Det er faktisk for godt til å være sant. Jeg hadde aldri trodd at dette skulle skje så tidlig, spesielt ikke nå som jeg i tillegg fikk mensen og humøret svinger på 2 sekunder. Jeg hadde som sagt søsteren min Melissa på besøk, noe som også innebærer at det er stor sjans for at jeg får høre stemmen til foreldrene mine gjennom oppholdet. Det skjedde. Jeg så også videoer av dem på Snapchat, hvor de ser helt like ut som for rundt 1. år siden da jeg så dem.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Som oftest har jeg kjent et stikk i magen av å se og høre dem, å i etterkant har jeg kunnet følg meg så forlatt. Dette er jo helt normalt i en slik situasjon. Men! Denne gangen kjente jeg absolutt ingenting. Ikke noe savn, lengsel, glede, sorg eller smerte. Absolutt ingenting.

Det var som å se på hvilke som helst person som hørte til fortiden. Selvfølgelig en utrolig rar følelse, men samtidig så utrolig god! Jeg føler at jeg har fått tilbake makten over mitt eget liv.

Jeg vet at det er så mange der ute som går gjennom det samme som jeg går gjennom, å ikke alle har folk som de kan lene seg til. Vi har grupper som Hjelpekilden som står klar for å støtte, men selv så slet jeg med å kontakte slike organisasjoner. Det hørtes skummelt ut syntes jeg. Tenker du det samme?

Har du brutt ut av en religion og står alene? Føler du at du skiller deg ut fra alle andre og synes dette er vanskelig? Trenger du noen å snakke med, noen som har vært der du er? Jeg vil med glede være den som lytter, den som er oppriktig interessert i å hjelpe deg. Send meg gjerne en mail på [email protected]. Jeg vet hvordan der er å stå alene, hvordan der er å ikke bli akseptert, bli hatet for alt en gjør og forlatt. Heldigvis så hadde jeg noen å gå til, noe ikke alle har. Derfor vil jeg stå opp for deg om du lar meg!

SAMMEN ER VI STERKERE

Nå er det ca. 3 måneder til jul, å så fort halloween er over så blir det julen alle sikter øynene mot. Jeg kjenner for første gang at jeg gleder meg til julen og tiden rundt den. Dette blir ikke bokstavelig min første julefeiring, men i forhold til forholdene i fjor så føler jeg ikke helt at jeg kan kalle det en skikkelig julefeiring heller.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Selve julaften var rett og slett helt amazing, den glemmer jeg aldri. Det å sitte rundt bordet med tante, onkel, søskenbarn, venner og søsteren min var virkelig en god følelse. Det å pynte juletre, bake pepperkaker, pakke opp gaver og få besøk av nissen, smiler bare av tanken. Når vi dro opp til Gjøvik så var alt bra, men samtidig så var ting ikke så bra innvendig på den tiden.

Jeg blar nedover innleggene mine for å finne ut av hva jeg faktisk skrev om i desember, men jeg finner bare to innlegg. Jeg sa jeg skulle skrive et innlegg om min første jul, men det ble aldri. Jeg skrev i ett innlegg senere at jeg hadde hatt en vanskelig tid i desember, noe som gjorde at bloggen døde en periode. Så nå har jeg bladd gjennom bilder og alt for å finne ut hva som skjedde oppe i hodet til Christina denne perioden. Jeg fikk svar på hva som foregikk, men det er ikke kjekt å tenke tilbake på.

Jeg kan beskrive tiden før jul med 3 ord: Depresjon, familiesavn og kjærlighetssorg. Jeg husker jeg virkelig hatet leiligheten jeg bodde i på den tiden, den ødelagte alt av motivasjon til å gjøre noe som helst i livet på den tiden. Det var kaldt, mørkt og alt annet enn hjemmekoselig. Ikke hadde vi noe som helst julepynt, lys eller noe som hadde meg jul å gjøre. Ikke fordi vi ikke ville, men fordi vi ikke trivdes der.

Jeg føler at julen er så mye mer enn 24.desember. Det er liksom lys, pynt, juleshopping og gavepakking som gir deg julestemning. Jeg skulle ønske dere fikk vært med meg når jeg feiret min første jul, men samtidig så er jeg glad dere slapp. Jeg føler faktisk at jeg skal feire jul for første gang i år, siden alt var kaos i hodet mitt på den tiden. Å det som er sikkert er at dere skal få lov til å være med meg på ALT!

Jeg har lyst til å pynte til jul, jeg har lyst å sitte inne i kulden å spise pepperkaker og drikke kakao, jeg vil på juleshopping for så å sitte hjemme og pakke dem inn med julemusikk i stua. Alt dette vil jeg oppleve, å jeg vil dele det med dere! Blogg-innlegg, YouTube-videoer, Instagram, you name it!

DENNE JULEN SKAL IKKE ØDELEGGES, DEN SKAL FEIRES!

Omg! Jeg har rett og slett ikke ord når det kommer til selve resultatet på intervjuet. Det å i det hele tatt være i VG er ganske kult syns jeg, det er tross alt Norges største avis! Jeg fikk lese over det før det ble lagt ut, å jeg merker det stakk i kroppen. Jeg har fortalt historien min flere ganger til aviser, men denne gangen er det annerledes. Dette er uten tvil det beste intervjuet, men det er også den mest skremmende versjonen. Du får et mye større innblikk av livet mitt både på godt og vondt, noe som innebærer at ting i livet mitt som jeg aldri har snakket høyt om før blir nevnt.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg har virkelig vært spent på å se når den kom ut. Jeg fikk besøk av dem fra Oslo sist uke, hvor intervjuet gikk over flere timer. Her skulle de få med seg alt fra a til å som var verdt å vite, så for å si det slik så er det et intervju mange kan leve seg inn i.

Jeg håper så mange som mulig av dere tar dere tid til å lese den (HER). Jeg er utrolig spent på tilbakemeldingen deres!

I helgen tok jeg å ryddet i papirene mine av alle ting. Jeg hadde kjøpt meg noen nye permer, så jeg tenkte jeg skulle få litt kontroll på ting nå. Jeg fant utrolig mye som jeg ikke husket at jeg hadde, som gamle tegninger, årbøker og gamle brev fra venner. Det er alltids kjekt å ta vare på slike ting som bringer gode minner, jeg vil sett pris på det når jeg blir gammel. Men blant disse brevene så fant jeg et brev litt utenom det vanlige, nemlig et brev jeg fikk fra “presten” i menigheten når de fant ut av at jeg skulle flytte til tante og onkelen min som ikke lengre var Jehovas Vitner.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Som dere leser i brevet han selv skrev så hadde de prøvd å fått til et møte for å snakke om denne avgjørelsen, noe som jeg uten tvil ikke var interessert i. Det var tanten og onkelen min det var snakk om at jeg skulle flytte til, ikke en kriminell kjeltring.

Jeg ble sammen med det skrevne brevet tilsendt hele 6 sider som var kopiert ut av en bok som Jehovas Vitner har, men det var da en side hvor de hadde markert ekstra godt. Så der står det rett og slett svart på hvitt at hvis jeg hadde kontakt med min egen tante og onkel som tidligere var Jehovas Vitner, men som meldte seg ut, at jeg selv da kom til å bli utstøtt av menigheten om jeg så ville eller ei. Ekstremt ikke sant? Det at jeg har kontakt med dem gjorde at jeg var medskyldig i det onde. Det høres rett og slett grusomt ut.

Tanten og onkelen min var dem som tok meg imot med åpne armer når jeg hadde det verst, det var de som fikk meg til å greie å fortsette videre med livet mitt. Så det å sende et brev om at de er en del av det onde, det er ondt det! Ufyselig er det!

Visse ting var lettere å la gå enn andre når jeg avsluttet mitt liv som Jehovas Vitne. Mye av troen min hadde gradvis visnet før jeg meldte meg ut, å den dag i dag er så og si all min religiøse tro død. Men det har vært visse ting som har sittet sterkere inne, ting jeg ett år senere enda ikke har greid å legge fra meg. Denne har fulgt meg når jeg flyttet til Gjøvik, når jeg flyttet til Stavanger og den ble til og med med meg inn i mitt nye hjem i kollektivet. Det er nemlig Bibelen. Mange av dere tenker kanskje at det ikke er noe vits å kvitte meg med den heller, at det heller er bra å ha den i hus for å bruke det mot dem. Det er mange som er gått ut av religionen som har den i hus, det er egentlig normalt å ha en bibel i hus. Men for meg så var det en helt annen grunn til at jeg beholdt den så lenge.

Jeg har nemlig hatt lyst å kvitte meg med den lenge, for jeg visste at så fort jeg greide å bli kvitt den så ville jeg føle meg hundre prosent fri. Høres kanskje litt overtroisk ut nå, men la meg fortelle noe dere alle vil bli sjokkert over…

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Da jeg var liten så hadde jeg lett for å være redd om nettene, jeg var så urolog i kroppen at jeg ikke fikk sove. Det var bare to ting som gikk det til å forsvinne, å det var det at jeg måtte be om at Jehova skulle sende engler for å passe på meg og jeg sov med bibelen i armene. Det stemmer, i stede for å ha en kosebamse så sov jeg med den harde bibelen. Den kunne ikke ligge på siden av sengen eller på sengen ved meg, nei jeg måtte ligge med den slik som unger gjør med bamsen sin. Jeg husker ikke hvor lenge jeg holdt på med det eller hva som fikk meg til å starte, men jeg holdt på leeenge. Så det å ha bibelen i nærheten ble for meg det som måtte til for at jeg skulle sovne, å det har sittet langt inne. Værste av alt var at jeg alltids som godt etter det, så det er nok derfor det har vært så vanskelig å bli kvitt den.

Men nå, over 1 år etter jeg melde meg ut så havnet den i søppelkassa. Jeg drev å pakket opp og ryddet i hyller etter flyttingen hvor jeg da ble sittende med denne boka i hånden. Skulle jeg la den nok en gang vinne, eller skulle jeg få den ut av livet mitt? For første gang så havnet den ikke i skuffa mi, men i søppelet. Å vet dere hva?! Jeg sover enda like godt som jeg alltids har gjort, om ikke bedre! Det var det siste som fikk meg til å holde litt tilbake i den forbaska religionen, men nå, nå er all makt som den religionen hadde over meg vekke. Jeg er så glad for at jeg faktisk ikke ble så pass hjernevasket at jeg faktisk så hva jeg kastet bort livet mitt på. Jeg har aldri vært meg lykkelig enn det jeg kan si jeg er i dag!

Det stemmer, jeg har ikke snakket med dem på rundt 10 måneder. Dette var overskriften i artikkelen i Byas etter intervjuet vi hadde over helgen. Artikkelen er åpen for alle, å du kan lese den HER. Jeg skal ikke snakke så mye om selve artikkelen, for leser dere den så sier den det meste selv. Jeg er utrolig takknemlig for at folk er interessert i å dele historien min videre, det viser bare hvor viktig det er å få fram hva noen folk går gjennom. Selv så har jeg fortalt denne historien en del ganger, så for meg blir det nesten som å snakke om hva jeg spiser i løpet av en dag. Men hver gang så får jeg samme reaksjon av dem som hører på…

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det å se hvor sjokkerte de blir og hvor lite de forstår at dette skjer i 2018, det er det som minner meg på at det faktisk ikke er like normalt som hva jeg spiser i løpet av en dag. Det er ikke normalt å bli utstøtt av selv sine egne foreldre bare pga. en fant ut at en ikke lengre ville være i religionen. Nei, det er det bare ikke. Det er ikke normalt nå, å det kommer aldri til å være noe en ser på som normalt. Det burde det ikke bli heller.

Jeg vet dette høres grusomt ut, men av og til tenker jeg at det hadde vært lettere om dem hadde gått bort. Ikke det at jeg ønsker dem døde, ikke misforstå. Jeg tenker bare at hadde situasjonen vært slik i stede så hadde jeg sittet med tanken om at det ikke var deres feil, de valgte ikke å forlate meg. Det gjør det nesten mer vanskelig å vite at dem lever, å at dem selv har valgt meg bort uansett hvor hardt de evt. sier til folk at det har vært. De valgte det, mer er det ikke å si. I stede for å sørge over dem så sitter jeg hver dag med et håp om at ting forandrer seg, noe som gjør utrolig vondt når jeg i dag 10 måneder senere ikke ser noe framgang til at dette kan skje.

Uansett hvor mye vondt de har gjort meg så sitter jeg med den tanken at jeg innerst inne ønsker dem alt godt. Jeg hadde oppriktig fått vondt inni meg hvis jeg hadde hørt at det hadde skjedd dem noe, men det er pga. dem som person. De har alle en nydelig personlighet, men det er den religiøse hjernevaskingen som har satt hele familien i denne situasjonen. Jeg er glad i dem, men jeg liker ikke hvordan religionen har ødelagt dem. De er ikke lengre mamma og pappa som jeg kjente, da hadde jeg ikke skrevet dette innlegget i dag.

Ikke det at jeg er så “spesiell” i forhold til andre mennesker, men det er ikke tvil om at jeg ikke har et normalt liv. Mulig det ser ut som jeg har et såkalt normalt liv, men det er så langt fra hva en kan kalle normalt. Selv så føler jeg dette er et normalt liv nå som jeg er vandt til det, men så fort jeg snakker med andre om det så ser jeg hvor unormalt dette er. Jeg elsker livet jeg har nå, det er det ikke tvil om. Men jeg skal si at jeg av og til kunne ønske jeg hadde det som folk ser på som et normalt liv.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Bare slike ting som å dra hjem til foreldrene i helgene for å få mamma sin middag, for så å krangle med søsknene mine om sofaplassene når vi skal se en film. Det å besøke besteforeldre selv om du egentlig vil være med venner, for så å dra hjem 10 kilo tyngre. Bare slike ting som å måtte sende melding til mamma når jeg er framme hvis jeg reiser. Slike småting som folk tar som en selvfølge, å muligens folk tar det som ork også, slike småting savner jeg.

Det er ikke normalt å være 21 år gammel å ikke ha foreldre og besteforeldre i livet. Spesielt ikke å vite at de bare er noen timer unna, men du ikke er en del av livet deres. Det er ikke normalt at du blir sett på som Satan selv av folk som tidligere var dine venner, uten å gjøre annet enn å finne ut av at “hobbyen” deres ikke var noe for deg.

Jeg har ikke et normalt liv, det er det ikke tvil om. Men selv om jeg må leve uten dette så betyr det ikke at livet mitt er grusomt. Jeg vil heller si at det er det motsatte, for ingenting gir mer lykke enn å leve det livet en selv ønsker, å vite at de personene en har rundt seg er opprinnelig glad i deg som person uansett hvilke valg du har tatt, å tar i framtiden.

_______________

Jeg vet ikke helt hva jeg føler om dette. Det er en blanding av irritasjon, sinne, glede og skuffelse. Helst så skulle jeg ønsket at jeg ikke følte noe, men slik er det ikke. Det vil aldri være slik, det må jeg bare godta. Det var nemlig sist helg hele familien min dro sammen til Oslo for å overvære et 3 dagers stevne som Jehovas Vitner har hvert år. Jeg husker godt disse stevnene, det var alltids høydepunktet med sommeren. Møte nye folk, kle seg pent å samles med gode venner og familie på kveldstid.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det å se hele familien min, alle utenom meg samlet sammen gjør vondt og godt på samme tid. Jeg blir jo glad av å se dem glad, for innerst inne så er jeg jo selvfølgelig glad i dem. Samtidig så blir jeg sint eller rettere sagt skuffet over å se dem så glade uten meg i livet deres. Jeg føler rett og slett at de har lagt i glemmeboken at de har en datter til. “De har selvfølgelig ikke glemt deg, de elsker deg nok” vil mange av dere tenke, men for meg som er i situasjonen så føles det ikke slik.

Jeg sitter med 1000 tanker i hodet. Vil vi noen gang forenes? Er den eneste veien å få familien min tilbake ved å bli Jehovas Vitne igjen. Er det bedre for meg å ikke ha dem i livet mitt? Så mange spørsmål, men ingen jeg vil ha svar på egentlig. Jeg vil heller lure på disse tingene enn å få et svar som sårer enda mer. Jeg er bare evig takknemlig for at jeg har verdens beste personer rundt meg den dag i dag. Jeg vil ikke tenke på hvor jeg hadde vært hvis jeg ikke hadde hatt noen rundt meg, å det å vite at det er folk i samme situasjon som meg som faktisk er helt alene er vondt.

_______________

Nå har det gått 10 måneder siden jeg har sett foreldrene mine, snart 1 år.

_______________

Det er rart å tenke tilbake på min tid som Jehovas Vitne, spesielt nå som sommerferien nærmer seg. Jeg husker at det alltids var høydepunktet med å være en del av den religionen, for da samles flere tusen rundt om i Norge på forskjellige plasser for et årlig stevne. Det var ikke selve stevnet som var så gøy, det å sitte i ro noen timer og høre den ene talen etter den andre, det var egentlig alt annet. Det å stelle seg på morgenen for å se smashing ut til guttene, trippe rundt i de høye hælene i pausene, kikke på gutter og møte nye folk.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg kan vel faktisk si at jeg aldri hadde kunnet håndtert høye hæler så bra hadde det ikke vært for disse stevnene, haha. Det var et stevne som varte i 3 dager, å som oftest så dro vi til Bergen. Hvor de skal i år har jeg faktisk ikke kontroll over, men jeg har en følelse av at den tiden begynner å nærme seg. Det er kanskje dette jeg savner mest med tiden som Jehovas Vitne, for jeg elsket å pynte meg skikkelig og gå i høye hæler. Heldigvis så skaffet jeg meg en jobb som gjør at jeg enda kan bruke hælene mine, haha!

_______________

I går fikk jeg faktisk alle bildene fra shooten på stranden, så det er ikke tvil om at det kommer til å bli mye bra bilder framover! Gled dere. Jeg kommer til å poste forskjellige bilder her og på min INSTAGRAM så følg med begge plasser.

Det er nok ikke mange som vet at påsketiden er en av de viktigeste tidene for Jehovas Vitner, men allikevel så feiret vi den ikke på samme måte som alle andre. Vi hadde ikke noe fokus på påske-kyllinger, påske-egg og slike påske tradisjoner. Påsken er en tid hvor de fleste kristne minnes Jesus oppstandelse. Hos Jehovas Vitner var det omvendt, vi minnet Jesu død.

Den dagen samlet alle seg i Rikets Sal hvor det var et møte på rundt 1 time hvor det var en som hadde en tale om Jesus sitt liv og betydningen for at han ofret seg osv. På slutten av møtet ble det sendt vin og brød rundt i salen slik som Jesus gjorde før han døde som symbol på hans kjøtt og blod. Jeg husker jeg alltids ble stresset og klam for jeg var livredd for å miste noe av det, for det var musestille i salen når det ble sendt rundt så alle hadde fått det med seg.

Av og til var det noen som spiste og drakk, det var virkelig spesielt husker jeg. Det at de gjorde det var pga. at de var så sikre på at de var en av de 144.000 som nevnes i Bibelen som skal regjere med Jesus i himmelen. Jeg husker jeg aldri skjønte hvordan de visste at de skulle til himmelen, gud snakket jo ikke med mennesker. Men foreldrene mine sa at de var like sikre på det som jeg var sikker på at jeg var jente, så ja?

Så når jeg var Jehovas Vitne så var påsken bare en tid med masse fridager og en dag hvor en måtte på møtet, noe som gikk greit for det var alltids noen fine gutter som dukket opp fordi foreldrene deres kom på møtet denne dagen selv om de ellers aldri dukket opp. Hehe.