For hver dag som går så skjer det forandringer, noen mer planlagt enn andre. Jeg tror vi alle har opplevd det å tro en har stålkontroll, men så blir plutselig utfallet noe helt annet. Det er akkurat det som har skjedd nå, men denne gangen måtte jeg være sikker før jeg satt meg under tastaturet. Jeg har unnlatt å blogge en uke nå pga. hodet mitt har vært litt kaos de siste dagene. Jeg ville ikke si noe før det var klarnet opp og garantert. Men jeg vil være den første som sier dette til dere så jeg kan ikke vente lengre heller.
Jeg sluttet som stripper denne uken. Det er utrolig rart å tenke en uke tilbake da jeg satt å vurderte å starte mitt eget strippefirma. En uke senere så hører strippeyrket fortiden min til. Å dette er ikke noe jeg tuller med for å kunne fortsette som stripper i det skjulte. Jeg sa opp enkeltforetaket mitt, opplyste sjefen min og bildene på siden skal bli fjernet i løpe av helgen. Det stemmer, jeg er HELT ferdig. Men hvorfor denne drastiske omvendingen plutselig? Elsket jeg ikke dette?
Jeg blir sett på som en kvinne som gir f*en i hva folk mener og kjører mitt eget løp. Det er egentlig ganske rett, til en viss grad. Jeg har sagt til meg selv at jeg må leve mitt liv og gjøre det jeg brenner for, så lenge det ikke går ut over 2 personer i livet mitt, lillesøstrene mine. Ingenting er mer viktig i livet mitt enn at de har det bra.
Over helgen fikk jeg vite ting som gjorde at jeg rett og slett sluttet på sekundet, å det var ikke et vanskelig valg en gang. Det kommer aldri til å være noe spørsmål når jeg må velge mellom ting jeg elsker og dem jeg elsker. Jeg oppfordrer andre unge mennesker til å få motet til å gå imot “verden” for å følge drømmene sine, men det er vanskelig. Tro meg! Men ser du deg rundt etter at du har tatt noen vanskelige skritt mot drømmen din. De som enda står rundt deg da, det er de som du bør og MÅ ta vare på videre. Du skal ikke unngå å høre på hva noen har å si, du må bare finne ut hvem som sier det for DITT beste.
Jeg angrer meg ikke et sekund på at jeg startet som stripper, det har hjulpet meg utrolig mye til å finne meg selv og hvem som enda er glad i MEG! Det er mange som tror at fordi jeg stemplet stripper i pannen min så er den Christina de kjente vekke, så de valgte å snu ryggen uten unntak. Selvfølgelig sårende der og da, men jeg innså da at de ikke var mine ekte venner. Ekte venner står sammen uansett, for de vet at det er en tittel ikke en ny person.
Jeg visste at jeg ikke kom til å jobbe som stripper resten av livet. Jeg så for meg at jeg kanskje holdt på med det noen år, men et halvt år funket det også. Skulle jeg holdt på lengre så hadde jeg måttet startet mitt eget for det er mye som jeg synes burde forandret på innenfor det yrket, mest for sikkerheten til jentene. Men det er et tema jeg evt. kan snakke om en annen gang….
Jeg takker for min tid som stripper. Blir spennende å se hva jeg finner på nå!
Det er utrolig rart å tenke på at jeg faktisk har holdt på med blogging nå i over et år. Jeg startet opp med barbiefitness.blogg.no som jeg slettet, så etter en pause startet jeg opp denne. Når jeg tenker tilbake til startet av bloggtiden min så er det en god del som har forandret seg, jeg er ikke lengre den Christina som jeg var for 1 år siden. Jeg vet at hvis ikke jeg hadde blogget så hadde ting vært annerledes, for det er bloggen som har gjort meg til den jeg er. Men hva har egentlig forandret seg? Har bloggen hatt en positiv eller negativ virkning på meg?
Jeg startet opp med en søt og uskyldig treningsblogg hvor jeg så og si bare skrev det jeg visste folk vill høre. Jeg hadde lite meninger, rett og slett fordi jeg ikke helt visste hvem jeg var og hva jeg ville. Jeg skrev om at jeg var imot å forandre på utseende for å føle meg bedre å få støtte av andre, selv om jeg innerst inne visste at det ikke var sannheten. Jeg lot leserne mine høre det de ønsket å høre. Foreldrene mine var aldri noe særlig begeistret for blogg og sa at jeg ødelagte ryktet mitt og at ingen likte den “nye” Christina for å få meg til å legge den ned. Jeg fant fort ut av at det var løgn, noe som medførte litt mer dybde og vilje i innleggene mine. Jeg begynte å få meninger og vise hva jeg stod for.
Det fikk mye positiv respons, men da ble også de negative kommentarene aktive. Bloggen min ble mer og mer personlig, det var en deilig følelse å bare kunne skrive det jeg hadde på hodet ned å se at det er flere som er på samme båt. Men jo mer personlig en blogg blir jo mer hat får en. Akkurat da var det noe jeg ikke var sterk nok for å takle. Jeg hadde foreldrene mine som mislikte meg for at jeg fortsatt blogget og ikke var en aktiv kristen, jeg hadde en jobb jeg HATET og så kommer jeg hjem til enda mer hat på nett. Det ble rett og slett for mye, jeg måtte finne ut hva jeg faktisk ville gjøre med livet mitt og om all hat var verdt å fortsette å blogge. Jeg slettet den og hadde en god pause. Jeg sluttet jobben min, flyttet til Gjøvik og forlot Jehovas Vitne for godt.
Det var her jeg startet opp denne bloggen, å jeg har aldri vært så klar som jeg var da. Fra jeg slettet forrige bloggen så kjente jeg at jeg savnet det, men jeg måtte være sikker at jeg ikke lar personer rakke meg ned hvis jeg begynner igjen. Jeg startet opp igjen sterkere enn noen gang etter en skikkelig rundgang med meg selv. Å her sitter jeg i dag, like sterk om ikke sterkere.
Jeg vil si at bloggen har forandret meg på en positiv måte. Jeg er blitt selvsikker, 100% sikker på hva jeg ønsker med livet mitt og jeg er åpen og ærlig om hvem jeg som person er. Jeg har fått sterke meninger og lar ingen få rakke meg ned. Jeg har fått tilbake livsgnisten og tar hver dag med et smil, noe som ikke tas som en selvfølge. Jeg har måttet rydde opp i livet mitt slik at all negativ påvirkning ikke lenger er en del av min framtid. Om det var lett? Langt ifra, men om det var verdt det! Jeg vil si at bloggen min er min største motivasjon til å motivere andre til å gjøre det som må til for å finne seg selv.
Jeg er ikke ute etter å være et forbilde for unge med tanke på flere ting, men jeg ønsker å være et eksempel på at selv i motgang så kan man gi verden et EKTE smil!
Da er det endelig tid for “det store innlegget” som alle har etterspurt. Hvorfor stripper jeg? Hva gjør jeg på strippeshow? Hvordan kom jeg på tanken? De fleste som kjente meg kunne ikke helt forstå tanken min bak dette valget, men det kan heller ikke de som ikke kjenner meg. Det å bli stripper å samtidig gå offentlig ut med det er sosialt selvmord. Du ber om å få slengt ordet HORE i tryne, å du har ingenting du skulle ha sagt. Så hvorfor? Hvorfor stripper liksom? Jo nå skal dere få høre…
Alt begynte egentlig med at jeg ELSKET å danse, jeg kunne levd av det. Når jeg var liten kunne jeg sperre meg selv inne på rommet hele dagen, så på radioen og danse til alt av musikk som kom på. Jeg danset ikke bare, jeg levde meg inn. Det var ikke lengre bare dans, det var som om jeg var i en ny verden hvor jeg kunne være akkurat den jeg ønsket å være. Ingen dømte meg, ingen så ned på meg og ingen prøvde å ødelegge for meg. Dessverre var jeg Jehovas Vitne på den tiden, så i stede for å følge drømmene mine og bygge videre på dans så endte jeg opp på Service og Samferdsel for da var jeg sikret jobb.
Det ble lite dans da jeg gikk på Videregående, men selv på treningssenteret så kunne musikken få meg til å forsvinne fra virkeligheten. Alle de strenge reglene innenfor religionen var vekke, det presset om å passe inn, alt. Jeg kunne føle meg som verdens sterkeste og mest selvsikre med bare rette musikken på øret. Det gikk noen år og jeg var i slutten av læretiden min. Jeg hadde bare noen måneder igjen, men jeg var en plass som jeg virkelig ikke trivdes. Det var den siste plassen jeg ønsket å være. jeg gruet meg hver bidige dag til jobb, jeg hatet å være på jobb og all motivasjon til å gjøre noe annet etter jobb var vekke. Jeg pinte meg selv til å holde ut alt for lenge, til slutt sa det stopp. Bare tanken på å dra på jobb fikk meg til å kollapse i tårer, så jeg sa opp. Fra den dagen av lovte jeg meg selv å aldri pine meg gjennom noe jeg ikke trivdes med.
Det var da jeg begynte å ta opp tankene om dans igjen. Jeg var da ute av Jehovas Vitner og ville bare gjøre noe som gav meg lykken tilbake. Jeg begynte å tenke på noe som var gøy og som man kunne tjene godt på, det var da tanken om stripping dukket opp. Selv så visste jeg ikke at det engang var strippere i Norge, men med bare noen tastetrykk så fant jeg ut av at det var. Jeg kontaktet firmaet, men det ble ikke noe av det da. Jeg bodde på den tiden i Haugesund, å de trengte folk i Oslo. Men ikke lenge etter endte jeg plutselig opp i Gjøvik hos tanten og onkelen min der. Jeg hadde helt glemt ut strippefirmaet når jeg flyttet dit, jeg var mest fokusert på å få fullført utdannelsen min. Men etter ca. en måned så slo tanken meg. Jeg kontaktet da et annet strippefirma (Showhuset.no) og vi avtalte et møte i Oslo uken etter.
Jeg hadde aldri sett et show før og jeg hadde aldri møtt en stripper, så jeg visste egentlig ikke helt hva jeg kom til. Er en ting sikkert, så er det at jeg aldri glemmer den dagen! Jeg tror aldri i verden jeg har møtt eller kommer til å møte en herligere person enn henne. Hun var “hoved stripperen” og det var hun som skulle lære meg opp. Hun ble som en mor for meg, samtidig som hun var et forbilde. Hun øste av selvsikkerhet og samtidig godhet. Hun hadde en utstråling som jeg aldri har sett maken til, å når jeg så henne ha show i et utdrikningslag så gjorde det meg enda sikrere på valget mitt!
Det handlet ikke om å få mannen som sitter på stolen mest mulig kåt. Det er om å gjøre å lage et skikkelig show som ingen av dem glemmer. Jeg var like engasjert som mennene når hun holdt på. Det var dans, hun viste kroppen sin fra sin beste side og det var MASSE humor! Det var bare RÅTT! Det er ikke slik som de fleste tror at stripperen har som mål å være mest mulig deilig og tiltrekkende, det er evt. dama hans som tar seg av. Strippere skal være alt annet enn det som er normalen. Vi skal få mennene til å le, de skal få sjokk og de skal få se en kvinne som har bein i nesa og som ikke trenger godkjennelse av menn for å forstå at hun er en skjønnhet. Det som skiller oss fra andre kvinner er at vi ikke prøver å gjøre mennene tilfreds, vi vet at vi er bedre enn det og at vi ikke trenger deres godkjennelse. Bare det å se en kvinne øse av selvsikkerhet og ikke være redd for å drite seg ut eller skjems over kroppen sin er noe menn er fasinert over. bare det i seg selv er et show for dem.
Men så tenker mange… Du danser jo naken på menn?
Ja det er sant at vi ender opp helt nakne, men det er allikevel rent. Vi dekker for eksempel til hvis vi sprer beina, vi ligger ikke med kundene(jeg gjør i alle fall ikke uansett sum) osv. Så egentlig så er det ikke så “grafsent” som folk tenker. Hun som lærte meg opp f.eks. er en gift kvinne, så passa rent er stripping. Så ikke kom her å si til meg at jeg er en hore fordi jeg er en stripper. Kan selvfølgelig være unntak på strippere, men du kan finne slike mennesker uansett yrke som sprer beina for penger. Det er et yrke som ikke mange jobber i, men der er mest pga at du ender opp helt naken. I denne verden hvor kroppspress er ufattelig stort så er det få jenter som er så komfortable med kroppen sin at de har bein nok i nesa til å danse foran folk nakne.
Men er det trygt? Ung jente naken foran en haug av mannfolk liksom?
Jeg skal være ærlig å si at jeg aldri har truffet så hyggelige og snille mannfolk i mitt liv som når jeg har vært på jobb. Du blir behandlet som den dronningen du er, noe som gjør at jeg elsker jobben min enda mer. Samtidig så har jeg alltids en med meg som passer på for sikkerhetsskyld, men det går alltids utrolig fint. De er veldig respektfulle og følger reglene til punkt og prikke. Så jeg har ingen ekle episoder i sammenheng med stripperyrket.
Så det er det jeg har å komme med om hvordan jeg kom inn i yrket og hvordan det foregår. Jeg oppfordrer ingen til å starte som stripper, ikke pga selve yrket men mest pga all hat du får av det. Ingen fortjener å bli sett så passa ned på som det strippere blir. Det er ganske ødeleggende om en ikke er sterk. Men selv så kan jeg med hånden på hjertet også si at jeg aldri angrer meg på at jeg ble det. Den følelsen jeg får når de slår på musikken å det er min tur til å skinne, det er akkurat samme følelse som når jeg slo på radioen hjemme når jeg var liten. Den følelsen gjør at det er verdt all dritt som medfølger yrket.
JEG KAN MED HODET HEVET SI AT JEG JOBBER SOM STRIPPER!
♥ Jeg var rødhåret som liten, det var min orginale hårfarge. Jeg har muligens litt rødskjær igjen i etterveksten, men med årene har etterveksten bare blitt mer og mer brunette. Jeg var det man kunne kalle den orginale ginger. Hvite øyenbryn, rødt/orange hår, fregner og helt lys hud.
♥ Jeg har stått for det så lenge jeg kan huske, å sjansjen for at jeg kommer til å ombestemme meg er ganske liten. Jeg er glad i barn, men om jeg noen gang kommer til å få mine egne tviler jeg på. Jeg har aldri hatt det ønske om å stifte familie. Jeg vil finne den rette og gifte meg, men barn har jeg aldri hatt i bildet. Jeg føler at jeg har så mye andre ting som jeg heller vil bruke tiden min på, jeg vil reise rundt i verden og oppleve ting. Jeg vet at jeg er ung og at folk tenker “ting kommer til å forandre seg”, men jeg tror faktisk ikke det. Siden jeg var liten så har jeg aldri vært den som skal holde babyer, den som vil være barnepasser og slik, jeg har alltids hatt andre ting som har tatt interessen min. Ikke missforstå meg, jeg er utrolig glad i unger! Jeg er bare ikke glad nok til at jeg vil ha mitt eget.
♥ Første gang jeg drakk meg full å var ute på byen var på familietur til Gran Canaria, men selvfølgelig fikk aldri foreldrene mine vite om det. Jeg var 18 år når jeg var full for første gang!
♥ Skal jeg stå opp for å trene cardio så vil jeg helst stå opp 06:00. Det er bare noe med det klokkeslettet som jeg liker. Jeg har alltids vært A-menneske, jeg føler jeg får mer ut av dagen ved å legge meg tidelig og stå opp tidelig.
♥ Jeg gikk fra å være sjenert og jenta på sidelinjen til å være den som bryr seg minst om hva andre sier og lever akkurat det livet jeg ønsker. På barneskolen var jeg så heldig å få henge med de “kule” i klassen, men jeg var alltids den som hang etter. Det er sikkert flere så kjenner seg igjen når jeg sier at jeg var den som alltids ble skvist bak om fortauet ikke var stort nok for at alle kunne gå på rekke, jeg måtte alltids være rask med å kle på meg for ingen ventet osv. Jeg var ekstremt usikker som liten…. Men med årene så vokste selvtilliten litt etter litt.
♥ Jeg ELSKER spansk musikk! Det er noe av det beste jeg vet, det finnes ikke noe som får meg til å smile. Jeg bare elsker spansk generelt, jeg har alltids hatt lyst å lære meg spansk! Så hvem vet, plutselig sikker jeg til spania på språkskole et år… Hadde vært en drøm!
4 måneder er det mellom disse to bildene. Det er ikke til å legge skjul på at ting har forandret seg, men hvordan ble jeg slik? Det er jo SÅÅ utrolig i media med rumpeforstørring nå for tiden, noe som gjør at det er en del som har tatt det inngrepet. Har jeg?
Jeg ble faktisk sjokkert selv når jeg skulle sammenligne, for jeg husket at jeg hadde tatt et lignende bilde for en stund tilbake, men jeg hadde aldri sett for meg at det skulle være så mye forskjell! Men nei, jeg har ikke lagt meg under kniven. Eneste jeg har gjort er å trene i tillegg til at jeg har lagt litt på meg etter ferien vi var på rett før det første bildet ble tatt.
Jeg er ikke imot å legge seg under kniven, muligens jeg gjør det selv en dag, men ikke pga rumpa. Det er noe en kan gjøre noe med selv i motsetning til f.eks pupper så det er bare latskap fra min side med rumpeforstørring.
Jeg skjønte aldri helt hvorfor. Jeg satt med onkelen min å han spurte meg alvorlig om jeg hadde tenkt meg godt over og hva jeg tenkte om å bli utstøtt av foreldrene mine. Jeg sa det ikke høyt men jeg tenkte med meg selv, “jeg blir skuffet hvis ikke de gjør det.” Det høres helt forferdelig ut at jeg tenkte slik, men når jeg tenker tilbake på det nå så skjønner jeg veldig godt hvorfor. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg kom meg så fort videre, jeg så for meg at jeg kom til å grine meg til søvn flere netter på rad men slik var det ikke. Det tok meg 1 døgn før jeg hadde glemt det og var lykkeligere enn noen gang.
Det verste begynte for ca. et år siden da jeg “flyttet ut”, eller rettere sagt ble kastet ut. Jeg husker jeg sa i alle år at jeg ikke ville flytte ut før jeg hadde en jeg kunne flytte sammen med, men slik ble det ikke. Jeg ble vekket av moren min som var mildt sagt lei. Hun hadde bedt oss om å komme hjem 12, men vi kom hjem kl. 04.00 etter å ha vært med noen venner som var Jehovas Vitner, det var dråpen. Jeg lå i sengen med ryggen mot henne der hun satt og fortalte meg at jeg ikke respekterte reglene deres og at jeg måtte flytte ut. Fra deg dagen følte jeg meg ikke velkommen hjemme, så 2 dager senere satt jeg med nøkkelen til mitt nye hjem.
I begynnelsen gikk det OK, men etter flere uker der jeg kom hjem til tomt hus, ingen å snakke med og en jobb jeg virkelig ikke trivdes med så knakk jeg sammen. Jeg savnet å ha folk rundt meg. Når jeg besøkte foreldrene mine så følte jeg meg aldri hjemme, jeg følte meg som en gjest. Jeg suprte om å kunne ta mat fra kjøkkenet og slappet aldri helt av. Det endte flere ganger med at jeg kjørte hjem gråtende. Jeg var ensom.
Jeg prøvde flere ganger og hinte til at jeg ville flytte hjem igjen når jeg var veldig langt nede, men fikk alltids i respons at de trodde ikke det var det beste for meg. Men jeg så på det som at de ikke orket å ha meg hjem igjen, jeg levde jo ikke etter deres kriste regler.
Vi dro hele gjengen til syden i februar, men det ble vår siste tur ilag som familie. Jeg og søsteren min gikk i bikinier og kjoler som ikke var passende for dem, så vi fikk ikke lov til å ligge i nærheten av dem ved bassenget og de viste med hele måten at de skammet seg over oss. Jeg følte meg utstøtt av familien min, så det endte opp med at jeg og søsteren min hadde vår egen ferie. Å når vi kom hjem ble alt tusen ganger værre.
Jeg skulle sove hos søsteren min etter den lange turen hjem, men det ble fort forandret. Hele familien var samlet og vi fikk vite hvor lite de brydde seg om oss. De kjente oss ikke lengre, de så ikke på seg selv som foreldrene våre og hadde gitt oss opp. Alt de fikk seg selv til å si såret meg så utrolig sterkt at jeg endte opp nok en gang med å kjøre hjem til hybelen min hulkende og knust. Den kvelden glemmer jeg aldri, jeg hadde aldri i livet mitt følt meg så lite verd å det var foreldrene mine som hadde fått meg til å tenke slik.
Jeg sendte en siste melding til dem, “takk for meg” før jeg blokket dem. Jeg ville ikke ha slike mennesker i livet mitt lengre som ødela meg så mye. Selv om de var foreldrene mine på papiret betydde ikke det at de skulle få være en del av livet mitt og gjøre slik med meg. Selvfølgelig fikk den meldingen dem til å tenke det verste, men jeg satt med samme tanke selv. De ringte og ringte og ringte, men jeg ville ikke snakke med dem. Ting kunne skjedd den kvelden, men jeg kjente på hele kroppen at jeg ikke var i stand til det. Jeg ventet bare på at noen skulle banke på døren og være redd for meg, men det skjedde aldri.
De forstod at de hadde virkelig såret meg etter noen dager, men jeg tror ikke de fortod hvor alvorlig det var. Jeg har aldri tilgitt dem etter den gangen.
Jeg fant fort ut at den eneste grunnen til at jeg var i Haugesund enda ikke var en grunn lengre. Jeg skulle flytte så fort jeg kunne, å valget sto mellom stavanger eller gjøvik. Jeg visste med meg selv at jeg hadde ikke blitt bedre av å flyttet til en ny hule i stavanger der jeg enda hadde følt meg ensom, så det å få flytte inn til tanten og onkelen min i Gjøvik var livreddende for meg! Men alikevell ville foreldrene mine at jeg skulle flytte alene til stavanger, selv om de visste hvor ødelagt jeg var blitt etter jeg bare bodde alene i Haugesund.
Det har skjedd mye som har påvirket meg til å miste følelsene mine for foreldrene mine, men det var fra denne perioden jeg følte det var sterkest. Jeg tror ikke foreldrene mine helt vet hva de har gjort, men det de gjorde mot meg fikk meg til å ville bli utstøtt av dem. Jeg skjønner nå hvorfor jeg tok det så lett, å jeg håper også at foreldrene mine vil skjønne det og lære av det. Det er helt forferdelig å si, men:
Jeg skjønte aldri helt hvorfor jeg tok situasjonen min så lett, var jeg følelsesløs? Etter en natt med søskenbarnet mitt og masse tårer så fant jeg ut at det lå så mye mer bak valget mitt som jeg aldri hadde kommet på hadde jeg ikke hatt henne. Jeg knakk sammen, men jeg visste endelig hvorfor! Det var en grunn til at jeg ville melde meg ut så fort som mulig, å det var ikke bare pga religion…
Hvorfor startet jeg opp med å blogge igjen egentlig? Hvorfor ønsker jeg å gå tilbake til å skrive om livet mitt slik at personer kan skrive hvor stygg jeg er, hvor lite de bryr seg og om hvor mislykket jeg er? Er det pga penger, berømmelse og oppmerksomhet? Vise hvor fælt jeg har det? Har jeg det egentlig så fælt?
Jeg startet å blogge for én grunn. Jeg feilet i første omgang og slettet bloggen, men jeg gav ikke opp. Jeg måtte bare bli klar! Jeg snakker ikke om hvordan jeg gikk ut av religionen og ble utstøtt fra familien min for å få oppmerksomhet. Jeg skulle med glede unngått å satt foreldrene mine i denne possisjonen, men da hadde jeg gått imot meg selv. Hadde jeg ikke vært ærlig om mitt liv og hva jeg opplever så kunne jeg aldri oppnådd det jeg ville.
Jeg er ET mål med bloggen, å det er å hjelpe andre jenter til å tørre og leve! Denne verden lager et så stort press på unge at de glemmer hva de EGENTLIG vil. Vi blir usikkre på oss selv, redd for å si hva vi mener og gjøre ting alene. Vi trenger godkjennelse. Jeg var der selv, men lykkelig var jeg ikke. Det tok meg 20 år for å stå fram som den jeg egentlig er. Ja det var vanskelig, men jeg har aldri kjent en bedre følelse inni meg! Jeg vil at flere skal kjenne på denne følelsen.
Ikke la deg selv bli kontrollert av verden og dens syn på deg, SKAP DEG SELV! Ingen burde noen sinne få deg til å tenke at du ikke klarer det, for det gjør du! Jeg ble selv kontrollert av den verden jeg vokste opp i. Jeg kunne ønske jeg hadde sett det før, men det gjorde jeg ikke. Jeg hadde ingen som sto ved min side som jeg kunne fortelle om drømmene mine til uten å få en negativ reaksjon. Så jeg, alene, tok steget over linjen. Jeg ville ikke vært som alle andre, jeg ville være MEG!
Jeg vet at det er så mange der ute som har store drømmer, men som ikke tørr. Tanker som "Tenk hvis jeg misslykkes", "Jeg er for usikker og redd", "Hva kommer folk til å tenke om meg?" er normalt desverre. Vi burde stå opp for hverandre, støtte hverandre! Jeg lot ikke engang tanken om at foreldrene mine kom til å snu ryggen til meg hindre meg i å følge drømmene mine. Jeg VET at jeg er mer verd enn det. Hvis jeg vil så skal jeg få det til!
Det samme gjelder deg. Skal drømmen din forbli en drøm, eller vil du ta sjansen å få mulighet til å leve ut drømmen? Det er DITT liv!
Jeg har egentlig bare gått rundt å ventet på det. Det høres kanskje ut som om jeg overdriver, men det gjør jeg ikke. Jeg husker at når tanten og onkelen min valgte å forlate Jehovas Vitner så ble de blokket av medlemmene som enda var det.
Når innlegget i Haugesund kom ut å alle trodde jeg hadde meldt meg ut så var det et godt antall som slettet og blokket meg på sosiale medier, selv hun som hadde vært min eneste og beste venn. Så jeg ventet bare på det.
Jeg følte meg ikke utstøtt fra familien så lenge jeg hadde de på Facebook. Men når jeg skulle sjekke i går så var de begge borte. Det var ikke tvil da om hva de hadde valgt. Men samtidig så skjønner jeg dem. Det er nok fælt for dem og se hvordan jeg kjemper meg framover å velger å sette ting fram i lyset. For dem blir det at jeg snakker ut om religionen deres på den måten et angrep mot dem direkte. Jeg kommer til å respektere valget deres, selv om det er sårende. Jeg ser nå hva de velger, så eneste jeg trenger å tenke på nå er hva jeg velger videre.
En av de strengeste reglene jeg har levd under som et av Jehovas Vitne er at det er ulovlig med sex utenfor ekteskapet, det var utstøtelsesgrunn. Så siden jeg har levd under slike regler og ikke har vært ute av organisasjonen før nå, betyr det at jeg enda er jomfru?
Nope, det er jeg ikke og jeg har måttet passet på at ingen som var Jehovas Vitne fant ut av det. Jeg mistet jomfrudommen min bare noen dager før jeg ble 19 år. Så jeg har gått i 1 år å sagt til foreldrene mine at jeg enda er jomfru noe som er ganske vittig om de faktisk trodde på det. Så nå er jeg fri til å skrive ting som andre tenker på som et normalt innlegg. Hadde jeg blitt tatt så kunne jeg faktisk ende opp med å bli utstøt, noe jeg ikke hadde vært klar for da. Men nå kan jeg skrive om alt fra sexskandaler til at jeg ble lurt bak ryggen, hvem vet hva som kommer fram…
