Reklame | LuxusHair
I Haugesund så har flere unge oppsøkt menighetene til Jehovas Vitner i sammenheng med skoleprosjekter. Jeg har selv blitt kontaktet av flere av dem med tanke på at jeg er nå på “den andre siden”. Gamle minner og regler er da blitt dratt opp, å det er minner som kanskje kommer til å sjokkere mange av dere.
I spørsmålsrunden jeg hadde så nevne en at menighetene nevne meg som et dårlig eksempel(gjerne indirekte), men for noen år siden så var jeg en av de unge som menigheten så på som et fantastisk eksempel. Haha, ja det er faktisk sant! Mange vil kanskje se på meg som en av dem som alltids hang etter og som en som ikke var så særlig aktiv innenfor, men jeg var helt det motsatte.
Jeg ELSKET å snakke om Jehova fra dør til dør. En periode hadde jeg lyst å slutte på skolen for å bli pioner. Pioner var dem som gikk å snakket om Jehova på fulltid. Det var liksom det de “jobbet” med. Det var vell ca 60 timer+ som de brukte i måneden på å snakke med mennesker om Jehova. Ja det ville jeg bli. Jeg hadde taler, var en av dem som svarte flest ganger på møtene, leste bibelen hver dag og tok med meg bladene vi brukte i forkynnelsen med på jobb for å lese dem i pausene mine. Jeg var 100% inn i den religionen.
Jeg døpte meg i en alder av 16 år. Et halvt år før så hadde jeg blitt kjent med en gutt på skolen som jeg falt pladask for. Han var det eneste jeg kunne tenke på, men han var ikke Jehovas Vitne. Selv om jeg på den tiden kunne si at jeg “elsket” han så elsket jeg Jehova mer så jeg avsluttet det vi hadde for å satse på Jehova. Noen måneder etter ble jeg da døpt som du ser på bildet under.
Ikke lenge etter så var jeg hjelpepioner. Det er nesten det samme som pioner, men mindre timer i måneden. Det var sommerferie, så jeg og mamma valgte sammen å være hjelpepioner den måneden. Vi gikk 30 timer fra dør til dør å snakket med folk om Jehova! Jeg husker jeg sa det var den beste måneden i livet mitt, det var en måned med velsignelser av Jehova husker jeg at jeg sa. En fin måned var det uten tvil. Jeg og mammaen min hadde et fantastisk forhold, så det å tilbringe så mye tid med henne gjorde det 1000 ganger lettere. Vi snakket som så utrolig mye mellom dørene.
Bare 2 år senere så dro vi til Stockholm på et stevne hvor søsteren min ble døpt. Huff, jeg husker jeg hadde så store forventninger til den helgen haha. Det var over 60.000 Jehovas Vitner som samles, å jeg skulle endelig få møte “mannen i mitt liv”. Jeg hadde snakket med en fra Trondheim i sikkert over 1 år, men aldri møtt han. Nå var vi begge her under stevnet, det kunne jo bare gå bra! Men neida, jeg møtte han 2 ganger og snakket med han sikkert 1 minutt maks. Broren hans var mer oppegående haha! Jeg husker jeg kom hjem å han startet som det vanlige med å snappe for fullt igjen, da orket jeg ikke.
Det er utrolig hvor annerledes folk kan være på en skjerm og i virkeligheten. Stakkar lille Christina som var så håpløst forelsket, vi skulle jo bli pionerparet som alle så på som det perfekte Jehovas Vitne paret! Jeg var uten tvil en håpløs romantiker på den tiden!
Bildet dere så øverst på dette innlegget er bildet av hele familien. Vi ble tatt bilde av pga. en artikkel i avisen. Vi var et fantastisk eksempel som familie i menigheten. Der hadde du en familie hvor den ene etter den andre døpte seg og fant lykke i Jehova. Hva skjedde egentlig? Det lurer nok menigheten fælt på. Jenta som tok fram sykkelen for å komme seg på møtene fordi familien ble hjemme. Jenta som sovnet med bibelen i armene. Hehe ja jeg gjorde faktisk det!
Det livet jeg hadde høres sikkert ut som et bra liv. Så hvorfor forlot jeg alt? Nå har jeg ikke snakket med foreldrene mine på 5 måneder, de som var mine venner her i Stavanger snur så fort de ser meg i gatene og jeg blir sett på som en skam av menneskene i menigheten som før så opp til meg. Var det virkelig verdt det?
JEG HAR ALDRI ANGRET ET SEKUND!
Jeg tenker alltids at jeg skal vente litt for å se om ting ordner seg, men skal jeg holde på slik hele tiden så blir det mye dødtid på bloggen min. Jeg tror det er på tide at dere får se den “perfekte” siden av livet mitt. Jeg vet at dette kommer til å skuffe mange, de kommer aldri til å helt skjønne hvorfor. Det som er så rart er at jeg sitter med den følelsen av at det var det rette å gjøre nå. Mulig jeg ikke helt forstår hva som har skjedd, for uansett hvordan jeg vendte på ting så hadde jeg aldri sett dette komme, jeg var for nære til at det skulle bli ødelagt. Men den dag i dag sitter jeg nå uten læreplass etter at jeg gav min oppsigelse mot min vilje.
Ja det stemmer, jeg sa opp læreplassen min selv om jeg bare hadde 3 mnd. igjen. Mange river seg nok i håret når de leser dette, men la meg forklare… Når jeg startet opp så fikk jeg beskjed om at jeg kom til å jobbe 08.00-16.00 man-fre. Det var utrolig deilige tider som jeg virkelig ikke kunne klaget over. Jeg var jo vant til å jobbe både morgen, kveld og helger andre plasser så det å kunne få noe ut av dagen etter jobb hver dag var en drøm. Men etter noen måneder så fikk vi vite at vi skulle jobbe annenhver helg, så fikk vi fri mandagen den uken vi jobbet helg. Greit nok tenkte jeg, men så får vi beskjed om at vi skal jobbe kveld den lørdagen, å siden vi hadde fastlønn så fikk vi ikke tillegg disse lørdagene. Dette falt ikke så godt i smak, men jeg sa ikke så mye.
Etter hvert så startet jeg å mistrives mer og mer i jobben. Den var veldig krevende, jeg følte meg som en robot som ble pushet til det ytterste hver dag uten å bli tatt hensyn til. Ja, jeg trivdes ikke på jobb. Uansett hvor fæl jobben i seg selv kan være så kan en holde ut så lenge det er et bra arbeidsmiljø. Ja, det manglet her. Det var aldri et spørsmål om jeg skulle jobbe helg, det var en selvfølge. Så da jeg plutselig så på vaktlistene at jeg skulle jobbe kveld så og si alle dagene framover så sa det STOPP! Nei, jeg hadde ikke fått noe beskjed om dette. Å nei, tillegg fikk jeg heller ikke hvis jeg jobbet kveld. Da måtte jeg si ifra. Jeg og søsteren min har gått gjennom mye sammen, så vi trenger virkelig tiden vi hadde sammen på kveldene. Jeg hadde i tillegg fikset meg en ekstrajobb som jeg kunne jobbe hjemmefra fordi lærling lønnen ikke strakk til. Men selv om tiden min var så kort, å sjefen min visste om min situasjon så fikk jeg beskjed om å jobbe vaktene eller komme med oppsigelse. Her var det ikke noe spørsmål fra min side om hva jeg kom til å gjøre.
Dere tenker kanskje at det er helt på tryne av meg å si opp når tiden er så kort. Jeg ser den, men det var virkelig ikke verdt det. Jeg setter familie høyere enn noe som helst. De 3 månedene hadde virkelig bare ødelagt meg skal jeg være ærlig. Jeg valgte familie i stede for fagprøven. Hvis det virkelig skal være så vanskelig for meg å få den fordømte fagprøven så gir jeg opp. Denne gangen har jeg ikke noe plan B. Det som er så rart er at jeg har aldri følt meg bedre. Det er viktig med en utdannelse ja, men slik som situasjonen min var her og nå så er den ikke viktig nok!
Heldigvis så har jeg nå fått muligheten til å jobbe med noe jeg vet jeg kommer til å trives utrolig godt med framover! Jeg ser virkelig fram til å vise dere hva jeg kan utrette!
Jeg får ofte kommentarer og spørsmål om at jeg selger meg selv, å JA det gjør jeg! Etter at jeg startet opp med en “premium snap” så ble mange mer dømmende og spydige, mange bare fordi de vil se men ikke betale. Jeg har funnet ut at jeg kan bruke kroppen min som et hjelpemiddel til å tjene noen ekstra kroner, å det ser jeg ikke på som galt. Som blogger så må vi alle selge noe som skaper interesse. Mamma-bloggere “selger” ungen sin ut i media for å tjene penger f.eks. Da foretrekker jeg heller å bruke meg selv enn andre, men det betyr ikke at jeg misliker mamma-bloggere.
Vi har mange store stjerner som har oppnådd suksess pga utseende, der er Kardashian et fabelaktig eksempel. Vi lever i en verden som er veldig kroppsfiksert, så jeg ser ikke problemet i å ta det i bruk. Jeg er utrolig komfortabel med kroppen min, men når jeg har unge jenter og gutter i 12 års alderen så føler jeg at jeg har et ansvar når jeg legger ut på den åpne snappen min. Jeg har liksom en lillesøster på den alderen!
Jeg synes litt sunn(not) på dem som dømmer meg så voldsomt, for de ender alltids opp med å beklage eller stresse. Jeg har flere ganger bare tatt å screenet samtalen når noen er veldig spidige, mer skulle ikke til før de holdt kjeft. De er tøffe bak skjermen, men så fort de forstår at alle rundt dem kan finne ut hvordan de slenger med kjeften så stresser dem. Men skal jeg være ærlig, jeg synes faktisk ikke sunn på dem i det hele tatt.
Jeg er faktisk utrolig stolt over meg selv å det jeg har oppnådd tross motgang!
For litt under et år så var det slik jeg tenkte, å det var noe jeg var fast bestemt på. Hele livet mitt hadde jeg gitt f*** i politikk, men det var pga jeg vokste opp med at jeg ikke skulle engasjere meg i det. Jeg var fast bestemt alle disse årene om at det var mitt valg, det var rett og slett jeg som ikke var interessert. Men ikke lenge etter jeg meldte meg ut som Jehovas Vitner så begynte andre tanker å dukke fram. Som Jehovas Vitne blir du nemlig lært opp til å unngå alt av politikk, rett og slett fordi Guden deres Jehova er deres eneste hersker. Så Jehovas Vitner stemte ALDRI når det var valg, å ikke brukte de tid på det heller. Vi lærte at når tiden var inne så ville Jehova ordne alt. Så da brukte jo aldri jeg tiden min på å finne ut noe som helst innen politikken. Så når jeg meldte meg ut så hadde jeg samme tankegang om at det ikke var noe for meg. Men så…
I løpe av min lille periode ute i “verden” så har jeg vært så heldig å fått opplevd utrolig mye. Jeg har flyttet mye på meg, møtt fantastiske mennesker, fått æren av å komme i aviser som har inspirert andre samtidig som jeg har fått lært meg selv å kjenne. Jeg har testet ut ekstreme jobber som stripper og jeg skal være med i Insider FEM om noen uker! Jeg har blitt kjent med meg selv, å jeg har funnet ut at jeg bryr meg mer enn det jeg hadde trodd. For meg er det ikke nok med en jobb på en butikk slik at jeg har råd til å dra på ferier og kjøpe meg fine ting. Livet er alt for dyrebart til at jeg kan kaste det bort på slik.
Jeg har aldri villet være et forbilde for det innebærer så mye mer enn det et menneske kan takle i lengden. Jeg ønsker å være et eksempel på hvordan en ung kvinne sitt liv kan se ut når hun velger å følge sine drømmer uten å høre på hva andre har å si. Jeg ønsker å gjøre en forskjell, ikke bare en “Barbie blogger” som skal framstille livet som perfekt. Jeg ønsker å engasjere meg i den verden vi lever i nå. Engasjere meg i politikken, i å gjøre verden grønnere og tenke FRAMTID. Vi er alt for mange som gir f*** i slike ting. “Vi er jo uansett borte når problemene dukker opp”. Mange angrer seg i voksen alder for at de ikke brydde seg før, for JA vi kan faktisk gjøre en forskjell!
Vi har vell alle hatt de i klassen som er politisk interesserte, å det er aldri mange av dem. Men når jeg tenker på hvor de er nå, jeg kunne ikke vært mer stolt over å si at jeg kjenner dem! Det er IKKE ukult å bry seg om politikk, det er faktisk noe som burde bli tatt mer seriøst. Spesielt blant oss unge, for stemmer ikke vi så er det foreldrene og besteforeldrene våre som bestemmer hvilke systemer vi skal rette oss etter. Det sies at ungdommen er framtiden, men hvis vi ikke bryr oss så blir det en dyster framtid!
Så da er bare det store spørsmålet. Hvor skal jeg begynne? Har en følelse av at det er mye jeg har gått glipp av når jeg lukket ørene bare jeg hørte ordet politikk!
