Jeg husker det som om det var i går. Jeg sto og trippet mens jeg oppdaterte TV Haugaland sine sider hvert minutt i håp om at det var blitt lagt ut. Jeg visste at det kom ut i dag, men når hadde jeg ingen anelse om. Bare for noen dager siden hadde jeg blitt kontaktet av TV Haugaland fordi de hadde hørt rykter om at jeg nå hadde bestemt meg helt for at jeg skulle stille i bikinifitness. Jeg var også på mitt tyngste på den tiden så jeg hadde satt meg som et startmål å gå ned 20 kg på 4 mnd! Jeg var utrolig glad for at jeg skulle få lov til å snakke om hvor utrolig målrettet jeg var med treningen, dette var kanskje min mulighet til å kunne motivere andre tenkte jeg.
Jeg har alltids hatt lyst til å være en inspirasjon og motivasjon for andre mennesker, å nå så jeg en åpen mulighet! Men det jeg ikke visste var at denne repotasjen kom til å forandre livet mitt helt. Jeg husker jeg sto fra jeg våknet til litt ut på dagen å bare skjekket mobilen, men så kom det ut til slutt. Det var som om noen hadde slått meg ned ved første øyenkast. “BRØT MED JEHOVAS VITNER FOR Å STILLE I BIKINIFITNESS”. Jeg ble livredd for det første jeg tenkte var reaksjonen til foreldrene mine og venner som var en del av det.
Reporteren visste at jeg var et av Jehovas Vitne fra før av å jeg fortalte om at jeg rett og slett ikke levde som at vitne lengre så jeg kunne ikke regnes som en av dem, men jeg hadde ikke brutt med dem med tanke på konsekvensene. Men jeg hadde ikke tenkt på at dette kom med på intervjuet, det skulle jo handle om trening og fitness. Vi snakket om hva strenge religioner generelt tenker om bikinifitness, men det ser ut at jeg snakker om Jehovas Vitner. Men selv om ting ble misforstått og omformulert så satt jeg alikevell med en utrolig stolt og deilig følelse etter å ha sett videoen.
Det var som om noen hadde tatt skrittet for meg mot det livet jeg ønsket å leve. Jeg var ikke hyklersk, jeg var bare blitt “lurt”. Jeg gjorde ingenting for å få det fjernet for selv om jeg ikke blir utstøtt for å stille i fitness så var det utrolig mange som trodde at det var slik det var. Nesten alle, selv min “bestevenn” hadde slettet og blokket med fra alt av sosiale medier. Jeg var som en utstøtt for dem, selv om det ikke var slik engang. Det å se den reaksjonen fikk meg til å få et ønske om at det faktisk var slik som det kom fram. Så hadde det ikke vert for at de vinklet intervjuet slik som det ble så hadde jeg kanskje enda ikke turt å ta tak i livet mitt…
Først og fremst vil jeg takke for en utrolig respons jeg fikk i går på innlegget mitt. Det var over all forventning, og jeg ble utrolig glad og takknemlig for å se hvordan personer støttet meg. Nå føler jeg meg utrolig fri, å når jeg våknet i dag følte jeg at jeg hadde kastet boken om mitt liv og startet en ny. Dette er en følelse jeg har lengtet etter å som jeg trodde jeg aldri skulle få oppleve på denne måten.
Nå kom vi akkurat inn dørene etter å ha gått tur rundt Mjøsa. Endelig er snøen borte og våren kommer med stormskritt. Så fra og med i dag startet jeg treningsplanen min og kostholdet for fullt. Nå kan jeg trene og spise sunt når jeg vil uten å føle et press på at jeg MÅ.
UKEN OPPTUR
Uten tvil torsdagen når jeg skulle ha shooten for innlegget. Det å se at bildene ble akkurat slik som jeg hadde sett for meg var en utrolig opptur. Jeg var livredd for at det ikke skulle bli slik jeg likte det med tanke for at noen andre enn meg tok seg av redigering osv, men jeg ser jo det nå at det var noe jeg ikke trengte å bekymre meg over.
UKENS HØYDEPUNKT
Det å ha all den støtten i går etter at jeg postet innlegget var uten tvil utrolig godt. Jeg hadde ingen bekymringer, jeg følte meg bare utrolig verdsatt. Det å i tilleg se den utrolige responsen og meldinger fra gamle venner som sa at de støttet meg og var utrolig stolt av meg varmet mye. Det var bare kjærlighet å få i går kveld, akkurat det jeg trengte!
UKENS IRRITASJONSMOMENT
Jeg må bare beklage, men jeg har tenkt på å lage spørsmålsrunde del 2 på videoblogg hele uka. Men så har også andre ting måttet gjøres slik at jeg har utsettet det. Men jeg skal om jeg vil eller ei lage videoen i løpe av denne uka slik det ser ut nå. Så har ikke glemt den!
UKENS ANTREKK
Følg meg gjerne på SnapChat for daglig oppdatering: Christinalgrd.
UKENS TANKE
Responsen på gårsdagens innlegg fra nær familie. Det er det jeg lurer mest på, hvordan foreldre og besteforeldre reagerer. Jeg har jo en liten anelse om hva som kommer til å skje, men hva de sitter med etter å ha lest innlegget har jeg ingen anelse om. Men det viktigeste av alt og som jeg håper de har forstått er at jeg elsker dem alle sammen, å at det er ikke slik at jeg velger dem vekk på noe som helst måte.
UKENS NEDTUR
Det må være at jeg enda ikke har fått meg jobb. Kjenner jeg savner å ha noe å gå til og som får meg til å stå opp av sengen tidligere enn jeg gjør nå. Man savner ikke jobben før man sitter uten, men jeg får bare holde motet oppe og satse enda hardere denne uken!
Uansett hvordan jeg formulerer meg og forklarer situasjonen, så vil de fleste som leser dette ikke kunne forstå eller sette seg inn i min situasjon uansett hvor hardt de prøver. Det er en grunn til at jeg har dvelt ved dette innlegget og brukt så lang tid. Det er ikke et av mine innlegg som jeg bare skriver og publiserer samme dag. Det har tatt flere uker med planlegging og tanker om dette virkelig er det jeg vil. For om jeg publiserer dette så er det ingen vei tilbake, og jeg står min største frykt i møte. La meg forklare dette nærmere….
Som mange vet og sikkert kan tenke seg fram til, så er grunnen til at jeg aldri har feiret bursdag at jeg vokste opp som et av Jehovas Vitner. Grunnen til at vi ikke feiret bursdag er fordi Bibelen forteller om to bursdagsfeiringer, der ingen tilba Jehova. Samtidig feiret ingen av de som tilba ham sin egen bursdag. Men for meg var det egentlig aldri noe problem. Vi hadde selskaper når vi ville og fikk gaver flere ganger i året når vi ikke forventet det, så jeg følte ikke noe savn egentlig. Jeg kjenner også med meg selv nå at jeg ikke følet et savn eller stort behov for en feiring av meg, jeg har jo aldri vært borti dette før. Jeg vet rett og slett ikke hvordan det føles å ha en dag som bare handler om deg og der du er midtpunktet i en fest. Eneste jeg vet er at dette kan medføre at jeg står ansikt til ansikt med mitt livs største mareritt.
Mitt livs største mareritt? Det er en bursdag, en feiring av meg? Hva er så skummelt med det? Som 16 åring valgte jeg å bli døpt som et symbol på at jeg var et av Jehovas Vitner, og jeg er fortsatt et av dem på papiret. Men det at jeg lever et liv som strider mot de Bibelske prinsippene, kan medføre at jeg blir utstøtt fra menigheten om jeg ikke angrer og kommer tilbake. Så det at jeg faktisk velger å feire bursdagen min, kan i verste tilfelle medføre at jeg mister foreldrene mine som også er Jehovas Vitner. Dette er faktisk noe som har skjedd flere. Flere har opplevd å bli utstøtt av sine nærmeste fordi de velger å leve et liv som strider imot Bibelen. Du mister dem for godt, med mindre du går tilbake til Jehova. Hvis ikke så er du som død for dem. Men det er bare hvis du er døpt og så blir utstøtt, slik som meg.
Jeg skal ikke garantere at dette skjer meg, men jeg forventer egentlig det verste. Jeg vil mye heller bli positivt overasket enn negativt om det skulle skje. Men om mamma og pappa kommer til å måtte utstøte meg eller ikke, så kommer jeg alltid til å elske dem over alt på jord uansett hvor forferdelig det høres ut. Jeg vet at om det er det de gjør, så er det ikke det de ønsker. De elsker meg på samme måte som søstrene mine, men pga reglene i religionen deres så må de kutte meg ut for å være trofaste mot sin Gud. Ja, jeg kommer til å bli helt knust og føle at det er jeg som er skylden til dette i en periode. Tanken på at du må velge mellom å leve livet ditt eller familien din, er noe ingen fortjener å gå gjennom. Du blir ødelagt, det er det ikke til å legge sjul på. Men hva får meg til og alikevel ville gjøre dette til tross for hva som kan bli utfallet?
Jeg er rett og slett sliten! Sliten av alltid og måtte passe på hva jeg sier, hvordan jeg formulerer meg og hva jeg gjør. Jeg begynte og finne ut i en alder av 18 år at jeg ville ut og fram i verden, men det klaffet ikke med det vi lærte på møtene om å leve et enkelt liv uten for mye oppmerksomhet. I 2 år har jeg gradvis falt mer og mer ut, men alikevel ikke kunnet gjøre AKKURAT det jeg vil pga frykt for å miste mamma og pappa. Jeg går selvfølgelig enda med frykten for å miste de som står meg nærmest, men om jeg ikke tar tak i livet mitt snart og går etter det jeg virkelig vil, så mister jeg meg selv. Jeg må bare sprekke denne boblen med frykt før den tar over og rett og slett ødelegger meg fullstendig.
Ingen kan forestille seg en slik situasjon med mindre du har opplevd det. Det er ikke mennesklig å kunne takle slike situasjoner på en bra måte, du går gjennom mye sorg og smerte. Men uansett så har jeg, uten påvirkning av andre, selv valgt å ta den risikoen å møte mitt verste mareritt ansikt til ansikt. Jeg har både en onkel og tante som har opplevd akkurat det samme, som jeg så igjen i år for første gang på 9 år! De har vært der for meg fra dag en, og de er utrolig redde for meg. De vet hvor utrolig vondt det er å se de som står deg nærmest bare plutselig kutter deg ut, og de har flere ganger bedt meg tenke ekstremt nøye over hva jeg gjør og konsekvensene. De har aldri pushet meg, de har mer eller mindre heller holdt meg tilbake forde de er redde for meg, noe jeg er utrolig takknemmelig for. Men alikevel har jeg sittet med behovet for å bli hørt, vise andre hva noen mennesker faktisk går gjennom. Men også at det er mulig å komme seg gjennom en slik forferdelig situasjon.
Jeg går offentlig ut med dette, og risikerer så mye, for å oppfordre andre til å gjøre det samme! Ikke å forlate religion, for det er for noen en trygghet og lykke i det også. Jeg vil oppfordre folk til å begynne og leve SITT liv, begynne å tenke på seg selv litt også. Man trenger ikke å dra til New York for å bli noe, man trenger bare motet og viljen! Jeg vil, og har alltid villet, være et godt eksempel for andre når det gjelder det å kunne tro på seg selv og være modig nok til å stå fram som den personen en ønsker å være. Hvis det at jeg kan risikere å miste familien min, som jeg har verdens beste forhold til, ikke stopper meg for å stå fram for den JEG er, hva kan egentlig stoppe meg da?
For en hektisk uke! Denne uken har vert utrolig spennende å jeg har lært så utrolig mye. Både i dag og i går fikk jeg prøvd meg som modell å jeg fikk sjokk hvor utrolig krevende det var. Du blir utrolig sliten i kroppen etter noen timer i alt slags stillinger og poser. Men så utrolig fornøyd jeg ble!
Fikk en sniktitt på bildene som ble tatt i går før redigering å jeg ble så utrolig fornøyd. De bildene var de viktigste med tanke på at jeg skal bruke dem i innlegget som kommer i løpe av helgen. De bare måtte bli perfekte, å det ble de uten tvil!
I dag gikk det mer i portrett, men så utrolig bra de også ble! Fikk sjokk av meg selv nesten. Hvor godt jeg slappet av foran kamera. Det var utrolig kjekt, å jeg håper virkelig ikke dette blir siste gangen.
Da var det onsdag, dagen jeg skal gjøre ALT! Var hjemme i hele går for å ta selvbruning, hårkurer, ansiktsmasker og alt jeg kom på til shooten i morgen. Så det jeg egentlig hadde planer om å gjøre i går tar jeg heller i dag. Så til nå har jeg vert innom litt forskjellige bedrifter med tanke på å finne meg en læreplass slik at jeg kan skaffe meg fagbrev. Møtt utrolig mange hyggelige mennesker, men som jeg så komme så har de fleste lærlinger eller ikke mulighet før til høsten… Jeg føler nesten litt for å gi opp, men minner meg selv på at Christina gir ALDRI opp! Jeg må bare være tålmodig og åpen for at dette kommer til å fikse seg så lenge jeg står på og fortsetter å søke.
Akkurat nå tok jeg turen opp til Lasse Liten Cafè, yndlings cafèen min for å slappe litt av og skrive litt søknader og slik. Er deilig å bare komme meg ut av og til og få ny inspirasjon og motivasjon i hverdagen. Så om noen timer skal jeg møte en fotograf for et oppdrag han ville jeg skulle være modell for, yey! Så etterpå tenkte jeg å stikke hjem å filme en videoblogg til spørsmålsrunden del 2.
Da var det avgjort! Etter lang tid meg tenking har jeg endelig kommet til det mest fornuftige å gjøre. Etter jeg kom hjem fra syden og styret med planlegging av flytting og jobb startet så mistet jeg litt den gnisten jeg hadde til trening. Jeg gruet meg til å gå på trening, å om jeg skulle på trening så måtte det være tidelig slik at jeg ikke møtte noen jeg kjente. Jeg likte meg virkelig ikke der i slutten, så jeg valgte heller å la vær med tanke på at jeg visste jeg snart skulle flytte uansett. Men etter 2 mnd med lite trening og dårlig matlyst så er det ikke slik at jeg plutselig er tilbake til gode gamle meg under natten.
Jeg kjenner enda på den at det er vanskelig å trene like mye som jeg gjorde, å med mye annet også i hodet så har jeg kommet fram til at jeg må legge drømmen om å stille til sides for mitt eget beste. Viktigeste nå er at jeg får fullført utdanningen min, få tilbake treningsgleden og mitt possitive forhold til mat. Uansett så har jeg andre planer jeg må sette først om jeg i det hele tatt skal få det til.
Jeg kommer aldri til å miste ønsket om å stille i bikini fitness, men det er en ekstrem dyr sport som jeg må være 100% målbevisst om jeg skal kunne nå langt. Om det blir 1 eller 5 års utsettelse vil jo bare tiden vise, men akkurat nå bør jeg være fornuftig å ikke presse meg for hardt. En ting om gangen slik de sier.
Det er helt utrolig hvordan vi kan forandre oss i løpe av noen år! Jeg gikk gjennom gammle bilder på Mac-en min i dag og jeg har så utrolig mange bilder som jeg ikke husker en gang. Alt fra min første selfie til når begynte å bygge muskler. Det å se hvordan jeg sminket meg da i forhold til nå, det blonde håret mitt og klærne jeg brukte da.
Det jeg faktisk savnet litt er det platina blonde håret. Jeg må snart til frisøren igjen men har ingen anelse om hva jeg skal finne på. Har vurdert grått, blondt, ha det slik jeg har det…. Men har enda ikke kommet til noe konkret, men det er også litt pga jeg helst vil finne en dyktig frisør først slik at jeg kan snakke med dem om hva de også tenker.
Da kom jeg meg til hjem til slutt. Nå har jeg akkurat spist et mellommåltid som består av cottage cheese, mandler og blåbær. Så nå sitter jeg bare og slapper av før det er tilbake på trening i kveld. Er utrolig irritert over bilen, så skal prøve den en siste gang i dag i håp om at jeg kan kjøre den til trening. Hater snø…
Kafè besøket på ondagen med søtnosene. Det var virkelig en utrolig koselig dag.
UKENS HØYDEPUNKT
Det å være tilbake på trening! Det var en utrolig deilig følelse som jeg har savnet lenge. Bare det å være der, elsker selve senteret og måten det er bygd opp på. Ser for meg at jeg kommer til å like å bruke noen timer til dagen her.
UKENS IRRITASJONSMOMENT
Det at jeg aldri lader kameraet nok, så når jeg skal ta bilder så tar dte ikke lange tiden før batteriet er dødt… Jeg må lære meg å ladet det heller mindre og lengre!
UKENS ANTREKK
UKENS TANKE
Det har uten tvil vært ang. et innlegg som jeg holder på med til helgen. Det er ganske personlig og jeg er veldig opptatt av å få fram budskapet og det jeg vil si.
UKENS NEDTUR
Første helga mi uten søsteren min, det kjente jeg faktisk veldig godt. Utrolig glad i henne og kjenner at jeg bor langt vekke fra henne nå. Men heldigvis ikke alt for lenge til jeg ser henne igjen.
UKENS INNKJØP
Kjole fra Dennis Maglic, nå på tilbud til 299,- (HER)
Jeg tror aldri jeg har opplevd maken til en dag som denne!
Jeg hadde faktisk gledet meg til en ny uke og komme i gang med hverdagen igjen, men for første gang på lenge missliker jeg virkelig mandager. Våknet opp litt før syv i dag å var relativt våken og klar for å hoppe i treningstøyet å komme meg på trening. Når jeg kommer på trening og har gått på mølla i max 5 minutter så blir det trådløse headsettet mitt tom for strøm og musikken forvinner. Ikke nok med at jeg må gå i 25 minutter på mølla uten musikken min, men jeg får også med meg når musikken slutter at mølla knirker… yey..
Jeg kom gjennom det og stakk hjem for å lage frokost og gjøre meg klar til et møte litt senere. Når jeg setter meg i bilen som er overfalt av snø og begynner å kjøre så begynner bilen og svinge mot siden når jeg bremser. Det var bare noen centimeter fra jeg havnet i grøfta. Jeg er vant til at bilen lever sitt eget liv, å det er jo utrolig glatt selv om jeg har vinterdekk så jeg fortsetter å kjøre. Heldigvis så skulle tanten min også ut på ærend og stopper meg før jeg kommer til hovedveien. Det viser seg at det ene hjulet på bilen har låst seg… Typsik
Heldivis så kjører hun meg til møtet, men må videre. Etter møtet må jeg gå et godt stykke med skjerfet surret rundt hodet og iskald med både vind og snø i fjeset under hele turen til jeg endelig kommer fram til senteret her jeg sitter nå. Husker ikke sist jeg har så uheldig på en og samme dag. Jeg gikk rett og satt meg på en kafè med en kopp grønn te for å kunne slappe av og bli varm igjen.
Håper virkelig ikke uken fortsetter i samme spor. Men jeg fikk i alle fall gjort det jeg alltids har villet gjort, sitte på en kafè og blogge.
