I Haugesund så har flere unge oppsøkt menighetene til Jehovas Vitner i sammenheng med skoleprosjekter. Jeg har selv blitt kontaktet av flere av dem med tanke på at jeg er nå på “den andre siden”. Gamle minner og regler er da blitt dratt opp, å det er minner som kanskje kommer til å sjokkere mange av dere.
I spørsmålsrunden jeg hadde så nevne en at menighetene nevne meg som et dårlig eksempel(gjerne indirekte), men for noen år siden så var jeg en av de unge som menigheten så på som et fantastisk eksempel. Haha, ja det er faktisk sant! Mange vil kanskje se på meg som en av dem som alltids hang etter og som en som ikke var så særlig aktiv innenfor, men jeg var helt det motsatte.
Jeg ELSKET å snakke om Jehova fra dør til dør. En periode hadde jeg lyst å slutte på skolen for å bli pioner. Pioner var dem som gikk å snakket om Jehova på fulltid. Det var liksom det de “jobbet” med. Det var vell ca 60 timer+ som de brukte i måneden på å snakke med mennesker om Jehova. Ja det ville jeg bli. Jeg hadde taler, var en av dem som svarte flest ganger på møtene, leste bibelen hver dag og tok med meg bladene vi brukte i forkynnelsen med på jobb for å lese dem i pausene mine. Jeg var 100% inn i den religionen.
Jeg døpte meg i en alder av 16 år. Et halvt år før så hadde jeg blitt kjent med en gutt på skolen som jeg falt pladask for. Han var det eneste jeg kunne tenke på, men han var ikke Jehovas Vitne. Selv om jeg på den tiden kunne si at jeg “elsket” han så elsket jeg Jehova mer så jeg avsluttet det vi hadde for å satse på Jehova. Noen måneder etter ble jeg da døpt som du ser på bildet under.
Ikke lenge etter så var jeg hjelpepioner. Det er nesten det samme som pioner, men mindre timer i måneden. Det var sommerferie, så jeg og mamma valgte sammen å være hjelpepioner den måneden. Vi gikk 30 timer fra dør til dør å snakket med folk om Jehova! Jeg husker jeg sa det var den beste måneden i livet mitt, det var en måned med velsignelser av Jehova husker jeg at jeg sa. En fin måned var det uten tvil. Jeg og mammaen min hadde et fantastisk forhold, så det å tilbringe så mye tid med henne gjorde det 1000 ganger lettere. Vi snakket som så utrolig mye mellom dørene.
Bare 2 år senere så dro vi til Stockholm på et stevne hvor søsteren min ble døpt. Huff, jeg husker jeg hadde så store forventninger til den helgen haha. Det var over 60.000 Jehovas Vitner som samles, å jeg skulle endelig få møte “mannen i mitt liv”. Jeg hadde snakket med en fra Trondheim i sikkert over 1 år, men aldri møtt han. Nå var vi begge her under stevnet, det kunne jo bare gå bra! Men neida, jeg møtte han 2 ganger og snakket med han sikkert 1 minutt maks. Broren hans var mer oppegående haha! Jeg husker jeg kom hjem å han startet som det vanlige med å snappe for fullt igjen, da orket jeg ikke.
Det er utrolig hvor annerledes folk kan være på en skjerm og i virkeligheten. Stakkar lille Christina som var så håpløst forelsket, vi skulle jo bli pionerparet som alle så på som det perfekte Jehovas Vitne paret! Jeg var uten tvil en håpløs romantiker på den tiden!
Bildet dere så øverst på dette innlegget er bildet av hele familien. Vi ble tatt bilde av pga. en artikkel i avisen. Vi var et fantastisk eksempel som familie i menigheten. Der hadde du en familie hvor den ene etter den andre døpte seg og fant lykke i Jehova. Hva skjedde egentlig? Det lurer nok menigheten fælt på. Jenta som tok fram sykkelen for å komme seg på møtene fordi familien ble hjemme. Jenta som sovnet med bibelen i armene. Hehe ja jeg gjorde faktisk det!
Det livet jeg hadde høres sikkert ut som et bra liv. Så hvorfor forlot jeg alt? Nå har jeg ikke snakket med foreldrene mine på 5 måneder, de som var mine venner her i Stavanger snur så fort de ser meg i gatene og jeg blir sett på som en skam av menneskene i menigheten som før så opp til meg. Var det virkelig verdt det?
JEG HAR ALDRI ANGRET ET SEKUND!
