Uansett hvordan jeg formulerer meg og forklarer situasjonen, så vil de fleste som leser dette ikke kunne forstå eller sette seg inn i min situasjon uansett hvor hardt de prøver. Det er en grunn til at jeg har dvelt ved dette innlegget og brukt så lang tid. Det er ikke et av mine innlegg som jeg bare skriver og publiserer samme dag. Det har tatt flere uker med planlegging og tanker om dette virkelig er det jeg vil. For om jeg publiserer dette så er det ingen vei tilbake, og jeg står min største frykt i møte. La meg forklare dette nærmere….
Som mange vet og sikkert kan tenke seg fram til, så er grunnen til at jeg aldri har feiret bursdag at jeg vokste opp som et av Jehovas Vitner. Grunnen til at vi ikke feiret bursdag er fordi Bibelen forteller om to bursdagsfeiringer, der ingen tilba Jehova. Samtidig feiret ingen av de som tilba ham sin egen bursdag. Men for meg var det egentlig aldri noe problem. Vi hadde selskaper når vi ville og fikk gaver flere ganger i året når vi ikke forventet det, så jeg følte ikke noe savn egentlig. Jeg kjenner også med meg selv nå at jeg ikke følet et savn eller stort behov for en feiring av meg, jeg har jo aldri vært borti dette før. Jeg vet rett og slett ikke hvordan det føles å ha en dag som bare handler om deg og der du er midtpunktet i en fest. Eneste jeg vet er at dette kan medføre at jeg står ansikt til ansikt med mitt livs største mareritt.
Mitt livs største mareritt? Det er en bursdag, en feiring av meg? Hva er så skummelt med det? Som 16 åring valgte jeg å bli døpt som et symbol på at jeg var et av Jehovas Vitner, og jeg er fortsatt et av dem på papiret. Men det at jeg lever et liv som strider mot de Bibelske prinsippene, kan medføre at jeg blir utstøtt fra menigheten om jeg ikke angrer og kommer tilbake. Så det at jeg faktisk velger å feire bursdagen min, kan i verste tilfelle medføre at jeg mister foreldrene mine som også er Jehovas Vitner. Dette er faktisk noe som har skjedd flere. Flere har opplevd å bli utstøtt av sine nærmeste fordi de velger å leve et liv som strider imot Bibelen. Du mister dem for godt, med mindre du går tilbake til Jehova. Hvis ikke så er du som død for dem. Men det er bare hvis du er døpt og så blir utstøtt, slik som meg.
Jeg skal ikke garantere at dette skjer meg, men jeg forventer egentlig det verste. Jeg vil mye heller bli positivt overasket enn negativt om det skulle skje. Men om mamma og pappa kommer til å måtte utstøte meg eller ikke, så kommer jeg alltid til å elske dem over alt på jord uansett hvor forferdelig det høres ut. Jeg vet at om det er det de gjør, så er det ikke det de ønsker. De elsker meg på samme måte som søstrene mine, men pga reglene i religionen deres så må de kutte meg ut for å være trofaste mot sin Gud. Ja, jeg kommer til å bli helt knust og føle at det er jeg som er skylden til dette i en periode. Tanken på at du må velge mellom å leve livet ditt eller familien din, er noe ingen fortjener å gå gjennom. Du blir ødelagt, det er det ikke til å legge sjul på. Men hva får meg til og alikevel ville gjøre dette til tross for hva som kan bli utfallet?
Jeg er rett og slett sliten! Sliten av alltid og måtte passe på hva jeg sier, hvordan jeg formulerer meg og hva jeg gjør. Jeg begynte og finne ut i en alder av 18 år at jeg ville ut og fram i verden, men det klaffet ikke med det vi lærte på møtene om å leve et enkelt liv uten for mye oppmerksomhet. I 2 år har jeg gradvis falt mer og mer ut, men alikevel ikke kunnet gjøre AKKURAT det jeg vil pga frykt for å miste mamma og pappa. Jeg går selvfølgelig enda med frykten for å miste de som står meg nærmest, men om jeg ikke tar tak i livet mitt snart og går etter det jeg virkelig vil, så mister jeg meg selv. Jeg må bare sprekke denne boblen med frykt før den tar over og rett og slett ødelegger meg fullstendig.
Ingen kan forestille seg en slik situasjon med mindre du har opplevd det. Det er ikke mennesklig å kunne takle slike situasjoner på en bra måte, du går gjennom mye sorg og smerte. Men uansett så har jeg, uten påvirkning av andre, selv valgt å ta den risikoen å møte mitt verste mareritt ansikt til ansikt. Jeg har både en onkel og tante som har opplevd akkurat det samme, som jeg så igjen i år for første gang på 9 år! De har vært der for meg fra dag en, og de er utrolig redde for meg. De vet hvor utrolig vondt det er å se de som står deg nærmest bare plutselig kutter deg ut, og de har flere ganger bedt meg tenke ekstremt nøye over hva jeg gjør og konsekvensene. De har aldri pushet meg, de har mer eller mindre heller holdt meg tilbake forde de er redde for meg, noe jeg er utrolig takknemmelig for. Men alikevel har jeg sittet med behovet for å bli hørt, vise andre hva noen mennesker faktisk går gjennom. Men også at det er mulig å komme seg gjennom en slik forferdelig situasjon.
Jeg går offentlig ut med dette, og risikerer så mye, for å oppfordre andre til å gjøre det samme! Ikke å forlate religion, for det er for noen en trygghet og lykke i det også. Jeg vil oppfordre folk til å begynne og leve SITT liv, begynne å tenke på seg selv litt også. Man trenger ikke å dra til New York for å bli noe, man trenger bare motet og viljen! Jeg vil, og har alltid villet, være et godt eksempel for andre når det gjelder det å kunne tro på seg selv og være modig nok til å stå fram som den personen en ønsker å være. Hvis det at jeg kan risikere å miste familien min, som jeg har verdens beste forhold til, ikke stopper meg for å stå fram for den JEG er, hva kan egentlig stoppe meg da?
Takk.
Foto: Herdag Hansen