Jeg trengte virkelig en pause fra alt i går. Jeg trengte bare og fokusere på meg selv. Det har skjedd utrolig mye på kort tid, så jeg har ikke fått så mye tid til å tenke på hva som egentlig har skjedd. Før i går. Jeg satt ute i hagen og begynte å tenke på mamma og pappa, huset ved sjøen, hvordan vi lo å hadde det gøy, de dype samtalene med mamma mens vi lå og solte oss ved båthuset. Alt er bare minner. Jeg får aldri oppleve det igjen. Jeg har lenge bare fortrengt tanken, for det er så sårt. Jeg greier ikke å se familiefilmer, jeg sliter med å bare slappe av uten å gjøre noe, jeg savner rett og slett mamma og pappa.

Jeg tror innerst inne det er godt for meg og bare få det ut. Det er lov å være knust, jeg har jo tross alt blitt ekskludert av mine egne. Jeg er som alle andre, jeg har følelser og de er ekstremt sterke nå for tiden. De gjorde mye dritt i slutten, men det er så mange gode minner også, det er de som dukker fram. Det går liksom opp for meg litt etter litt at jeg kommer faktisk aldri til å være omfavnet i armene til mamma igjen…

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for