Dette er noe som sikkert flere av dere har opplevd før, muligens flere ganger. Jeg er så utrolig glad for at jeg slapp denne opplevelsen i ung alder, for selv som 21 år så er det vanskelig å finne ut hvordan jeg skal håndtere dette. Det å gå fra å være med en 90% av hverdagen din, til å bare ha deg selv å tenke på er en utfordring.
Jeg kan finne på hva jeg ønsker uten å tenke på andre enn meg selv. Trene når jeg vil, reise uten å planlegge, være spontan og føle meg fri. Nå har jeg heldigvis hatt søsteren min på besøk denne uken, så jeg har ikke hatt tid til å sette meg ned alene. Men jeg tenker mye på når hun reiser hjem til Haugesund igjen, hva skal jeg finne på da? Jeg har ikke noe jobb som tar 8 timer av dagen min.
Heldigvis så ser jeg på denne nye hverdagen veldig positivt. Jeg har nå muligheten til å bli bedre kjent med meg selv, bli bedre i ting som jeg kanskje ikke hadde tid til før og sette meg selv på først. Jeg har utrolig mange planer fremover som jeg virkelig ser fram til. Jeg gleder meg spesielt til å utfordre meg selv når det kommer til treningsfronten!
Jeg følte en periode at jeg mistet meg selv, den jeg var og det jeg sto for. Nå har jeg fått muligheten til å styrke meg selv i stede, noe jeg virkelig ser på som en spennende utfordring!
