Det å bryte ut har vært som en berg-og-dal-bane både fysisk og psykisk. Med en gang jeg meldte meg ut så ting ganske svart ut og jeg var sikker på at jeg hadde blitt utstøtt av alle mine nærmeste. Plutselig sto jeg i armene til mamma å ting virket til å ordne seg, jeg hadde et lite håp om at de hadde så stor kjærlighet til meg at de aldri kom til å klippe meg ut. Jeg var åpen på bloggen om at jeg hadde kontakt med familien min igjen, men det varte ikke lenge.
24.09.17 oppdaterte jeg bloggen med en spørsmålsrunde der jeg opplyste at jeg enda jobbet som stripper. Dagen etter fikk jeg en melding av mamma:
"Heia. Vi ser nå at du lever et liv som vi ikke kan være en del av. Det er utrolig vondt å se hvordan du velger å leve men det er jo ditt liv å dine valg. Vi kommer på Lørdag for vi har jo lovet å komme med de siste tingene. Men etter det så trekker vi oss vekk. Vi elsker deg Christina."
Jeg fikk også høre at jeg er fysisk utstøtt av mine egne foreldre noen dager senere, for velkommen hjem var jeg IKKE.
Så fra og med 2. Oktober skrev jeg en siste melding til dem, jeg fikk da høre hvor stygg jeg var og hvor møkka lei de var av meg. Koselig. Så fra den dagen kunne jeg kunngjøre at jeg ikke lengre hadde foreldre i livet mitt.
Rart å høre kanskje, men jeg vet jeg kommer til å ha det 1000 ganger bedre uten dem.
