Jeg vet nesten ikke om jeg kan skrive om dette. Hva er egentlig passende å dele, å hva burde en holde unna en blogg? På en måte så har jeg egentlig lyst å skrive om hvor fantastisk jeg har det og alle tingene jeg har gjort, men da lyver jeg ikke bare til meg selv. Uansett hva jeg har skrevet den siste uken så sitter jeg med samme tanke hver gang jeg starter ett innlegg: Skal jeg aldri fortelle?
Jeg forteller hvor sterk jeg er blitt og hvor selvstendig kvinne jeg er den dag i dag av valgene mine i livet. Hvorfor er det ikke like lett å fortelle om de tingene som har skapt problemer for livet mitt? Ting som jeg aldri trodde skulle bli påvirket. Jeg føler at det at det ikke bare handler om meg gjør det ekstra vanskelig å åpne meg, for det siste jeg ønsker er å gjøre situasjonen verre enn den allerede er.
Jeg måtte bli 21 år før jeg for første gang fikk kjenne på følelsen av å elske noen. Det var en utrolig god følelse, men samtidig så gjorde det så utrolig vondt. Disse sterke følelsene var følelser jeg ikke greide å håndtere. Jeg gikk fra å være en rose som blomstret i full blomst, til å visne for hver dag som gikk. Jeg gikk fra å våkne opp med et smil hver dag til å legge meg med stress, sjalusi og angst.
Hver dag fant jeg nye grunner til at han kom til å forlate meg. Jeg prøvde å finne feil med han som gav meg en grunn til å gå. Aldri skjønte jeg helt hvorfor jeg var blitt den jeg var blitt, men jeg hatet at han måtte se denne versjonen av meg. Jeg greide ikke å finne en eneste grunn til at noen kunne elske meg. Enste jeg visste var at jeg ikke greide mer, for uansett hvor hardt jeg prøvde så gikk jeg alltids tilbake til å føle meg stygg og uelsket.
Aldri hadde jeg sett for meg at valget til foreldrene mine skulle påvirke kjærlighetslivet mitt. Samtidig så skjønner jeg det nå. Hvis mamma og pappa kan kutte meg ut av livet deres så lett, da kan vell hvem som helst andre gjøre det samme? Når de ikke kunne være en del av livet mitt pga. måten jeg levde på, da kan i alle fall ikke potensiell kjæreste det? Slike tanker og spørsmål ødelagte all glede av å elske noen.
Eneste jeg er sikker på er at jeg vet at jeg ikke kan elske noen før jeg elsker meg selv. Ikke vet jeg hvor lang den veien blir å gå, men jeg vet at umulig kan det ikke være.
Av alle kvinner så er du den som virkelig fortjener å føle deg elsket etter alt du har gått gjennom! Utrolig vondt å høre hvordan du opplevde din første kjærlighet. Håper valget du har tatt kan hjelpe deg til å blomstre igjen, for det fortjener du!
Kjenner meg sykt igjen i det du skriver, og jeg er noen år eldre enn deg og gikk ut fra JV en del år tidligere enn deg, men alt som har skjedd sitter igjen i hele systemet mitt. Jeg føler jeg går fem skritt frem, så to tilbake, så tre frem, så ti tilbake, så tolv frem, og det fortsetter og fortsetter. Jeg hadde vært død nå hadde jeg ikke funnet spiritualiteten som egentlig var så naturlig for meg som barn, men som de tok ifra meg med skremsler. Det gir meg lys og håp, til å ikke drukne i tristhet over at det er mulig at det finnes såååå mange kyniske mennesker, og håpløshet til alt det ekle som skjer med menneskeheten, da snakker jeg om alt fra makt, hjernevask, skuespill, og generell forvirring pga propaganda.
Vi ble programmerte til å bli gode vitner for jehova, og jeg visste inni meg selvom jeg prøvde virkelig å være god nok og lydig nok- at det ikke var nok. Jeg skulle dø. Jeg godtok det i mange år.
Nå syns jeg det er kvalmt og fryktelig å finne ut at de får 10 millioner i statsstøtte hvert år- og skaper ødelagte liv. For et opplegg! Lei av å høre folk snakke om andre parralellsamfunn- bare se på oss!
Huff.. Litt mye frustrasjon fra meg i dag. Men jeg heier på deg- og er utrolig glad du er gått offentlig med din historie. Stolt av deg Christina!!!
Stor klem fra din søster av jorden, ikke jehova! H.
For et ekte og vakkert innlegg! Respekt!
Anonym: Tusen hjertelig!
Anonym: ååååå så det varmer å lese dette! Tusen tusen takk!
H: Utrolig takknemlig at du åpner deg. Godt å høre at jeg nok en gang har gjort det som er rett for meg <3
Du er en utrulig sterk og modig kvinne som byr på hele deg og det er helt rett som du skriver at for å klare å elske er det viktig å elske seg selv, men det er vanskelig om man ikke føler seg elsket.
Det jeg har lyst å fortelle deg er at du er elsket, det er ikke noen ting du trenger å gjøre for å bli elsket bare vite at du er elsket akkurat som du er.
Jeg har også vokset opp uten kjærlighet fra min far, jeg prøvde i mange år å tilfredsstille hans “krav” men i voksen alder forsto jeg at han var bundet av en religion, et system som gjorde at han ikke var fri til å uttrykke sine følelser.
Jeg er også sikker på at du også er elsket av dine foreldre, men at de er styrt av religionens vesen og ikke av kjærlighet, sannheten er at du er elsket.
Ta vare på deg selv, elsk deg selv og prøv å være god mot alle mennesker, også de som sårer deg, da blir du sterk, selvsikker og suksessfull, elsk den lille jenta inne i deg!
Magne.
magne: takk for fine ord <3