Hvordan hadde det seg slik at det som skulle ødelegge framtiden min bare har gjort framtiden min enda lysere? Kan noen svare på dette? Jeg sitter her og tenker over alt som kunne gått galt. Mange så på det som å bli stripper og i det hele tatt snakke høyt om det som å grave sin egen grav. Jeg husker at jeg fikk så mange kommentarer på at jeg aldri kom til å få meg type etter dette at jeg faktisk begynte å tro på det. Komme tilbake til arbeidslivet kunne jeg bare drite i, det toget var gått. Uansett så kjørte jeg på med mitt og det som gjorde meg glad der og da. Hvordan gikk det?
Den dag i dag så har jeg en i livet mitt som liker meg for den jeg er som person. Han likte selvfølgelig ikke at jeg strippet, men det hindret han ikke i å finne ut hvem jeg egentlig var. Han visste at det var en jobb jeg kom til å avslutte, men når det kom til å skje visste han ikke. Det kunne være alt fra måneder til år. Så jeg føler at denne jobben ikke hindret meg i å finne noen, det har heller vært en hjelp til å finne ut hvem som oppriktig er interessert i meg. Hihi.
Det som er helt utrolig er at jeg faktisk den dag i dag også har en jobb hvor selve sjefen min vet at jeg har jobbet som stripper. Hvor mange plasser kan du fortelle sjefen din dette uten en reaksjon? Det er ikke mange plasser. Det er faktisk en utrolig stor fordel at jeg har så pass mye erfaring med fulle mannfolk fra før av. Så nok en gang så bevises det at jeg ikke gravde min egen grav, jeg fikk i stede verdens kuleste jobb i følge min mening. Det å kunne si at jeg er Vertinne på VIP er jo ganske kult da! Så skulle du være i Stavanger en lørdags kveld så finner dere meg på Hall Toll, klar for å gi dere den beste servicen!
Hva beviser dette? Jo, det beviser bare at uansett hva du har lyst til å holde på med så aldri se på det som siste løsning. Så lenge du alltids har troen på deg selv så vil ikke fortiden din hindre deg i å oppnå det du ønsker i framtiden. Jeg har også gjort mye dritt i fortiden som jeg lenge trodde ville ødelegge for meg i framtiden, jeg trodde løpet var kjørt. Heldigvis så tok jeg meg sammen, lærte av det jeg gjorde og lovte meg selv å aldri finne på noe slik igjen. Jeg begynte å se fram i stede for å alltids dra meg selv ned pga. fortiden min. Ingen av oss er perfekte, vi gjør alle feil. Spørsmålet er om du skal la disse feilene holde deg tilbake, eller skal du ta lærdom av dem og kjempe videre?
Dette er den største ulempen med å bo i Sentrum! Hver gang jeg må ut av leiligheten for å få meg litt frisk luft utenom når jeg skal på trening så ender det alltids opp med at det forsvinner noen hundrelapper, om ikke tusenlapper til tider også. I dag så trengte jeg faktisk noe også da, jeg måtte nemlig skaffe meg en varm genser nå som høsten er her. Jeg har alt for mange hettegensere, men ingen strikkegensere. I tillegg så hadde jeg en rabattkupong fra BikBok som gjør at jeg handler med litt god samvittighet i alle fall. Men når Christina først trekker kortet en gang, da er det i gang. Jeg kan nå si at jeg i alle fall er klar for kulden, haha!
Jeg tok meg en tur gjennom arkivet mitt, jeg har nemlig nesten 500 innlegg. Det er kjekt å kunne se hvilke innlegg som var mer interessante enn andre, hvor noen virkelig skilte seg ut i lesertall. Jeg tenkte å dele TOPP 5 mest leste innlegg på bloggen min med dere:
Da er det virkelig på tide med en skikkelig høst konkurranse for å få opp stemningen i dette dystre været. Været er i alle fall skikkelig ustabilt her i Stavanger. Det regner om morgenen, sol på dagen og regner kattunger på kvelden. Så hva er bedre enn å ha mulighet til å stikke av med et gavekort fra både Fashion Nova og Brun og Blid? Nye varme klær til vinteren og noen varmestråler for å beholde sommergløden ser jeg på som en skikkelig kjekk gevinst!
GAVEKORT PÅ 500,- FRA FASHION NOVA + GAVEKORT PÅ 250,- FRA BRUN OG BLID.
Slik deltar du:
1. Stem på meg i brun og blid konkurransen (LINK HER)
NB: Husk å screenshoot at du har stemt for det må vinneren vise før gevinsten blir utlevert!
2. Kommenter hvor du vil jeg skal kontakte deg i kommentarfeltet om du vinner.
(Instagram, snapchat, mail osv.)
Enklere enn dette kan det ikke bli, så her er det bare å hive seg på. Dessverre så går det ikke å stemme mer enn 1 gang per. enhet, så du får spør fint om du kan låne mamma og pappa sin telefon. 😉 Konkurranse avsluttes 1. Oktober 2018.
Forandring i konkurransen: Siden jeg ønsker at alle skal få muligheten til å delta, men dem under 18 år ikke kan sole seg på Brun og Blid så har jeg valgt å gi vinneren et valg. Dere kan nemlig velge mellom premien som står over eller 500,- rett i lommen. (Hvis det er en under 18 år som vinner så blir valget mellom cash eller gavekortet på Fashion Nova)
Da er det på tide å fyre løs med nok en runde med nydelige bilder som jeg nok ellers aldri hadde lagt ut på bloggen. Det er ikke bare bare å ha en mann bak kameraet, for bildene ble ikke alltids slik som jeg hadde forestilt meg. Jeg kan vel si at han ikke alltids tenkte likt som meg, så jeg har lært at til neste gang så må jeg nok være enda mer konkret med hvordan jeg tenker, hehe.
Alt på dette bildet er feil. For mye folk + Christina som ser ut til å sovne.
Perfekt eksempel på at jeg må forklare meg tydligere neste gang. Jeg så for meg et nærbilde nedenfra hvor du så ut mot havet, men han tenkte annerledes. Sand, sand og masse sand 😛
Skulle alltids ta tusen bilder selv når jeg var på vei til å se bildene vi hadde tatt.
Jeg skal selvfølgelig ikke ta all glede på forskudd, men den lille gleden jeg har vil jeg gjerne dele med dere. Som jeg skrev i mitt siste innlegg så forteller jeg om noen utrolig vonde opplevelser jeg har hatt tidligere i arbeidslivet, som rett og slett har hindret meg i å greie å komme tilbake til arbeidslivet. Jeg lovte meg selv at jeg etter den tid aldri skulle ta en jobb som jeg ikke kom til å trives i, så i 6 måneder har jeg bare kost meg med livet mens jeg jobbet som stripper.
Men jeg har tidligere nevnt at det er stor sjans for at jeg ikke har så lang periode igjen av stripperyrket, rett og slett fordi det behovet som blir dekket når jeg stripper blir også dekket på andre måter den dag i dag. I tillegg til dette så nevnte jeg så vidt på lørdag at jeg skulle prøve meg ut i ny jobb den kvelden. Jeg har nemlig startet å jobbe som vertinne på VIP avdelingen på utestedet Hall Toll i Stavanger. Vi skal prøve dette ut en måned for så se hva som skjer videre, men fram til da så er helgene mine fullbooket.
Så hvis dette er en jobb jeg kommer til å fortsette med etter prøvetiden så ser det relativt mørkt ut for strippingen. Kommer jeg til å slutte? Per dags dato så har jeg faktisk ikke et konkret svar, men det er stor mulighet for det. Jeg tror jeg alltids kommer til å ha foretaket oppe, men hvor mye jobbing det blir er en annen sak. Jeg må rett og slett se hva som skjer videre framover, men kan uten tvil si at jeg elsker den nye arbeidsplassen min minst like mye!
Jeg har aldri snakket høyt om dette fordi jeg rett og slett har vært livredd for reaksjonene som kan komme av at jeg åpner meg så dypt. Jeg har hatt et inderlig ønske om å kunne snakke høyt om dette, fordi det er en så stor brikke som mangler for at dere skal forstå hvorfor ting er som de er. Du skal havne utrolig langt nede for å sitte igjen med selvmordstanker, så dette er ikke noe å tulle med! Dessverre så åpnet jeg meg opp til feil personer om problemene mine, noe som de brukte imot meg senere. Det var helt grusomt, for det var mitt svakeste punkt som en av mine nærmeste brukte imot meg. Så når jeg så hvor lett den personen kunne slenge ut, så har jeg vært livredd for å åpne meg på bloggen selvfølgelig. Det er jo tross alt noen som er her inne bare for å finne ting som de kan bruke mot meg.
Men nå har det gått så pass lang tid at jeg føler meg klar til å fortelle…
Alt startet med en jobb hvor jeg ikke trivdes i. Jeg ble sittende i en kasse 8 timer til dagen hvor jeg hørte piping fra hver vare jeg slo inn samtidig som det eneste jeg sa de dagene var “pose?” og “kvittering?”. Jeg hatet jobben, men jeg var så fokusert på at jeg snart skulle til syden så jeg hadde hodet med meg på trening og kostholdet mitt. Jeg glemmer aldri den lykkefølelsen når jeg dro, den følelsen av å komme meg vekk fra jobben. Men for første gang så gikk det i hodet mitt hele ferien hvor mye jeg gruet meg til å komme tilbake.
Jeg kom tilbake til de samme rutinene. Piip, piiiiiip, piiiiiiiiiip. Men noe hadde forandret seg. Jeg hadde ikke lengre noe å jobbe mot, så treningen ble byttet ut med sjokoladeplater, kjeks og godteri for å greie å holde ut på jobb. Det igjen endte opp med at jeg fort ble 20 kilo tyngre på kort tid, som igjen resulterte i at jeg ikke bare var misfornøyd med jobben, men også med meg selv. Jeg rettere sagt hatet meg selv, for den kroppen jeg levde i var ikke meg.
Heldigvis så greide jeg til slutt, eller jeg ble så dårlig at legen min anbefalte meg til å si opp. For jeg hadde sagt ifra til sjefen om problemet, men det tok ikke mange dager før jeg sto oppskrevet som kassedame igjen hele dagen. Heldigvis så kom jeg meg vekk, samtidig som jeg like fort fant meg en ny arbeidsplass. En plass som jeg endelig kunne gjøre det jeg elsket, altså salg.
(Det var ikke lenge før jeg sluttet at jeg også ble kastet ut av foreldrene mine for så å måtte flytte for meg selv i en liten mørk hybel som selvfølgelig ikke gjorde situasjonen så mye bedre.)
For første gang på lenge gledet jeg meg til jobb igjen, jeg begynte å spise sunt igjen samtidig som jeg begynte å komme meg på trening. Dessverre så tok det ikke mer enn 2 uker før jeg plutselig får beskjed om at de trenger et nytt smilende fjes i kassen. Hvordan tror dere det føltes? Jeg hadde endelig kommet meg vekk fra et helvette, endelig funnet gleden i livet for så å bli dratt tilbake. Det tok ikke lang tid før jeg gav beskjed til sjefen om situasjonen, hvor jeg fikk tilbakemelding om at det skulle fikses på. Ble det fikset på? Nei. Jeg ble stående i kassen som var avskilt fra alle andre ansatte helt alene.
Ikke nok med at jeg var ensom nok fra før av og familiesituasjonen ble forverret fra dag til dag, neida jeg måtte toppe det hele med nok en gang å ha en jobb som jeg gruet meg til. Jeg husker jeg noen ganger ble så dårlig at jeg følte jeg kunne gått i bakken når som helst. Andre ganger så kunne jeg begynne å gråte uten videre. Jeg husker jeg en gang gråt mens jeg tok imot betaling hos en kunde fordi jeg ikke fikk noen til å stå for meg.
Jeg ble så psykisk dårlig at jeg rett og slett ikke kjente meg selv på den tiden. Jeg gjorde mye dumt på dem tiden som jeg aldri skulle ha gjort, men samtidig så var jeg så syk at jeg var umulig å styre. Jeg gjorde alt som gav meg et snev av lykke selv om den lykken bare varte i 2 sekunder. Heldigvis så kom jeg meg vekk fra den jobben før ting ble for alvorlig, samtidig så var familiebåndet en smule stabilt på den tiden som gjorde at jeg fikk lov til å være med på familieferien til syden.
Det var utrolig deilig å kunne dra på ferie uten å tenke på at jeg skulle tilbake til nok en jobb som ødelagte meg, men selvfølgelig så skulle det være noe annet som påvirket ferien. Jeg var nemlig så langt ute av Jehovas Vitne som mulig utenom å være ute skriftlig. Så med bikiniene og kjolene som ble tatt i bruk så ble jeg så å si ekskludert på ferien. Jeg vil ikke si at klærne var så ille i forhold til hva det kunne vært, men for dem så er alle kjoler over knærne uakseptable. Så jeg og min søster hadde så å si ferie alene, noe som ikke gjorde meg noe.
Jeg hadde det ganske greit egentlig, helt til vi kom hjem. Jeg vil ikke fortelle for mye om hva som skjedde i detalj den kvelden, men jeg kan si det slik at jeg skulle sove over hos mine foreldre når vi kom hjem fra turen. I stede endte det opp med at jeg dro hjem til min mørke hybel gråtende foran rattet hvor jeg aldri har følt meg så lite elsket og så mye hatet på en gang. Jeg har aldri i mitt liv følt meg så ubetydelig.
VG skrev at jeg sendte melding til mine foreldre “TAKK FOR MEG”. Det var under denne kjøreturen denne meldingen ble sendt, mens jeg egentlig bare hadde lyst til å snu om rattet mot fjellveggen. Etter 30 minutter kjøretur hvor jeg kommer hjem og endelig greier å puste rolig så får jeg øye på kjøkkenkniven som ligger rett på kjøkkendisken. Jeg tar den opp. I det jeg løfter den så strømmer det tusen tanker i hodet mitt, hvor en av dem er å bare avslutte alt av smerte. Hvis ikke mine nærmeste elsker meg, hvem vil elske meg da? Jeg har bare meg selv, så hva er vitsen? Jeg tror aldri jeg har vært så livredd før. Jeg slipper kniven å faller sammen i gråt. Jeg hulker og gråter så mye at jeg sliter med å puste, å det eneste jeg tenker på er at jeg vil at mamma skal komme stormende inn døren livredd for datteren sin. Hun kom aldri…
Den natten var så utrolig skummel, men den var uten tvil et vendepunkt i livet mitt. Det å føle meg så alene og så lite verdt var utrolig vondt og har nok skadet meg for resten av mitt liv, men samtidig så gjorde den natten meg til den jeg er i dag. Etter det så har jeg ikke lent meg på noen, jeg har stått på alene. Jeg har gjort det jeg har måttet gjøre for å leve et bra liv, selv om mange har dømt meg for avgjørelsene mine.
Det har vært en utrolig tøff vei å gå. Jeg har flere ganger havnet langt ned igjen, men jeg har alltids greid å reist meg. Jeg har ignorert dem som dømmer meg og fulgt mine drømmer. Jeg har aldri hatt et såkalt normalt liv, å det kommer jeg aldri til å få heller. Mye har skadet meg for livet, men dette er noe jeg har lært at jeg bare må leve med.
Det er derfor jeg sliter med å få meg en normal jobb igjen. Det er derfor jeg ikke kan bo alene. Det er derfor jeg ikke vil ha kontakt med foreldrene mine igjen. Jeg har vært der nede og opplevd den sorgen som kan gi deg den følelsen av at det bare er en utvei, å jeg skal aldri tilbake. Derfor holder jeg meg vekke fra alt som kan ødelegge min lykke i livet. Jeg er kanskje egoistisk, men det er livet mitt jeg snakker om.
Ingenting er mer verdt enn livet ditt, så ikke la noen på noe som helst måte skade det!
Da har jeg akkurat byttet fra tog til buss som skal ta meg videre til Stavanger. Når jeg kommer hjem så er det rett å hive seg i dusjen og få på noe sminke, jeg skal nemlig prøve meg i en ny jobb i kveld. Det stemmer, Christina har kanskje funnet seg en jobb som hun kan trives i. Jeg er veldig spent og ser fram til å fortelle mer om det i morgen.
Men, over til noe annet. Dere har nemlig noen spørsmål denne uken som dere gjerne skulle hatt svar på, å her har dere dem:
Hva skal til for å sjarmere deg?
Først og fremst så skal han vise at han har respekt for kvinner og behandler meg som en dronning. Så er det ikke tvil om at blomster smelter alle jenters hjerte.
Hva synes du om guttene fra Kristiansand, falt de i smak?
Har egentlig ikke noe formening om dem, så ikke så mange av dem mens jeg var der nede. Men liker dialekten deres.
Kunne du flyttet til Kristiansand?
Fin by, men ikke en plass jeg kunne bodd. Blir enten Stavanger eller Oslo jeg kommer til å bli boende.
Hvordan reagerte elevene når de fikk vite at du er stripper?
De ble selvfølgelig sjokket, for dette visste de ikke noe om på forhånd. Merket øynene ble ganske store på mange av dem, men de syntes det var dødskult. Jeg forklarte grunnen at jeg hadde den jobben jeg hadde, noe de hadde respekt for. Fikk tilbakemeldinger etterpå at de synes det var kult at jeg fulgte min egen vei. De var så utrolig søte og så forståelsesfulle!
Tjener du penger på bloggen?
Ja, startet å tjene litt penger fra og med august faktisk.
Hvis du hadde fått tilbudet om å være med på Paradise Hotel 2019, hadde du takket ja eller nei?
Ja, hvorfor ikke! Hadde nok vært en syk opplevelse.
Leste på VG at du har vært så langt nede at du vurderte selvmord. Hvordan har du greid å bygge deg opp til der du er i dag? RESPEKT!
Det er utrolig vanskelig å svare på dette spørsmålet uten at det blir et eget innlegg, så jeg skal ta meg tid til å lage et innlegg om dette i løpet av de neste dagene. Føler det er veldig viktig å få meg godt forklart når det gjelder denne historien.
Da var mitt opphold i Kristiansand over. Jeg har akkurat sjekket ut av hotellet og venter nå på toget tilbake til Stavanger. For dem som enda ikke har fått med seg hvorfor jeg har vært i Kristiansand, så er dette fordi jeg skulle delta i Protestfestivalen i debatten som handlet om det om vi trenger rosabloggere. Debatten ble holdt på en ungdomsskole med rundt 2-300 elever, hvor de fikk lov til å delta og stille oss spørsmål.
Resultatet fra denne debatten gikk over all forventning. Selvfølgelig har vi som bloggere et ansvar ovenfor våre lesere, men det var ganske tydelig at hovedansvaret lå i foreldrenes hender. Det var alle i panelet enige om. Så det ble ikke en heftig debatt med mye uenigheter, det ble heller en mulighet for å inspirere unge til å ignorere det presset de får fra denne verden, å heller følge seg selv og sine ønsker.
Det er utrolig å tenke på at jeg for noen måneder siden sier at et av mine største ønsker er å kunne dra på skoler og inspirere unge mennesker til å slutte å tenke på alle andres meninger og heller fokusere på hva en selv ønsker. For dette er noe jeg den dag i dag kan si at jeg har gjort.
Jeg er så utrolig stolt over å se hvordan de unge engasjerer seg i disse temaene, å har sine meninger. Jeg har troen på at denne generasjonen vil gjøre så utrolig mye bra i verden. Det er flere av elevene på denne skolen som jeg aldri kommer til å glemme, de har virkelig gjort inntrykk på meg og jeg håper jeg får muligheten til å se dem igjen. Jeg heier på dem!
Jeg sitter nå på toget på vei til Kristiansand med klissvåte bukser etter å ha greid å kjøpe vann med kullsyre. Jeg hater vann med kullsyre, å jeg hater enda mer å starte reisen med å helle det over hele meg. Beste av alt er at jeg har helt hvite klær, så det var ikke tvil om at det syntes. Heldigvis så sitter det ikke så mange i vognen jeg sitter i, så jeg slapp unna stygge blikk (yey!).
Jeg tok meg tid til å se på tidligere debatter ang. bloggere, and OMG! Det var en debatt fra NRK med Kristine Ullebø og Ulrikke Flach, å det var virkelige heftige saker. Det endte jo nesten med krangel flere ganger. Jeg har aldri sett så mye på debatter før, men med tanke på at jeg faktisk skal være med på en nå så burde jeg kanskje se hva jeg egentlig går til. Jeg er så smart som sier ja til alt uten å gjøre litt research først.
Så nå sitter jeg å skikkelig går inn i meg selv og mine valg i livet. Hvorfor gjorde jeg ditt? Hvorfor gjør jeg datt? Hva er målet mitt med det ene, og hvorfor mener jeg det andre? I´m going deep!
Spør meg gjerne noen spørsmål som du hadde stilt meg hvis du hadde stått i debatt med meg!
Jeg sitter å tenker over hva jeg skal skrive om på bloggen da telefonen plutselig ringer. Det står at det er skjult nummer, da pleier jeg egentlig aldri å svare. De siste dagene har jeg ventet noen viktige telefoner som gjorde at jeg faktisk tok telefonen. Jeg hører en mann i andre enden, relativt ung i stemmen (kanskje 25-35 år). Han sier hei to ganger før han spør relativt seriøst “Er jeg kommet til sextelefon?” Jeg blir sjokket over spørsmålet og svarer fort nei, jeg så liksom ikke den komme. Det tar da ikke mange sekunder før samtalen brytes.
Det går noen sekunder før det faktisk går inn hva han spurte om, å da tar det ikke lange tiden før jeg merker jeg blir rasende innvendig. Hva feiler det visse mannfolk? Det å ringe kvinner uten videre for å spørre et slik spørsmål er så respektløst at jeg blir sint. Uansett hvilke bakgrunn han har for å ringe så er det IKKE greit.
Han skal være glad han hadde skjult nummer, for jeg er 100% ærlig når jeg sier at jeg hadde søkt han opp for å gått på døren hans for å gitt han et jævlig spark rett i ballene! No joke. Menn uten respekt for kvinner fortjener ikke bedre. Arrrrg!!
Jeg måtte bare få ut sinnet mitt, for når det kommer til slike ting så har jeg veldig liten lunte.
