Reklame | Foto: Tony Kristofferse

Nå som jeg er så langt vekke fra virkeligheten så føler jeg at det er lettere å skrive uten å måtte gå rundt grøten. Jeg kjenner ingen her, å jeg trenger ikke å være redd for å skrive om dem det gjelder for så å se dem inn i øynene rett etter. Jeg vet at neste gang jeg ser denne personen inn i øynene så er det gått så lang tid at det ikke har noe å si om hvordan jeg følte det her og nå.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg har alltids blitt tiltrukket av det som jeg ikke kan få, som om livet er et spill. Det jeg ikke tenker over er hvordan dette spillet mitt påvirker meg når jeg faktisk vinner. I denne situasjonen så var det en spesifikk person som var i mitt sikte, en som jeg egentlig aldri hadde møttes utenfor denne settingen. Han hadde egentlig alle mine kriterier når det kom til hva jeg liker med menn, men samtidig så var han ikke min type, det var i alle fall det jeg tenkte da.

Han var en av få menn jeg faktisk omgås med, men jeg tenkte aldri på han som mer enn en venn. Det var ikke før alkoholen kom inn i bildet at det vennskapet fikk et annet ståsted. Ting ble ganske ødelagt, men samtidig så var det som om vi ble dratt sammen igjen av større krefter. Det var så trygt og godt samtidig som det var vondt og sårbart.

Jeg tror alle jenter kan kjenne seg igjen i å fornekte sine følelser over lang tid. Du finner alle grunner for at dere ikke kan være sammen, men samtidig så er han den eneste som er i tankene dine. Hva gjør du med det? Hvordan kan du komme deg videre? Å fortelle om følelsene sine til en som du aldri kan ha føler jeg bare forverrer situasjonen. Det å fortsette i samme spor vil bare forsterke følelsene, samtidig som det å prøve å forbli venner etter alt gjør bare vondt.

Så når han ikke kan være din uansett om han tenker det samme som deg, hva gjør du? Hadde du sagt til han om hvordan du føler det uansett om du vet at du aldri kunne blitt sammen med han? Hadde du kuttet han ut av livet ditt i håp om at du glemmer alt og kommer deg videre uten han? Eller prøver du å forbli venn med han samtidig som du fornekter dine egne følelser?

Det vondeste er å la de du er glad i gå, men i lengden så er det dette som har vist seg å fungere best, i alle fall om det å ha kontakt med dem gjør deg vondt i lengden. Det er vondt der og da, men når du først kommer over kneipa så er du fri som fuglen.

Jeg kan beskrive meg med to ord: Håpløs romantiker og hjerteløs. Jeg blir glad i mennesker alt for fort, men samtidig så tar det ikke lang tid før de er ute av livet mitt når jeg først forstår at de bare skader meg.

Hva hadde du gjort i denne situasjonen?

xoxo ♥