I’m still alive! (almost)
For en uke/periode/helvete, jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. For noen dager siden fikk jeg oppleve det værste som overhode kunne skje meg, som om utstøtelsen liksom ikke skulle være det. Joda, det var faktisk en eneste ting som kunne skjære mer i meg enn alt annet jeg har opplevd, å det skulle jeg få oppleve denne uken.
Jeg fikk Torsdags kveld rett etter jeg hadde satt meg ned på jobb en beskjed som jeg virkelig fryktet over alt på jord. En så urettferdig, umenneskelig og ødeleggende beskjed som virkelig bristet i hjertet. Noe av det viktigste i livet mitt er blitt tatt ifra meg, noe som bare tanken på å leve uten er umulig. Etter jeg fikk den beskjeden har jeg bare greid å komme meg gjennom de tingene jeg har måttet ta meg gjennom. Jobb, PT-timer og timebestillinger som jeg ikke kunne avbestille. Utenom det har jeg bare låst meg inne med serie.
Intense drømmer som får meg til å våkne opp svett og redd, drømmer hvor jeg har måttet kjempe for livet, drømmer som blir så virkelige fordi jeg i drømmen vet det er en drøm, men som jeg ikke kommer meg ut av. Blir sliten bare av tanken på det.
Det som har gjort alt så vanskelig er at jeg ikke har kunne snakke høyt om det med dere, rett og slett fordi det siste jeg ønsker er å forverre situasjonen. Dette er en situasjon jeg ikke kan snakke høyt om, men samtidig vil jeg forklare hvorfor jeg ikke greier å skrive. Rett og slett fordi det er det eneste jeg har lyst å skrive om, noe som gjør det så jævla vanskelig å skrive om sminke og klær som om alt skulle vært topp.
Jeg synes synd på vennene mine også, med tanke på at det er Pride, VG-lista og hele pakken, men så har jeg måttet sagt nei fordi det siste jeg ønsker nå er å være der det er masse folk. Jar har bare ville vært alene for å samle tankene, bygge meg opp og finne løsninger. Alle sier at den beste måten å komme gjennom noe er å være blant folk, men for meg så er det ikke det som alltids fungerer for meg. Jeg kom meg alltids gjennom ting alene før, noe som gjør at jeg takler det bedre om jeg får gjøre dette selv.
Jeg kan bare si nå den dag i dag at ting har ikke forandret seg, å ting har ikke blitt bedre med situasjonen. Heldigvis så har jeg i løpet av de siste dagene greid å roe meg ned og forstått at det er ingenting jeg kan gjøre nå for å forandre på ting. Dette er noe som trenger tid, å forhåpentligvis så forsvinner dette marerittet før jeg vet ordet av det. Jeg må fortsette å leve, for om det er måneder eller år til dette er over er noe jeg ikke kan vite. Jeg må bare fortsette i håp om at det en dag løser seg for meg.
xoxo ♥
