter på at marerittet skal begynne. Det er en slutt på noe stort, men en start på noe større.

    Det er starten på MITT liv.

    ♥ Christina

  • 7

    Det er helt utrolig å tenke på det. Siden jeg gikk på barneskolen har jeg tvunget meg selv til å gi slipp på de følelsene. Det var av helt andre grunner på den tiden, men det har bare fortsatt videre i samme spor i alle disse årene. Mest spesielle av alt, jeg er slik enda!

    Fra jeg ble født og fram til den dag i dag har jeg holdt meg singel. I første delen av livet mitt var det bare pga regelen hjemme var at jeg ikke fikk kjæreste før jeg var over 16 år med tanke på regelen om å være "gifteklar" når en gikk inn i et forhold som Jehovas Vitner. Jeg var så pass troende på den tiden at det var en selvfølge og jeg sa aldri imot, noe jeg er takknemlig for den dag i dag.

    Opp gjennom årene har jeg måttet si farvel til mange utrolig flotte gutter, men jeg har også fått sett den mest grusomme skjulte siden som har fått meg til å ta de valgene jeg har...

    Det å være vitne til den ene venninnen etter den andre bli såret har vært forferdelig. Hvorfor tar folk så utrolig lett på utroskap?! Det er liksom ikke normalt lengre å holde seg til en og BARE en. Det å se pene jenter prøve seg på dem som er opptatt, noe som alltids kommer til å skje men så greier de å få napp også! Er det rart jeg har holdt meg singel?

    Heldigvis har jeg aldri hatt behov for noen, jeg har villet klart meg selv å stått på egne bein. Jeg har blitt utrolig glad i flere gutter som jeg aldri kunne levd uten, men jeg kunne aldri havnet i noe seriøst forhold uansett. Jeg har ikke tid til å kanskje bli lurt bak ryggen, jeg har bedre ting å ta meg til.

    ♥ Christina

  • 4

    Jeg husker det som om det var i går. Jeg sto og trippet mens jeg oppdaterte TV Haugaland sine sider hvert minutt i håp om at det var blitt lagt ut. Jeg visste at det kom ut i dag, men når hadde jeg ingen anelse om. Bare for noen dager siden hadde jeg blitt kontaktet av TV Haugaland fordi de hadde hørt rykter om at jeg nå hadde bestemt meg helt for at jeg skulle stille i bikinifitness. Jeg var også på mitt tyngste på den tiden så jeg hadde satt meg som et startmål å gå ned 20 kg på 4 mnd! Jeg var utrolig glad for at jeg skulle få lov til å snakke om hvor utrolig målrettet jeg var med treningen, dette var kanskje min mulighet til å kunne motivere andre tenkte jeg.

    Jeg har alltids hatt lyst til å være en inspirasjon og motivasjon for andre mennesker, å nå så jeg en åpen mulighet! Men det jeg ikke visste var at denne repotasjen kom til å forandre livet mitt helt. Jeg husker jeg sto fra jeg våknet til litt ut på dagen å bare skjekket mobilen, men så kom det ut til slutt. Det var som om noen hadde slått meg ned ved første øyenkast. "BRØT MED JEHOVAS VITNER FOR Å STILLE I BIKINIFITNESS". Jeg ble livredd for det første jeg tenkte var reaksjonen til foreldrene mine og venner som var en del av det.



    Reporteren visste at jeg var et av Jehovas Vitne fra før av å jeg fortalte om at jeg rett og slett ikke levde som at vitne lengre så jeg kunne ikke regnes som en av dem, men jeg hadde ikke brutt med dem med tanke på konsekvensene. Men jeg hadde ikke tenkt på at dette kom med på intervjuet, det skulle jo handle om trening og fitness. Vi snakket om hva strenge religioner generelt tenker om bikinifitness, men det ser ut at jeg snakker om Jehovas Vitner. Men selv om ting ble misforstått og omformulert så satt jeg alikevell med en utrolig stolt og deilig følelse etter å ha sett videoen.


     

    Det var som om noen hadde tatt skrittet for meg mot det livet jeg ønsket å leve. Jeg var ikke hyklersk, jeg var bare blitt "lurt". Jeg gjorde ingenting for å få det fjernet for selv om jeg ikke blir utstøtt for å stille i fitness så var det utrolig mange som trodde at det var slik det var. Nesten alle, selv min "bestevenn" hadde slettet og blokket med fra alt av sosiale medier. Jeg var som en utstøtt for dem, selv om det ikke var slik engang. Det å se den reaksjonen fikk meg til å få et ønske om at det faktisk var slik som det kom fram. Så hadde det ikke vert for at de vinklet intervjuet slik som det ble så hadde jeg kanskje enda ikke turt å ta tak i livet mitt...

    Jeg er oppriktig takknemlig!

    Christina

  • 18



    Uansett hvordan jeg formulerer meg og forklarer situasjonen, så vil de fleste som leser dette ikke kunne forstå eller sette seg inn i min situasjon uansett hvor hardt de prøver. Det er en grunn til at jeg har dvelt ved dette innlegget og brukt så lang tid. Det er ikke et av mine innlegg som jeg bare skriver og publiserer samme dag. Det har tatt flere uker med planlegging og tanker om dette virkelig er det jeg vil. For om jeg publiserer dette så er det ingen vei tilbake, og jeg står min største frykt i møte. La meg forklare dette nærmere....

     

    Som mange vet og sikkert kan tenke seg fram til, så er grunnen til at jeg aldri har feiret bursdag at jeg vokste opp som et av Jehovas Vitner. Grunnen til at vi ikke feiret bursdag er fordi Bibelen forteller om to bursdagsfeiringer, der ingen tilba Jehova. Samtidig feiret ingen av de som tilba ham sin egen bursdag. Men for meg var det egentlig aldri noe problem. Vi hadde selskaper når vi ville og fikk gaver flere ganger i året når vi ikke forventet det, så jeg følte ikke noe savn egentlig. Jeg kjenner også med meg selv nå at jeg ikke følet et savn eller stort behov for en feiring av meg, jeg har jo aldri vært borti dette før. Jeg vet rett og slett ikke hvordan det føles å ha en dag som bare handler om deg og der du er midtpunktet i en fest. Eneste jeg vet er at dette kan medføre at jeg står ansikt til ansikt med mitt livs største mareritt.

     

    Mitt livs største mareritt? Det er en bursdag, en feiring av meg? Hva er så skummelt med det? Som 16 åring valgte jeg å bli døpt som et symbol på at jeg var et av Jehovas Vitner, og jeg er fortsatt et av dem på papiret. Men det at jeg lever et liv som strider mot de Bibelske prinsippene, kan medføre at jeg blir utstøtt fra menigheten om jeg ikke angrer og kommer tilbake. Så det at jeg faktisk velger å feire bursdagen min, kan i verste tilfelle medføre at jeg mister foreldrene mine som også er Jehovas Vitner. Dette er faktisk noe som har skjedd flere. Flere har opplevd å bli utstøtt av sine nærmeste fordi de velger å leve et liv som strider imot Bibelen. Du mister dem for godt, med mindre du går tilbake til Jehova. Hvis ikke så er du som død for dem. Men det er bare hvis du er døpt og så blir utstøtt, slik som meg.




    Jeg skal ikke garantere at dette skjer meg, men jeg forventer egentlig det verste. Jeg vil mye heller bli positivt overasket enn negativt om det skulle skje. Men om mamma og pappa kommer til å måtte utstøte meg eller ikke, så kommer jeg alltid til å elske dem over alt på jord uansett hvor forferdelig det høres ut. Jeg vet at om det er det de gjør, så er det ikke det de ønsker. De elsker meg på samme måte som søstrene mine, men pga reglene i religionen deres så må de kutte meg ut for å være trofaste mot sin Gud. Ja, jeg kommer til å bli helt knust og føle at det er jeg som er skylden til dette i en periode. Tanken på at du må velge mellom å leve livet ditt eller familien din, er noe ingen fortjener å gå gjennom. Du blir ødelagt, det er det ikke til å legge sjul på. Men hva får meg til og alikevel ville gjøre dette til tross for hva som kan bli utfallet?

     

    Jeg er rett og slett sliten! Sliten av alltid og måtte passe på hva jeg sier, hvordan jeg formulerer meg og hva jeg gjør. Jeg begynte og finne ut i en alder av 18 år at jeg ville ut og fram i verden, men det klaffet ikke med det vi lærte på møtene om å leve et enkelt liv uten for mye oppmerksomhet. I 2 år har jeg gradvis falt mer og mer ut, men alikevel ikke kunnet gjøre AKKURAT det jeg vil pga frykt for å miste mamma og pappa. Jeg går selvfølgelig enda med frykten for å miste de som står meg nærmest, men om jeg ikke tar tak i livet mitt snart og går etter det jeg virkelig vil, så mister jeg meg selv. Jeg må bare sprekke denne boblen med frykt før den tar over og rett og slett ødelegger meg fullstendig.

     

    Ingen kan forestille seg en slik situasjon med mindre du har opplevd det. Det er ikke mennesklig å kunne takle slike situasjoner på en bra måte, du går gjennom mye sorg og smerte. Men uansett så har jeg, uten påvirkning av andre, selv valgt å ta den risikoen å møte mitt verste mareritt ansikt til ansikt. Jeg har både en onkel og tante som har opplevd akkurat det samme, som jeg så igjen i år for første gang på 9 år! De har vært der for meg fra dag en, og de er utrolig redde for meg. De vet hvor utrolig vondt det er å se de som står deg nærmest bare plutselig kutter deg ut, og de har flere ganger bedt meg tenke ekstremt nøye over hva jeg gjør og konsekvensene. De har aldri pushet meg, de har mer eller mindre heller holdt meg tilbake forde de er redde for meg, noe jeg er utrolig takknemmelig for. Men alikevel har jeg sittet med behovet for å bli hørt, vise andre hva noen mennesker faktisk går gjennom. Men også at det er mulig å komme seg gjennom en slik forferdelig situasjon.

     

    Jeg går offentlig ut med dette, og risikerer så mye, for å oppfordre andre til å gjøre det samme! Ikke å forlate religion, for det er for noen en trygghet og lykke i det også. Jeg vil oppfordre folk til å begynne og leve SITT liv, begynne å tenke på seg selv litt også. Man trenger ikke å dra til New York for å bli noe, man trenger bare motet og viljen! Jeg vil, og har alltid villet, være et godt eksempel for andre når det gjelder det å kunne tro på seg selv og være modig nok til å stå fram som den personen en ønsker å være. Hvis det at jeg kan risikere å miste familien min, som jeg har verdens beste forhold til, ikke stopper meg for å stå fram for den JEG er, hva kan egentlig stoppe meg da?

     

     

    Takk.

    Foto: Herdag Hansen

     

  • 12

    Da var det avgjort! Etter lang tid meg tenking har jeg endelig kommet til det mest fornuftige å gjøre. Etter jeg kom hjem fra syden og styret med planlegging av flytting og jobb startet så mistet jeg litt den gnisten jeg hadde til trening. Jeg gruet meg til å gå på trening, å om jeg skulle på trening så måtte det være tidelig slik at jeg ikke møtte noen jeg kjente. Jeg likte meg virkelig ikke der i slutten, så jeg valgte heller å la vær med tanke på at jeg visste jeg snart skulle flytte uansett. Men etter 2 mnd med lite trening og dårlig matlyst så er det ikke slik at jeg plutselig er tilbake til gode gamle meg under natten.

    Jeg kjenner enda på den at det er vanskelig å trene like mye som jeg gjorde, å med mye annet også i hodet så har jeg kommet fram til at jeg må legge drømmen om å stille til sides for mitt eget beste. Viktigeste nå er at jeg får fullført utdanningen min, få tilbake treningsgleden og mitt possitive forhold til mat. Uansett så har jeg andre planer jeg må sette først om jeg i det hele tatt skal få det til.



    Jeg kommer aldri til å miste ønsket om å stille i bikini fitness, men det er en ekstrem dyr sport som jeg må være 100% målbevisst om jeg skal kunne nå langt. Om det blir 1 eller 5 års utsettelse vil jo bare tiden vise, men akkurat nå bør jeg være fornuftig å ikke presse meg for hardt. En ting om gangen slik de sier.

    ♥ Christina

  • 2

    Klokken er akkurat 04.01 nå selv om innlegget postes senere, å jeg er enda ikke en smule trøtt. Jeg har holdt på med bloggen og laget en liste over overskrifter til kommende blogginnlegg. Jeg så også de 2 siste episodene av Paradise Hotel endelig. Var litt kiipt at jeg visste hva som hendte før jeg så det, men slik er det når jeg er så treg av meg. Men grunnen til at jeg egentlig ikke får sove er kanskje rett og slett fordi hodet mitt ikke vil slutte å tenke. Akkurat nå går det så ekstremt mye tanker i hodet, å mesteparten er egentlig bare possitive. 

    Mange har fått med seg at flere har kommentert hvor utrolig "fin" jeg er, å det i seg selv er jo en del av blogg verden så det er egentlig nesten en selvfølge. Jeg selv har valgt å ikke kommentere tilbake på slik fordi jeg rett og slett har bedre ting å bruke tiden min på, MEN det å se andre lesere bruke SIN tid på å stå opp for og støtte meg er langt fra forventet! Jeg er så utrolig takknemlig at jeg kan egentlig ikke sette ord på det, selv om jeg ikke svarer på kommentarer konkret (skal bli bedre!) så ser jeg ALT!



    Også tanken på at jeg for over to uker siden flyttet fra barndomshjemmet mitt, der jeg liksom skal ha alle vennene mine til en plass jeg bare kjenner tante, onkel og søskenbarna mine og får det så bra! Jeg har bare blomstret etter jeg kom hit på alle måter, å jeg føler virkelig at jeg kan stå i mot alt som skulle komme i veien. Takket være dere! 

    Keep Holding On - Avril Lavigne kom akkurat på, å den passer perfekt! Det er akkurat det som skjer nå framover, å jeg vil gjerne dele denne reisen med dere. Så det var noen av tankene mine i natt som jeg hadde lyst og dele med dere før jeg i alle fall prøver å få litt søvn. Begynner i alle fall å gjespe her jeg sitter så det er i alle fall et godt tegn håper jeg.

    Da sier jeg god natt fra meg, og ha en fin søndag videre.

    ♥ Christina

     

  • 6

    God morgen alle sammen.

    Da var det torsdag og helgen nærer seg endelig! I går var jeg en tur innom Basic Gym i Gjøvik for jeg hadde hørt så utrolig mye bra om det, å det endte med at jeg gikk ut med et nytt medlemskap. Det var ikke tvil om at jeg vil trene der. Jeg hadde prøvd å sett litt på bilder på Instagram og Facebook, men der så det ganske lite ut. Men det fant jeg ut at det ikke var når jeg fikk omvisning på senteret. 3 etasjers senter med god plass og bra musikk, her kommer jeg virkelig til å bruke mye tid framover.

    Så i dag skal jeg i et møte med opplæringskontoret snart før det blir trening litt senere. Jeg skal også i et møte med en fotograf her i Gjøvik i morgen som jeg gleder meg utrolig mye til. Med tanke på at jeg snart skal legge ut et veldig sensitivt og personlig innlegg så vil jeg ha profosjonelle bilder, for dette innlegget blir som en vending i livet mitt som jeg bare har ventet på å tørre å gjøre. 

    Processed with VSCO with b5 preset
     

    Jeg sitter inne med så utrolig mye som jeg bare burde fått sagt. Jeg vet at der er flere dere ute som sliter med akkurat det samme, å som ikke tørr å gjøre noe med det. Jeg vil ikke være den som lar vær å følge drømmene sine, jeg vil være den som følger drømmene mine og som gir andre inspirasjon og motivasjon til å gjøre det samme. Det kan ha ekstreme konsekvenser, men for meg så er det verdt det. Jeg har alltids levd for "In the end, we only regret the chances we didn`t take." 

    Processed with VSCO with b5 preset
     

    Jeg levde nesten i 18 år uten å gjøre ting som jeg virkelig ville. Jeg levde ikke for meg selv, men for andre. Ting som jeg drømte om var bare uvirkelighet og umulig å oppnå i min situasjon. Jeg var ikke som alle andre barn, jeg var med drømmer som jeg ikke kunne strekke meg etter. Jeg kunne ikke prøve en gang. Det var som om jeg gikk rundt med et halsbånd og hver gang jeg strakk meg etter de ting jeg ville så ble jeg trukket tilbake. Jeg godtok dette i nesten 18 år. Lot meg selv komme på 2. plass, en dagdrømmer uten en utvei da. 

    Processed with VSCO with b5 preset

    Jeg har alltids siden jeg var liten lyst til å blogge. Men fikk ikke lov.. Den første bloggen jeg lagde meg ble fort slettet mot min vilje, men den følelsen jeg fikk av å sitte å skrive ned tankene mine. Det var da jeg kjente at dette var noe for meg. Jeg har alltids vært flinkere med å skrive det enn å si det hvis jeg skal forklare noe. Jeg får en utrolig ro over kroppen har jeg sitter å skriver, men samtidig en frykt. Jeg har blitt mye friere i løpe av disse 2 årene, å jeg har aldri hatt det så bra. Men det å vite at om jeg er åpen og ærlig på bloggen min, så kan det medfølge store konsekvenser som ikke er til å beskrive. Da må jeg tenke:

    Er bloggen VIRKELIG verdt det?

    ♥ Christina

  • 18

    Jeg visste at det kom, det var bare snakk om tid. Men det tok ikke mange minutter fra jeg hadde postet mitt første innlegg til noen skulle komme med noen spidige kommentarer. Det er som om de tror at jeg åpner en ny blogg slik at de kan føle seg bedre med å kaste dritt på meg, hvorfor skal det være slik? Heldigvis var jeg forberedt denne gangen, men det betyr ikke at jeg tillater det og synes det er greit! OVERHODE IKKE! 

    Du som sitter bak sjermen og klikker deg inn på bloggen min for å finne noe du kan kommentere, selvfølgelig annonym. Kunne du listet deg bak en person og stykket h*n i ryggen med en kniv? Du tenker sikkert at jeg overreagerer til de grader, men gjør jeg egentlig det?

    Processed with VSCO with b1 preset

    En stor grunn til selvmord er bl.a. nettmobbing! Se for deg en liten jente på 14 år, nettopp startet sin egen blogg og skal bli som de store bloggerne. Få masse penger for hun ønsker seg hest og fine klær. Hun legger ut søte selfies av at hun hadde venninna si på besøk, å livet er perfekt. Men om kvelden når hun skal skjekke den søte uskyldige bloggen sin så har noen kommentert "du er for stygg til å ha venner". Det stikker utrolig å høre slik, i alle fall for en liten usikker jente som faktisk kan tro på slike ord. 

    Selvmord består ikke av en stygg kommentar, men en mengde av slike kommentarer over lengre tid. Slik er det også med å bli knivstukket, du dør ikke med en gang men blir du stukket nok kan det bli utfallet. Noen er sterkere enn andre og takler slike ting bedre, men det betyr ikke at de skal få gjennomgå for de skal tåle det! 

    De som skriver slik er som oftest folk som er usikre på seg selv, men det er IKKE en unskyldning. Jeg ser på dem på samme måte som en morder. En morder kan også slite sykist, men det gir h*n ikke tillatelse til å la det gå ut over andre. Uansett om personen er 14, 20, 45 år, legger ut søte selfies, halvnakne bilder eller bilde av alt en kjøper seg. Det gir deg ingen grunn til å slenge dritt! Vi er alle forskjellige, å du som alle andre må bare tillate at slik er livet. 

    Du kommer sikkert ennå til å tenke at jeg er en dust som overreagerer, å ser på dette som en mulighet til å drite meg enda mer ut. Men da kan jeg ikke si annet enn takk for at du i alle fall tok deg tid til å lese gjennom innlegget mitt, du er nå faktisk en del av mine faste lesere. 

    ♥ Christina

  • 6

    Er det noe det ikke er ende på så er det ting dere ikke vet om meg. Så her er noen ting mange av dere ikke visste å som kan være morsomt å vite.

    1. Min ordinære hårfarge er orange. Yeah, Im a ginger baby!

     

    2. Jeg begynte å leve mitt liv å gjøre ting jeg ville i en alder av 18 år.

     

    3. Når jeg først gikk inn for noe, skulle det gjennomføres 100%. "Perfeksjonist"

     

    4. Jeg mild sagt ELSKER rosa, noe som dere vil fort finne ut av når dere får se rommet mitt.

     

    5. Jeg har brukt regulering, å fikk vite at grønne strikker var "the new big" av tannlegen min den ene gangen. Så jeg gikk rundt i flere uker med strikker som lignet salatblader på tennene. Meget sexy! Jeg var veldig godtroende så...

     

    6. Jeg har aldri hatt et seriøst forhold.

     

    7. Jeg er den dårligste til å svare på alt av meldinger, snap osv... (Jobber med saken)

     

    8. Jeg har alltids drømt om å stille i bikini fitness, å den blir snart oppfylt!

     

    9. Jeg angrer meg ikke for noen ting i livet mitt. Jeg gjorde det da fordi jeg ville, så hvorfor angre på det nå. Jeg vil heller angre på ting jeg ikke fikk gjort, enn det jeg faktisk gjorde.

     

    10. Jeg gitt ut på byen under Halloween utkledd som wonder woman i bare en body edru! Var veldig luftig å komfortabelt kan man si.

    ♥ Christina

  • 5

    Det var det jeg levde for før, det som betydde noe for meg. Det var det eneste som surret rundt i tankene mine dag etter dag. HVA TENKTE FOLK OM MEG? Jeg var alltids så utrolig opptatt av at ALLE skulle like meg, jeg skulle være venner med alle. Vi vet at det er så og si umulig, det kommer alltids til å være noen som ikke liker oss om vi vill eller ei. Men jeg skulle bare få det til.

    Jeg var så fokusert på hva mennesker sa om meg, og mente om meg at jeg egentlig glemte megselv. Jeg prøvde å bli den de likte, men selv det var ikke godt nok alltids. Men heldigvis forandret ting seg.

    For rundt er år siden ble jeg lei av å leve det livet der jeg skulle være "perfekt" og venner med alt og alle. Jeg begynte å leve MITT liv, å jeg skal innrømme at jeg har aldri følt meg så bra. Jeg gjorde som jeg ville, tok bilder som jeg ville ta, jeg kuttet ut folk som bare var ute etter å rive deg sammen og tok vare på dem som likte meg som den jeg var.

    Selvfølgelig så var det vanskelig i begynnelsen. Man får mye hat for å drite litt i hva andre mener og skille seg ut. Men det er mest av folk som selv ikke tørr å leve livet på den måten de vil, de er enda for opptatt av andres meninger. Jeg kunne ønske vi alle bare så opp til hverandre å heiet på hverandre uansett. Da hadde vi kanskje sluppet all den usikkerheten og hatet som folk som virkelig tørr å prøve må gjennomgå.

    Selvfølgelig så var det vanskelig i begynnelsen. Man får mye hat for å drite litt i hva andre mener og skille seg ut. Men det er mest av folk som selv ikke tørr å leve livet på den måten de vil, de er enda for opptatt av andres meninger. Jeg kunne ønske vi alle bare så opp til hverandre å heiet på hverandre uansett. Da hadde vi kanskje sluppet all den usikkerheten og hatet som folk som virkelig tørr å prøve må gjennomgå.

    Jeg er utrolig glad for at jeg kom meg ut av bobla, jeg har aldri følt meg så fri og glad som nå. Veien mot å drite i all det hatet du får er tungt, men det var verdt det! Å jeg skulle gjerne hjulpet hvem som helst andre til å gjøre det samme.

    ALLE fortjener å leve det livet de selv vil, å det gjør også DU!

    ♥ Christina

  • 10

    Det er nok av rykter som surret rundt i Haugesund når det kom ut at jeg flyttet, noen mer fantasifulle enn andre. Men slik må en se komme, i alle fall når jeg flytter 10 timer vekk fra foreldrene mine og plassen jeg har vokst opp. Men grunnen til at jeg flyttet var ikke så dyster som folk skulle ha det til, jeg ser mer på det som en start på mitt virkelige liv.

    Jeg har aldri vært den jenta som har villet leve et A4 liv. Finne mannen i mitt liv, gifte meg, få barn og hus har ikke fristet. Jeg vil jo selvfølgelig finne en å dele livet mitt med en eller annen gang, men jeg føler at jeg ikke har tid til noe sånn nå å at det vil stå litt i veien. Jeg har så mye andre planer som jeg setter forann som jeg vil gjennomføre.

    Jeg har alltids ønsket å bo i Oslo, å flytte til Gjøvik ser jeg på som et skritt i rett retning. Jeg var så utrolig heldig å få flytte til tanten og onkelen min som bodde i Gjøvik, de er verdens snilleste mennesker å støtter meg uansett. Det er utrolig deilig å ha noen i ryggen din og som du alltids kan stole på, å jeg kjente fort at jeg kommer til å trives her. Litt under 2 timer fra oslo gjør det ekstremt lett å pendle, noe jeg virkelig kommer til å gjøre.

    Men samtidig så tror jeg at jeg kommer til å trives i Gjøvik. Så kommer ikke til å kjede meg. Jeg har treningen som jeg kommer til å være fokusert med i fritiden, jobb, og bloggen selvfølgelig. Så grunnen til at jeg ville flytte var for det meste at jeg følte at Haugesund var ikke plassen for meg, å slik skjer av og til. Noen velger å tilpasse seg, jeg valgte å flytte.

    ♥ Christina

  • 10

    Da var jeg tilbake!

    Ikke for et nytt forsøk, men for å gjøre det på den skikkelige måten. For de som ikke vet hvem jeg er så heter jeg Christina, er 19 år å flyttet nylig til Gjøvik. Jeg sto tidligere for bloggen barbiefitness.blogg.no når jeg bodde i Haugesund, men slettet den pga flere årsaker.

    Jeg kjente egentlig fra dagen jeg slettet bloggen at jeg savnet det å visste at det ikke var slutten, jeg trengte bare en pause. MEN nå er jeg klar for å endelig kunne fortsette. Jeg elsker å blogge når jeg først får smaken av det, å dere vil se mye av hverdagen min, mote og trening osv.

    Jeg vil kjøre et nytt nivå og satse denne gangen på de tingene jeg virkelig brenner for. Håper dere vil følge meg på veien og skriker ut om dere lurer på noe.

    ♥ Christina