Jeg er rett og slett litt hekta, noe som egentlig er litt vittig. Jeg har fått dilla på å kjøre live-sendinger via Instagram for tiden. Jeg sitter kanskje 2 ganger til dagen, om ikke flere ganger å bare snakker med meg selv mens andre ser på. Det er ikke alltids det er så mange som ser på en gang, men jeg koser meg.
Jeg synes det er så utrolig gøy med videoer, men siden det er så stress med redigering så er det kjekkere å snakke live der jeg ikke trenger å tenke på noe annet enn å snakke. Vil du få med deg live-sendingene mine der jeg sitter som en dust og snakker med meg selv om alt mellom himmel og jord?
Da kan du følge Instragraen min under Christinalegreid. Følg meg også på snap under Christina_lgrd for daglig oppdatering om hvor jeg befinner meg og holder på med for dagene.
Da var Paradise Hotel 2017 over og de har allerede gått i gang med å fiske inn nye deltagere for neste år! Jeg fulgte selv ikke så mye med på Paradise når jeg var Jehovas Vitne for det var fyfy, det var bare fyll og sex så det skulle vi holde oss vekke fra. Men selvfølgelig så snek jeg meg til å se det etter hvert, å det er ekstremt underholdene.
Jeg og venninnene mine drev å tulla med at vi skulle melde oss på og vinne alt. Det er jo en opplevelse for livet, hvem kunne ikke tenke seg 2mnd i syden? Men så har du kameraet som gjør at mange rygger og tenker seg om 2 ganger. “Man sliter med jobb etterpå”, “Det er bare duster som melder seg på” og “Du ødelegger framtiden min” er bare noen få uttalelser som folk mener… Så kunne jeg tatt den risken?
Det er egentlig utrolig at jeg ikke har nevnt det før, det var liksom noe av det største som hadde skjedd meg og jeg drøyer med å skrive om det. Det har egentlig litt med at jeg føler jeg har snakket så mye om det med Jehovas Vitner og det at jeg ble utstøtt, så selv så er jeg så vant til situasjonen at jeg føler alle andre også ikke ser på det som noe stor greie.
Men jeg har nå etter hvert forstått at det er mange som er nysjerrige, det er ikke mange som forstår situasjonen og greier å sette seg inn i den. Det er ikke uten grunn media er veldig opptatt av det, det er jo en tragedie. Men uansett!
Bare det at jeg meldte meg ut var en utrolig seier for meg, jeg har aldri følt meg så fri. Å bare en uke etter så skulle jeg feire min første bursdag, men det var ikke det eneste som skjedde den dagen. Samme dag, tirsdag 16.mai fikk jeg brev fra menigheten jeg tilhørte at jeg nå var utmeldt, samtidig som det den dagen ble opplyst på møtet som de har hver tirsdag at jeg ikke lengre var et av Jehovas Vitner.
Så mens jeg feiret bursdagen min i Gjøvik sammen med venner og familie som er glad i meg, så satt mine tidligere venner og familie å fikk vite at jeg nå ikke lenger kan regnes som en av dem. Det forsvant en del “venner” fra sosiale medier den dagen kan man si, men det hadde jeg forventet.
Så nå har jeg dagen jeg ble født og dagen jeg ble offisielt fri for å leve mitt liv på samme dato! Det gir meg en enda større grunn til å feire den dagen!
Det stemmer, nå kan dere sminke dere sammen med meg om dere skulle ønske det! Jeg har holdt på med litt live-sendinger i det siste, å har kost meg utrolig mye mens jeg har holdt på. Så nå på ONSDAG 11:00 kjører jeg en live-sending der jeg sminker meg, å du har muligheten til å følge med!
Her har du også muligheten til å stille spørsmål om du lurer på noe. Jeg svarer på alt av spørsmål folk lurer på og babler i vei mens jeg sminker meg.
Eneste du må gjøre er å like facebook siden min (KLIKK HER) så snakkes vi på onsdag!
Selvfølgelig så skulle ikke ting plutselig snu seg å gå min vei. Det var som jeg tenkte, DET VAR FOR GODT TIL Å VÆRE SANT! I forhold til alt jeg har kjempet meg gjennom så er dette bare en liten bagatell, men når jeg legger alt dette sammen så ble det uansett prikken over i-en.
Jeg var så heldig (trodde jeg) å endelig få muligheten til å kunne fullføre læretiden min. Jeg elsket å være tilbake til salgsbransjen og blant nye mennesker. Jeg var utrolig heldig som fikk bli kjent med så utrolig fine mennesker som jeg skulle se på som mine kollegaer. Jeg fikk også høre at de så et potensiale i meg, så fortsatte jeg i samme spor så var det mulighet for jobb videre. Det var som om alt bare falt på plass, den ene brikken etter den andre. Det var som jeg sa: For godt til å være sant.
Å slik endte det også. Jeg hadde samlet opp informasjon som jeg skulle lese mer på når jeg tok helg, slik at jeg kunne slå enda sterkere til neste uke. Jeg møtte opp på sjefens kontor før jeg tok helg for å snakke om kontrakten. Jeg kom inn på kontoret med det største smilet, jeg tok gleden på forskudd og forventet det beste.
Jeg endte opp med å gå ut personalutgangen for siste gang. Sjefen hadde misforstått ordningen med lærling som betydde at hun ikke hadde mulighet til å beholde meg. Jeg beholdt smilet, men var knust innvendig. Det var vondt å bare se hvordan alt jeg hadde jobbet med var bortkastet, men det som var enda værre var at jeg hele uken hadde gått rondt med en følelse om at det kom til å skje. Det å gå fra å få høre at du har et stort potensiale å muligheter videre etter læretiden, til å ende opp med å miste alt er vondt.
Så jeg har bestemt meg nå for å slappe litt av. Jeg har, selv om jeg ikke liker å inrømme det stresset alt for mye med å skaffe meg jobb og inntekt. Jeg har mistet nesten hele familien min, gleden min. Jeg kan ikke miste meg selv! Så det viktigeste nå er å finne tilbake gleden i livet, det som gjør meg lykkelig. Jeg har alltids hatt lyst til at folk skal se på meg som en sterk og selvstendig kvinne. Så da er det på tide jeg er ærlig. Jeg er sterk nok til å innrømme at akkurat nå er jeg SVAK!
