Hvordan er mitt forhold til foreldrene mine i dag?

Nå har det faktisk gått så lang tid at jeg husker faktisk ikke helt sist jeg så foreldrene mine i levende live. Jeg har sett bilder av dem, men etter det jeg greide å regne ut og sist gang jeg husker at jeg så dem så er det altså snart 4 år siden jeg så mine egne foreldre. Ganske rart å tenke på egentlig, men det som er enda rarere er følelsen jeg sitter med etter å ha levd 4 år “uten foreldre”.

Hvilke følelse sitter jeg egentlig med? Overraskende nok så sitter jeg med verdens mest behagelige følelse av tilfredshet og lykke. Jeg sitter ikke inne med noe sinne eller bitter følelse lengre, bare følelsen av at jeg gjorde det rette. Ingen savn eller sorg, å det er så utrolig behagelig.

Hvem skulle tro at jeg skulle si dette, men jeg håper faktisk også foreldrene mine slår seg til ro med at vi aldri kommer til å bli gjenforent igjen, det er rett og slett slik det skal være for at begge parter skal leve det beste livet de kan mens alle er på jorden.

Selvfølgelig så er det ikke slik at jeg ikke ser på det å utstøtte ungene sine som både en grotesk og grusom handling, men for akkurat meg så var faktisk det en redning vil jeg nesten si den dag i dag. Jeg tror faktisk at til tross for den jævla berg-og-dalbanen jeg gikk gjennom i begynnelsen, så vil jeg nesten tro at jeg er mer lykkelig den dag i dag enn dem som “skal leve under den sanne Gud som er kjærlighet selv”.

xoxo ♥

2 kommentarer
    1. Hei kjære Christina!
      Jeg sliter mer med å være ekskludert.. jeg har óg sletet med psykiske problemer spesielt av å vokse opp innenfor jehovas vitner.. Hvordan kan det å ekskludere ditt eget barn være en» kjærlig» handling?( Å tvinge familie medlemmer tilbake for de savner familien så sårt, vi savner ikke organisasjonen som er full av sladder og press!!) Jeg synes det er så stygt gjort, dette er ingen kjærlig Gud – men tolkninger av noen få eldre menn som mener de får åpenbaringer fra Gud om å være så stygge mot familie medlemmer som velger en annen vei. Jeg kan ikke forstå det.
      Men jeg beundrer deg som føler deg fri. Jeg sørger.. og føler meg veldig alene med mye selvmordstanker.. beklager men jeg håper du tar deg tid å lese og si hva du synes. Husker deg veldig godt fra stevnene:)
      Digger deg og at du har valgt en egen vei i livet- all cred til deg.
      Vennlig hilsen Carina.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg