Dette er en overskrift som jeg tror få hadde sett kommet. Det var faktisk ikke så lett heller å komme på noe possitivt om den religionen etter alt jeg har vært gjennom, men når jeg tenker nøye tilbake så var det noen ting som var bra med religionen.

Samhold: Det er kanskje det mest possitivet med religion generelt, samholdet. De er kanskje ikke dem du hadde valgt som venner hadde du møtt dem en anen plass, men når du går i en menighet som du er knyttet til så blir dem som er i menigheten din dem som du knyttes til. Dere lever alle for samme mål og har i alle fall en ting som dere deler til felles.

Rutiner: Dette er kanskje det mest possitive med religionen, jeg fikk utrolig bra studie rutiner. I tillegg til vanlig skole så måtte jeg forberede meg til møter 2 ganger i uken med å studere, lese og finne svar til det vi skulle gå gjennom. Jeg måtte også legge av tid til lesing av bibelen, bladene vi gikk med fra dør til dør og andre bøker som stadig kom nye.

Håp: For mange er det noe dem trenger i livet, noe å leve for – et håp. De håper på noe mer etter døden, å det får du i denne religionen. Du får et håp om å se dem du har mistet og at du skal få leve evig, så dette er nok noe alle skulle ønske kom til å skje.

Sosiale sammenkomster: Kjekkeste med religionen som jeg kan huske. Vi hadde årlig store stevner for flere tusen samles i forskjellige byer, hvor vi da reiste hver sommer nesten til Bergen for dette stevnet. Det var et 6 timers langt stevne med taler fra mange forskellige, så var det pause midt i programmet som var desidert det kjekkeste. Kle seg i fine kjoler og titte på kjekke gutter i dress i pausen 😉

“Venner” over hele verden: Det er mange som besøker andre menigheter i andre land mens de er på ferie. Det er et bror- og søsterskap som gjør at uansett farge, utseende eller rase så er du alltids velkommen til å besøke andre Jehovas Vitners menighet. På den måten kan du møte folk med samme håp og som kanskje blir en god venn.

Så det er noe possitivt med religionen også, det er det ved alle religioner. Men da er det å veie disse possitive sidene ved de negative og se hva en ender opp med da. For å si det slik så kunne jeg ikke ta possitive og negative sider i ett innlegg…

 

God kveld snupper.

Hvordan har uken deres så langt vært? Selv så kom jeg meg både tidlig opp og rundet av en spinning time som en start på uken. Ganske deilig å være i aktivitet igjen til tross for at det ikke er så mye øvelser og treningsmetoder jeg kan gjøre enda. Det merkes at det er lettere å stå opp nå som vi er to om det.

Når det faktisk kommer til det med meg og søsteren min når det gjelder kontakt så tenkte jeg å gi dere en liten oversikt over hvem jeg faktisk har kontakt med og grunnen til at jeg ikke har kontakt med de andre. Som mange vet så brøt jeg ut av religionen Jehovas Vitne, noe som førte til at jeg mistet kontakten med så og si alle som var innenfor.

Siden jeg var døpt for så melde meg ut av religionen så er regelen slik at alle innenfor religionen som er døpt bør holde seg helt borte fra meg. Det er nesten så gale at de ikke kan si hei til meg engang om de ser meg på gaten, selv om det skulle være familie jeg hadde møtt på. Så det igjen betyr at jeg mistet kontakten med 80% av familien min når jeg meldte meg ut.

Jeg har ikke kontakt med foreldrene mine, besteforeldrene mine fra begge sider, barndomsvenner innefor, nesten alle søskenbarna, tantene og onklene mine som enda er innenfor. De eneste jeg enda har kontakten med er søstrene mine og tanten, onkelen og søskenbarna mine som bor i Gjøvik og som selv meldte seg ut fra religionen for rundt 11 år siden.

Nå hadde ikke jeg verdens største familie heller, så det skal sies at når jeg gifter meg så kommer faktisk 6 av 18 av min nærmeste familie til å dukke opp ;p 1/3 er ikke å klage på med tanke på at det dessverre er mange som melder seg ut og sitter igjen med 0…

xoxo ♥

 

Jeg fikk et spørsmål om hva den største forskjellen på livet mitt nå VS livet mitt før. Så om dere er nye på bloggen min, så var jeg tidligere Jehovas Vitne som jeg ble født og oppvokst i. Mange kjenner dem igjen som dem som banker på dørene til andre med Bibelen eller for eksempel  dem som ikke tar imot blod. Alle har forskjellige relasjoner til dem, å mange kjenner noen gjennom jobb, skole eller naboer. 

 

Jeg meldte meg ut av menigheten for 2 år siden, hvor det faktisk ble opplyst i menigheten jeg gikk i på selveste bursdagen min at jeg ikke lengre var et vitne. Så gikk jeg fra et liv hvor hele livet mitt handlet om Bibelen og Guden Jehova, til et liv som stripper, blogging og alt som at Jehovas Vitne rett og slett ikke skal forholde seg til kan man nesten si. 

 

Den største forskjellen på livet mitt nå i forhold til da er uten tvil å ikke ha foreldre i livet mitt. De ble nemlig igjen i mitt tidligere liv, å jeg har ingen kontakt med dem den dag i dag. Det er nemlig en regel som Jehovas Vitne å ikke ha kontakt med tidligere medlemer som var døpt og som så brøt løftet de hadde gitt Gud ved å snu ryggen og forlate religionen. 

 

En annen stor forskjell er uten tvil friheten jeg fikk. Det å gå fra et liv fullt med regler: ikke sex før ekteskap, drikk med måte (ikke bli full), gå fra dør til dør, stille opp på møtene som var 2 ganger i uken, finn deg en ektefelle innenfor, forbered deg til møtene, unngå for mye kontakt med verden (dem som ikke var JV) osv… Til et liv hvor jeg bestemte reglene. Jeg kunne plutselig gjøre akkurat hva jeg ønsket innenfor lovens regler. 

 

 

Livet mitt ble bokstavelig talt snudd på hodet. Selvfølgelig så gikk jeg på en liten smell i begynnelsen med alt for mye frihet så plutselig, men heldigvis ikke noe alvorlig. Jeg merker jo nå i etterkant at det er flere regler og ting ved religionen som henger igjen ved meg. Bare når det kommer til sex for eksempel så er det noe jeg ikke tar lett på. Å vente til jeg er gift er å ta litt i, men det å være på det mest intime en kan være med en random person er ikke noe jeg gjør. Det må være noe mer i luften da. 

 

Jeg tror faktisk at foreldrene mine hadde vært stolt av meg om de faktisk hadde kunne sett forbi jobben min og det at jeg ikke er religiøs, å faktisk sett verdiene og tankegangen min. Det at jeg faktisk alltids har greid å komme meg ut og gjennom alt alene. Det at jeg startet med null for så å ende her jeg er i dag. 

 

xoxo ♥

 

Er du ikke Jehovas Vitne? Nei, men da lever du i samme verden som meg: Satans verden. Det er i alle fall  det Jehovas Vitner kaller verden vi lever i. Ikke nok med at vi lever i en verden som er styrt av selveste djevelen, Gud beskytter oss ikke mot han. Høres grusomt ut? Muligens, men hvem tror egentlig på dette? Bare de 8-9 millionene med mennesker som kaller seg Jehovas Vitner, Guds yndlinger. De som faktisk blir beskyttet av Gud mot djevelens fristelser. 

 

Jeg må egentlig flire litt, for om dette hadde vært sant så kan jeg godt vær djevelens høyre hånd. Jeg la bort all religion ganske så rett etter jeg signerte ut av religionen. Satans verden eller ikke, jeg visste at det var jeg som selv måtte jobbe for å komme meg videre dit jeg ville. På denne veien mot et nytt og mer friere liv så har jeg virkelig blitt kjent med meg selv, å jeg har fått testet ut sider med meg selv som jeg ikke hadde lov til før. 

 

Energier, karma, ånder og spiritisme. Slike ting som ble sett på som skittent, disse tingene er utrolig spennende. Jeg vet 100% sikkert at jeg er her for en grunn, å at det som har skjedd skulle skje. Jeg hadde en periode hvor jeg måtte bli kjent med meg selv, å jeg brukte mine evner på en feil måte. De som faktisk fikk vært vitne til det jeg gjorde var så fascinerte, samtidig som de var ganske forbanna, men mest fascinert faktisk. En tankegang og problemløsning som nesten ingen i verden hadde kommet på, det skulle liksom en blond liten jente komme på? De var sjokkert. 

 

Jeg har egentlig utrolig lyst til å skrive om hendelsen, men jeg kan ikke med tanke på hvor alvorlig det var. Måten jeg brukte tankegangen min på da var feil, så jeg må finne en måte på å bruke den på en positiv og inspirerende måte. 

 

Nå føler jeg at jeg skriver veldig mystisk og spirituelt, men etter i går så føler jeg at jeg våknet opp med så mye positive energier i kroppen. Som om jeg skulle ha en rett ved min side nå som hvisker i øret mitt at jeg kan, jeg kan om jeg bare vil. Noen hadde kanskje hatet denne følelsen, men jeg er ikke redd. Jeg fikk senest i går et bevis på god karma, å jeg føler at om det er større makter rundt meg så er de med meg og ikke mot meg. Jeg føler at jeg ikke er alene, men jeg føler meg trygg ♥

Skrevet 03.03.19

 

Jeg sitter på flyet nå som jeg skriver dette. Jeg fikk denne meldingen rett før flyet skulle til å lette fra Gardemoen. Ikke vet jeg om familien min har skrevet mer etter dette. Når jeg fikk denne meldingen så var det en helt ny følelse som strømmet gjennom kroppen, eller rettere sagt så var det ingen følelser. Det var en kald strøm gjennom kroppen min hvor jeg så på meg selv som følelsesløs og kald med svaret mitt. Men hva kan en forvente?!

 

Jeg har endelig greid å roet meg ned med tanken på at jeg måtte dra alene. Samtidig så er det første gang noen faktisk skal skjære i kroppen min, jeg har aldri vært i narkose en gang. Så opp i alt dette så finner plutselig foreldrene mine ut av nå vil de være der? Å hva med når jeg er ferdig, når alt gikk fint og jeg kommer hjem? Da hører jeg ikke noe fra dem lengre, siden det gikk bra? Det er faen meg urettferdig i så fall! Det siste jeg ønsker er å gi dem noe som helt følelse om at jeg hadde ønsket dem der om ting skulle gått galt. Foreldre er bare en tittel de har nå, for uten den tittelen så hadde jeg ikke engang kunnet kallet dem bekjente etter alt.

 

Jeg vet hvordan Jehovas Vitner dømte andre mennesker som tok å fikset på utseende når jeg var med, å jeg vet at også jeg har vært et samtaleemne om mine dårlige valg. Jeg er ikke en kake som en kan une seg en bit av når en føler for. Enten så støtter vi hverandre gjennom alt, ellers så lever vi videre hver for oss. Punktum. 

 

Mange av dere lurer på om jeg noen gang kunne gått tilbake til å hatt kontakt med foreldrene mine. Kunne du tilgitt og fortsatt kontakten med en som prøvde å ta livet ditt, men som angret seg? Noen hadde greid å tilgitt mens for noen hadde det vært umulig, for etter noe så alvorlig så er det ikke alle som hadde kunnet risikere sin egen sikkerhet på den måten. Om ikke livet mitt direkte hadde vært på spill av å gjenopprette kontakten med dem, så vet jeg ikke om jeg kunne risikert å bli sviktet nok en gang. De har allerede utstøtt meg 2 ganger. Det å risikere en 3. gang er ganske usannsynlig, i alle fall i næreste framtid så er det ikke verdt det. 

 

Ettertanke 07.03.19: Grunnen til at jeg velger å dele dette innlegget er rett og slett fordi jeg ønsker å få en slutt på slik psykisk pining om jeg kan kalle det for det. Jeg ble blant annet i dag ringt opp av min mor med en feil, noe som virkelig stikker når jeg ser det står mammy på telefonen min. Jeg håper at dette innlegget kan gjøre en stopper på den psykiske plagen jeg har måttet gå gjennom, ved å regelmessig blitt mint på at de er der men ikke der for meg. Jeg har bare lyst å se navnet deres på telefonen min 1. gang, å det er når de ikke lengre er hjernevasket og forstår at alt det de har gjort mot meg er GALT. 

Hva er det nå jeg skal teste ut som jeg ikke allerede har gjort? Er det noe jeg enda ikke har gjort som jeg ikke egentlig har hatt lov til, da spesielt i forhold til min tidligere levemåte? Jeg skal ærlig innrømme at jeg alltids har trodd at vi er alle her for en grunn, vi har alle våre oppgaver i verden. Jeg tror ikke det er uten grunn livet mitt er som det er blitt, for uansett hvor brutale ting jeg har gått gjennom så føles alt så riktig. Det har vært så overraskende lett. Derfor har jeg nemlig begynt å interessere meg i blant annet det å lese horoskop. 

 

Jeg vil ikke kalle meg selv overtroisk, men jeg synes dette er spennende å se litt nærmere på. Bare se hvordan dette året stemmer med mitt horoskop, om det er noe sammenheng. Dette er nemlig ting som avskys av Jehovas Vitne. Foreldrene mine rev ut horoskop-sidene i magasinet for de ikke ønsket å ha slik i huset. Så da tenkte jeg som den opprørske datter jeg er at jeg skal utforske dette nå. Så langt så har det vært utrolig spennende og interessant, for mye av det viser seg å være slik som det beskrives også. 

 

Så langt har jeg bare tatt å lest horoskop fra nettsider som elle.no, så om du har noe tips til andre steder eller andre ting som jeg kan undersøke innenfor dette som hadde vært interessant for meg så tips meg gjerne!

God kveld babes.

 

I dag startet jeg dagen ved å stå opp relativt tidlig fordi jeg hadde time for vippene mine 12. Etter det så tok jeg å tuslet litt rundt om i sentrum. Jeg har så mange minner fra denne byen, minner som føles så uvirkelige. Jeg kom på alt da jeg passerte to Jehovas Vitne som drev å forkynte. Det var ikke hvem som helst, det var faktisk noen jeg tidligere kalte venner, nå var jeg som usynlig for dem. Eller usynlig er nesten feil det også. Har dere sett serien Lucifer? I så fall så er det nesten litt samme reaksjon jeg får når jeg møter Jehovas Vitner på gaten som vet hvem jeg er som når Lucifer viser djevelfjeset sitt. De blir livredde og vet ikke hvor de skal gjøre av seg.

 

Hvorfor det er slik? Det er fordi de ikke har lov til å engang hilse på en som er frastøtt, så når de møter på en så vet de ikke hvor de skal se eller hva de skal gjøre. Så er jo jeg en som har snakket høyt imot deres religion, noe som gjør at de nesten ser på meg som Satan selv. Litt artig egentlig.

DEKSEL HER

Det som er så artig er å tenke på er at det var i Bergen jeg var på min første fest hvor jeg drakk alkohol med andre Jehovas Vitner. Det var faktisk et godt minne, for jeg dro med min gamle bestevenninne fra Stavanger til Bergen, så det ble en liten roadtrip. Jeg husker jeg var livredd for å bli full, for jeg hadde aldri vært det før. Om jeg ble full? Nei, jeg var for pyse så jeg drakk sikkert ikke mer enn 1-2 cidere.

 

Det var også i Bergen jeg hadde mine ”flinke” venner som motiverte meg til å være flinkere. Vi brukte lørdagene på å gå fra dør til dør og vi samlet en hel ungdomsgjeng for å gå igjennom en bibelsk artikkel med spørsmål og svar. Jeg må bare flire når jeg tenker over dette. Jeg husker til og med at de kjekkeste guttene jeg visste om innenfor Jehovas Vitne bodde i Bergen, så der slo Bergen bra til! Så hadde jeg enda vært Jehovas Vitne så hadde jeg i så fall måttet flytte til Bergen, haha!

Klokken er akkurat passert 7 om morgenen her jeg sitter i skrivende stund i flyet tilbake til Oslo etter en jobbkveld i Stavanger. Jeg er overrasket over hvor glad jeg er for å kunne dra tilbake til Oslo allerede. Det livet jeg hadde i Stavanger var ikke kjekt i lengden, jeg trenger rutiner. Jeg trenger noe å stå opp til, noe som gir livet mitt mening og glede. Nå sitter sikkert foreldrene mine og tenker at livet kommer ikke til å gi mening uten Jehova om de leser dette, men det har jeg virkelig erfart selv at ikke er tilfellet.

Det var aldri denne Guden Jehova som gav livet mening. Det var det å ha noe å gå til, rutiner, folk rundt meg som elsket meg, mål og mestringsfølelsen når målene blir nådd en etter en. Jeg skulle så gjerne fått dem til å forstå at de har mistet meg for godt hvis de sitter der og venter i håp om at jeg skal tilbake.

Uff.. Å sitte i et fullbooket fly å ta opp dette temaet var ikke det lureste jeg har gjort kjenner jeg. Samtidig så har jeg ikke kjent på disse følelsene på lenge. Det er over 1 år siden jeg har snakket med foreldrene mine om ikke lengre. Jeg kan ikke engang huske sist jeg så dem. Jeg sitter med en rar følelse eller mer frykt om å bli kontaktet av dem. Hadde de ringt så hadde jeg ikke latt meg selv tatt telefonen, det rett og slett fordi jeg ikke kunne latt meg selv risikere å bli dratt ned igjen.

Jeg har hatt det så utrolig godt med meg selv så utrolig lenge, men selvfølgelig er det et tomrom i meg. Jeg føler det er mer det at forholdet til foreldrene mine hindrer meg i å kunne ha den kontakten som jeg ønsker med mine nydelige søstre. Det er det å ikke se dem like mye og ha dem like mye i livet mitt som ødelegger en del av meg.

Jeg må gi meg her. Jo mer jeg skriver, jo større klump får jeg i halsen. Nå lander vi også, så hei hei Oslo. Nok en trygg flytur unnagjort:)

Det er faktisk for godt til å være sant. Jeg hadde aldri trodd at dette skulle skje så tidlig, spesielt ikke nå som jeg i tillegg fikk mensen og humøret svinger på 2 sekunder. Jeg hadde som sagt søsteren min Melissa på besøk, noe som også innebærer at det er stor sjans for at jeg får høre stemmen til foreldrene mine gjennom oppholdet. Det skjedde. Jeg så også videoer av dem på Snapchat, hvor de ser helt like ut som for rundt 1. år siden da jeg så dem.

 

Som oftest har jeg kjent et stikk i magen av å se og høre dem, å i etterkant har jeg kunnet følg meg så forlatt. Dette er jo helt normalt i en slik situasjon. Men! Denne gangen kjente jeg absolutt ingenting. Ikke noe savn, lengsel, glede, sorg eller smerte. Absolutt ingenting.

 

Det var som å se på hvilke som helst person som hørte til fortiden. Selvfølgelig en utrolig rar følelse, men samtidig så utrolig god! Jeg føler at jeg har fått tilbake makten over mitt eget liv.

Jeg vet at det er så mange der ute som går gjennom det samme som jeg går gjennom, å ikke alle har folk som de kan lene seg til. Vi har grupper som Hjelpekilden som står klar for å støtte, men selv så slet jeg med å kontakte slike organisasjoner. Det hørtes skummelt ut syntes jeg. Tenker du det samme?

 

Har du brutt ut av en religion og står alene? Føler du at du skiller deg ut fra alle andre og synes dette er vanskelig? Trenger du noen å snakke med, noen som har vært der du er? Jeg vil med glede være den som lytter, den som er oppriktig interessert i å hjelpe deg. Send meg gjerne en mail på [email protected]. Jeg vet hvordan der er å stå alene, hvordan der er å ikke bli akseptert, bli hatet for alt en gjør og forlatt. Heldigvis så hadde jeg noen å gå til, noe ikke alle har. Derfor vil jeg stå opp for deg om du lar meg!

 

SAMMEN ER VI STERKERE

Nå er det ca. 3 måneder til jul, å så fort halloween er over så blir det julen alle sikter øynene mot. Jeg kjenner for første gang at jeg gleder meg til julen og tiden rundt den. Dette blir ikke bokstavelig min første julefeiring, men i forhold til forholdene i fjor så føler jeg ikke helt at jeg kan kalle det en skikkelig julefeiring heller.

 

Selve julaften var rett og slett helt amazing, den glemmer jeg aldri. Det å sitte rundt bordet med tante, onkel, søskenbarn, venner og søsteren min var virkelig en god følelse. Det å pynte juletre, bake pepperkaker, pakke opp gaver og få besøk av nissen, smiler bare av tanken. Når vi dro opp til Gjøvik så var alt bra, men samtidig så var ting ikke så bra innvendig på den tiden.

Jeg blar nedover innleggene mine for å finne ut av hva jeg faktisk skrev om i desember, men jeg finner bare to innlegg. Jeg sa jeg skulle skrive et innlegg om min første jul, men det ble aldri. Jeg skrev i ett innlegg senere at jeg hadde hatt en vanskelig tid i desember, noe som gjorde at bloggen døde en periode. Så nå har jeg bladd gjennom bilder og alt for å finne ut hva som skjedde oppe i hodet til Christina denne perioden. Jeg fikk svar på hva som foregikk, men det er ikke kjekt å tenke tilbake på.

 

Jeg kan beskrive tiden før jul med 3 ord: Depresjon, familiesavn og kjærlighetssorg. Jeg husker jeg virkelig hatet leiligheten jeg bodde i på den tiden, den ødelagte alt av motivasjon til å gjøre noe som helst i livet på den tiden. Det var kaldt, mørkt og alt annet enn hjemmekoselig. Ikke hadde vi noe som helst julepynt, lys eller noe som hadde meg jul å gjøre. Ikke fordi vi ikke ville, men fordi vi ikke trivdes der.

 

Jeg føler at julen er så mye mer enn 24.desember. Det er liksom lys, pynt, juleshopping og gavepakking som gir deg julestemning. Jeg skulle ønske dere fikk vært med meg når jeg feiret min første jul, men samtidig så er jeg glad dere slapp. Jeg føler faktisk at jeg skal feire jul for første gang i år, siden alt var kaos i hodet mitt på den tiden. Å det som er sikkert er at dere skal få lov til å være med meg på ALT!

 

Jeg har lyst til å pynte til jul, jeg har lyst å sitte inne i kulden å spise pepperkaker og drikke kakao, jeg vil på juleshopping for så å sitte hjemme og pakke dem inn med julemusikk i stua. Alt dette vil jeg oppleve, å jeg vil dele det med dere! Blogg-innlegg, YouTube-videoer, Instagram, you name it!

DENNE JULEN SKAL IKKE ØDELEGGES, DEN SKAL FEIRES!