Jeg har rett og slett ikke ord. Nå er det ikke lengre et engangstilfelle, nå er det faktisk noe som har skjedd regelmessig over en periode. Først vil jeg bare si tusen takk til alle dere som faktisk har kommet bort til meg, om det er på gata, når jeg er på jobb eller om det er gjennom meldinger. Det er ingenting som gir en bedre følelse og mer motivasjon enn det å høre fra dere at dere heier på meg!

 

Å som nevnt i mitt siste blogg innlegg så vil jeg starte med en liten tur ut, noe jeg fikk meg selv til å gjøre selv om det ikke ble det første jeg gjorde når jeg sto opp. Jeg tok turen til Mosvannet som er en 15 minutters spasertur unna der jeg bor. Så fint som været var så ble jeg sittende på en benk en liten stund for å nyte naturen med solen i ansiktet. Det er når jeg er i naturen jeg føler meg sterkest, selv om jeg på samme tid føler meg så utrolig liten.

Mens jeg sitter i mine dype tanker kommer en dame bort til meg. Hun hadde lekt med barna sine i en park litt bortenfor der jeg satt sammen med mannen sin. Hun hadde visst kjent meg igjen når jeg hadde passert dem på stien litt før den dagen, hun kjente meg igjen fra avisen. Hun hadde også tittet innom bloggen min sa hun.

 

Vi ble sittende å snakke i kanskje 10 minutter om familiesituasjonen min og hvordan hun ikke klarte å forstå at noen kunne gjøre slik med sitt eget barn. Det å høre at en mor faktisk har lest bloggen min, har tenkt på meg og kjenner meg igjen når jeg går forbi fikk tårene til å trille når jeg fortsatte turen videre. Jeg var ikke trist, jeg var bare så utrolig glad for å høre av en mor at hun så på meg som et forbilde for andre unge. Jeg har aldri følt meg som et forbilde ettersom ting jeg har gjort i livet, mer et eksempel.

Det var en utrolig stor opplevelse for meg, for jeg gikk fra å sitte alene på benken å tenke at jeg har ingen lengre, til å føle meg omfavnet av kjærlighet til og med fra fremmede! Så til alle som har kommet bort, tusen tusen takk! Selv om det bare er et hei, for meg er det så mye mer ♥