Nå har det faktisk gått så lang tid at jeg husker faktisk ikke helt sist jeg så foreldrene mine i levende live. Jeg har sett bilder av dem, men etter det jeg greide å regne ut og sist gang jeg husker at jeg så dem så er det altså snart 4 år siden jeg så mine egne foreldre. Ganske rart å tenke på egentlig, men det som er enda rarere er følelsen jeg sitter med etter å ha levd 4 år “uten foreldre”.
Hvilke følelse sitter jeg egentlig med? Overraskende nok så sitter jeg med verdens mest behagelige følelse av tilfredshet og lykke. Jeg sitter ikke inne med noe sinne eller bitter følelse lengre, bare følelsen av at jeg gjorde det rette. Ingen savn eller sorg, å det er så utrolig behagelig.
Hvem skulle tro at jeg skulle si dette, men jeg håper faktisk også foreldrene mine slår seg til ro med at vi aldri kommer til å bli gjenforent igjen, det er rett og slett slik det skal være for at begge parter skal leve det beste livet de kan mens alle er på jorden.
Selvfølgelig så er det ikke slik at jeg ikke ser på det å utstøtte ungene sine som både en grotesk og grusom handling, men for akkurat meg så var faktisk det en redning vil jeg nesten si den dag i dag. Jeg tror faktisk at til tross for den jævla berg-og-dalbanen jeg gikk gjennom i begynnelsen, så vil jeg nesten tro at jeg er mer lykkelig den dag i dag enn dem som “skal leve under den sanne Gud som er kjærlighet selv”.
xoxo ♥