Jeg trodde faktisk at jeg var klar for det verste, men det var jeg langt ifra. Det er nå jeg skjønner at ingen kan forstå de følelsene, jeg forstår det ikke selv. Når alt faktisk gikk inn på meg å jeg forsto hva valgene mine førte til knakk jeg sammen. Jeg har faktisk mistet mamma og pappa for godt, selv om vi alle er i live!
For en uke siden gikk jeg ut med at jeg skulle feire bursdag for første gang i livet mitt, å det kunne medføre at jeg ble meldt ut av organisasjonen som jeg hørte til, Jehovas Vitner. Det i seg selv er ikke så skummelt for det jeg jeg lenge ønsket, men tanken på at det medfører at alle som er Jehovas Vitner ikke kan ha den minste kontakt med meg var skummel, for mamma og pappa er jo det. Men nå, 1 uke senere er det slik utfallet er blitt…
På fredag snakket jeg med mamma og pappa anngående at jeg kom til å være i avisen neste uke og at det var en enveisbillett ut. De var utrolig lei seg med tanke på de vet at når det skjer så må de som alle andre utstøtte meg. Etter å ha grått i telefonen i flere timer mens jeg snakket med dem fikk jeg vite direkte at da blir det en sommer uten Christina. Jeg visste at det kom til å skje, men den følelsen av å vite hundre prosent at dette blir siste gang jeg hører stemmen deres. Jeg knakk totalt sammen hele den kvelden, det var som om jeg bokstavelig talt hadde mistet dem å ifølge dem var alt min feil…
Jeg, Christina Lægreid valgte å være ærlig mot religionen min å melde meg ut. Jeg valgte etter 20 år å leve mitt liv å gå mot drømmene mine. Jeg valgte ikke å miste alle, de valgte meg vekk på grunnlag av valget mitt. Jeg kan nå gjøre akkurat hva jeg vil uten å være redd for religionen, men uansett hva som kommer til å skje framover så kommer jeg alltids til å elske mamma og pappa. Jeg kan være sint og såret pga dem, men jeg kommer aldri til å få meg selv til å slutte og elske dem. De har tatt sitt valg, så eneste jeg må gjøre nå er å se framover. Jeg føler meg utrolig naken her jeg står uten så mange av mine nærmeste, men det skal ikke stoppe meg og mine drømmer!
Her sitter jeg. Ser ut over den åpne marken, de mektige fjellene, solen som skinner på snøen som forsvinner litt etter litt. Ser utover hus til forskjellige typer mennesker, men hva som er bak veggene er umulig å si. Jeg er en av dem som skjules bak vegger. Vi former oss et bilde av personer ved å se bilder, videoer og statuser de legger ut. Vi har dem som våre venner å bruker tiden vår på dem. Men hva tenker de når vi tar farvell og de sitter alene bak de fire veggene?
Jeg skjønte egentlig ikke helt hva jeg holdt på med før jeg kom meg ut i naturen. Du blir så liten og svak i den mektige naturen, men den gir deg også svar du ellers aldri hadde kommet fram til. Jeg har aldri følt meg så sterk, men samtidig så svak på samme tid. Det å gå fra et liv som vinglepetter å tatt hensyn til alles meninger til å ha blitt den jeg er i dag. En selvstendig kvinne som gir faen å vet hva hun vil. Det er…ubeskrivelig.
Jeg har alltids vært en ekstrem dagdrømmer. I begynnelsen har jeg følt som om det var en forbannelse, men nå er det den største gaven jeg noen gang har fått. Det å reflektere over alt, se for meg hva som kan skje i alle former og ta i betrakning alles side av saken kan være slitsom. Men det gjør også at jeg er så sikker på valget jeg nå tar.
Så her sitter jeg da, bare venter på at marerittet skal begynne. Det er en slutt på noe stort, men en start på noe større.
Det er helt utrolig å tenke på det. Siden jeg gikk på barneskolen har jeg tvunget meg selv til å gi slipp på de følelsene. Det var av helt andre grunner på den tiden, men det har bare fortsatt videre i samme spor i alle disse årene. Mest spesielle av alt, jeg er slik enda!
Fra jeg ble født og fram til den dag i dag har jeg holdt meg singel. I første delen av livet mitt var det bare pga regelen hjemme var at jeg ikke fikk kjæreste før jeg var over 16 år med tanke på regelen om å være "gifteklar" når en gikk inn i et forhold som Jehovas Vitner. Jeg var så pass troende på den tiden at det var en selvfølge og jeg sa aldri imot, noe jeg er takknemlig for den dag i dag.
Opp gjennom årene har jeg måttet si farvel til mange utrolig flotte gutter, men jeg har også fått sett den mest grusomme skjulte siden som har fått meg til å ta de valgene jeg har…
Det å være vitne til den ene venninnen etter den andre bli såret har vært forferdelig. Hvorfor tar folk så utrolig lett på utroskap?! Det er liksom ikke normalt lengre å holde seg til en og BARE en. Det å se pene jenter prøve seg på dem som er opptatt, noe som alltids kommer til å skje men så greier de å få napp også! Er det rart jeg har holdt meg singel?
Heldigvis har jeg aldri hatt behov for noen, jeg har villet klart meg selv å stått på egne bein. Jeg har blitt utrolig glad i flere gutter som jeg aldri kunne levd uten, men jeg kunne aldri havnet i noe seriøst forhold uansett. Jeg har ikke tid til å kanskje bli lurt bak ryggen, jeg har bedre ting å ta meg til.
Jeg husker det som om det var i går. Jeg sto og trippet mens jeg oppdaterte TV Haugaland sine sider hvert minutt i håp om at det var blitt lagt ut. Jeg visste at det kom ut i dag, men når hadde jeg ingen anelse om. Bare for noen dager siden hadde jeg blitt kontaktet av TV Haugaland fordi de hadde hørt rykter om at jeg nå hadde bestemt meg helt for at jeg skulle stille i bikinifitness. Jeg var også på mitt tyngste på den tiden så jeg hadde satt meg som et startmål å gå ned 20 kg på 4 mnd! Jeg var utrolig glad for at jeg skulle få lov til å snakke om hvor utrolig målrettet jeg var med treningen, dette var kanskje min mulighet til å kunne motivere andre tenkte jeg.
Jeg har alltids hatt lyst til å være en inspirasjon og motivasjon for andre mennesker, å nå så jeg en åpen mulighet! Men det jeg ikke visste var at denne repotasjen kom til å forandre livet mitt helt. Jeg husker jeg sto fra jeg våknet til litt ut på dagen å bare skjekket mobilen, men så kom det ut til slutt. Det var som om noen hadde slått meg ned ved første øyenkast. “BRØT MED JEHOVAS VITNER FOR Å STILLE I BIKINIFITNESS”. Jeg ble livredd for det første jeg tenkte var reaksjonen til foreldrene mine og venner som var en del av det.
Reporteren visste at jeg var et av Jehovas Vitne fra før av å jeg fortalte om at jeg rett og slett ikke levde som at vitne lengre så jeg kunne ikke regnes som en av dem, men jeg hadde ikke brutt med dem med tanke på konsekvensene. Men jeg hadde ikke tenkt på at dette kom med på intervjuet, det skulle jo handle om trening og fitness. Vi snakket om hva strenge religioner generelt tenker om bikinifitness, men det ser ut at jeg snakker om Jehovas Vitner. Men selv om ting ble misforstått og omformulert så satt jeg alikevell med en utrolig stolt og deilig følelse etter å ha sett videoen.
Det var som om noen hadde tatt skrittet for meg mot det livet jeg ønsket å leve. Jeg var ikke hyklersk, jeg var bare blitt “lurt”. Jeg gjorde ingenting for å få det fjernet for selv om jeg ikke blir utstøtt for å stille i fitness så var det utrolig mange som trodde at det var slik det var. Nesten alle, selv min “bestevenn” hadde slettet og blokket med fra alt av sosiale medier. Jeg var som en utstøtt for dem, selv om det ikke var slik engang. Det å se den reaksjonen fikk meg til å få et ønske om at det faktisk var slik som det kom fram. Så hadde det ikke vert for at de vinklet intervjuet slik som det ble så hadde jeg kanskje enda ikke turt å ta tak i livet mitt…
Uansett hvordan jeg formulerer meg og forklarer situasjonen, så vil de fleste som leser dette ikke kunne forstå eller sette seg inn i min situasjon uansett hvor hardt de prøver. Det er en grunn til at jeg har dvelt ved dette innlegget og brukt så lang tid. Det er ikke et av mine innlegg som jeg bare skriver og publiserer samme dag. Det har tatt flere uker med planlegging og tanker om dette virkelig er det jeg vil. For om jeg publiserer dette så er det ingen vei tilbake, og jeg står min største frykt i møte. La meg forklare dette nærmere….
Som mange vet og sikkert kan tenke seg fram til, så er grunnen til at jeg aldri har feiret bursdag at jeg vokste opp som et av Jehovas Vitner. Grunnen til at vi ikke feiret bursdag er fordi Bibelen forteller om to bursdagsfeiringer, der ingen tilba Jehova. Samtidig feiret ingen av de som tilba ham sin egen bursdag. Men for meg var det egentlig aldri noe problem. Vi hadde selskaper når vi ville og fikk gaver flere ganger i året når vi ikke forventet det, så jeg følte ikke noe savn egentlig. Jeg kjenner også med meg selv nå at jeg ikke følet et savn eller stort behov for en feiring av meg, jeg har jo aldri vært borti dette før. Jeg vet rett og slett ikke hvordan det føles å ha en dag som bare handler om deg og der du er midtpunktet i en fest. Eneste jeg vet er at dette kan medføre at jeg står ansikt til ansikt med mitt livs største mareritt.
Mitt livs største mareritt? Det er en bursdag, en feiring av meg? Hva er så skummelt med det? Som 16 åring valgte jeg å bli døpt som et symbol på at jeg var et av Jehovas Vitner, og jeg er fortsatt et av dem på papiret. Men det at jeg lever et liv som strider mot de Bibelske prinsippene, kan medføre at jeg blir utstøtt fra menigheten om jeg ikke angrer og kommer tilbake. Så det at jeg faktisk velger å feire bursdagen min, kan i verste tilfelle medføre at jeg mister foreldrene mine som også er Jehovas Vitner. Dette er faktisk noe som har skjedd flere. Flere har opplevd å bli utstøtt av sine nærmeste fordi de velger å leve et liv som strider imot Bibelen. Du mister dem for godt, med mindre du går tilbake til Jehova. Hvis ikke så er du som død for dem. Men det er bare hvis du er døpt og så blir utstøtt, slik som meg.
Jeg skal ikke garantere at dette skjer meg, men jeg forventer egentlig det verste. Jeg vil mye heller bli positivt overasket enn negativt om det skulle skje. Men om mamma og pappa kommer til å måtte utstøte meg eller ikke, så kommer jeg alltid til å elske dem over alt på jord uansett hvor forferdelig det høres ut. Jeg vet at om det er det de gjør, så er det ikke det de ønsker. De elsker meg på samme måte som søstrene mine, men pga reglene i religionen deres så må de kutte meg ut for å være trofaste mot sin Gud. Ja, jeg kommer til å bli helt knust og føle at det er jeg som er skylden til dette i en periode. Tanken på at du må velge mellom å leve livet ditt eller familien din, er noe ingen fortjener å gå gjennom. Du blir ødelagt, det er det ikke til å legge sjul på. Men hva får meg til og alikevel ville gjøre dette til tross for hva som kan bli utfallet?
Jeg er rett og slett sliten! Sliten av alltid og måtte passe på hva jeg sier, hvordan jeg formulerer meg og hva jeg gjør. Jeg begynte og finne ut i en alder av 18 år at jeg ville ut og fram i verden, men det klaffet ikke med det vi lærte på møtene om å leve et enkelt liv uten for mye oppmerksomhet. I 2 år har jeg gradvis falt mer og mer ut, men alikevel ikke kunnet gjøre AKKURAT det jeg vil pga frykt for å miste mamma og pappa. Jeg går selvfølgelig enda med frykten for å miste de som står meg nærmest, men om jeg ikke tar tak i livet mitt snart og går etter det jeg virkelig vil, så mister jeg meg selv. Jeg må bare sprekke denne boblen med frykt før den tar over og rett og slett ødelegger meg fullstendig.
Ingen kan forestille seg en slik situasjon med mindre du har opplevd det. Det er ikke mennesklig å kunne takle slike situasjoner på en bra måte, du går gjennom mye sorg og smerte. Men uansett så har jeg, uten påvirkning av andre, selv valgt å ta den risikoen å møte mitt verste mareritt ansikt til ansikt. Jeg har både en onkel og tante som har opplevd akkurat det samme, som jeg så igjen i år for første gang på 9 år! De har vært der for meg fra dag en, og de er utrolig redde for meg. De vet hvor utrolig vondt det er å se de som står deg nærmest bare plutselig kutter deg ut, og de har flere ganger bedt meg tenke ekstremt nøye over hva jeg gjør og konsekvensene. De har aldri pushet meg, de har mer eller mindre heller holdt meg tilbake forde de er redde for meg, noe jeg er utrolig takknemmelig for. Men alikevel har jeg sittet med behovet for å bli hørt, vise andre hva noen mennesker faktisk går gjennom. Men også at det er mulig å komme seg gjennom en slik forferdelig situasjon.
Jeg går offentlig ut med dette, og risikerer så mye, for å oppfordre andre til å gjøre det samme! Ikke å forlate religion, for det er for noen en trygghet og lykke i det også. Jeg vil oppfordre folk til å begynne og leve SITT liv, begynne å tenke på seg selv litt også. Man trenger ikke å dra til New York for å bli noe, man trenger bare motet og viljen! Jeg vil, og har alltid villet, være et godt eksempel for andre når det gjelder det å kunne tro på seg selv og være modig nok til å stå fram som den personen en ønsker å være. Hvis det at jeg kan risikere å miste familien min, som jeg har verdens beste forhold til, ikke stopper meg for å stå fram for den JEG er, hva kan egentlig stoppe meg da?
Da var det avgjort! Etter lang tid meg tenking har jeg endelig kommet til det mest fornuftige å gjøre. Etter jeg kom hjem fra syden og styret med planlegging av flytting og jobb startet så mistet jeg litt den gnisten jeg hadde til trening. Jeg gruet meg til å gå på trening, å om jeg skulle på trening så måtte det være tidelig slik at jeg ikke møtte noen jeg kjente. Jeg likte meg virkelig ikke der i slutten, så jeg valgte heller å la vær med tanke på at jeg visste jeg snart skulle flytte uansett. Men etter 2 mnd med lite trening og dårlig matlyst så er det ikke slik at jeg plutselig er tilbake til gode gamle meg under natten.
Jeg kjenner enda på den at det er vanskelig å trene like mye som jeg gjorde, å med mye annet også i hodet så har jeg kommet fram til at jeg må legge drømmen om å stille til sides for mitt eget beste. Viktigeste nå er at jeg får fullført utdanningen min, få tilbake treningsgleden og mitt possitive forhold til mat. Uansett så har jeg andre planer jeg må sette først om jeg i det hele tatt skal få det til.
Jeg kommer aldri til å miste ønsket om å stille i bikini fitness, men det er en ekstrem dyr sport som jeg må være 100% målbevisst om jeg skal kunne nå langt. Om det blir 1 eller 5 års utsettelse vil jo bare tiden vise, men akkurat nå bør jeg være fornuftig å ikke presse meg for hardt. En ting om gangen slik de sier.
Klokken er akkurat 04.01 nå selv om innlegget postes senere, å jeg er enda ikke en smule trøtt. Jeg har holdt på med bloggen og laget en liste over overskrifter til kommende blogginnlegg. Jeg så også de 2 siste episodene av Paradise Hotel endelig. Var litt kiipt at jeg visste hva som hendte før jeg så det, men slik er det når jeg er så treg av meg. Men grunnen til at jeg egentlig ikke får sove er kanskje rett og slett fordi hodet mitt ikke vil slutte å tenke. Akkurat nå går det så ekstremt mye tanker i hodet, å mesteparten er egentlig bare possitive.
Mange har fått med seg at flere har kommentert hvor utrolig “fin” jeg er, å det i seg selv er jo en del av blogg verden så det er egentlig nesten en selvfølge. Jeg selv har valgt å ikke kommentere tilbake på slik fordi jeg rett og slett har bedre ting å bruke tiden min på, MEN det å se andre lesere bruke SIN tid på å stå opp for og støtte meg er langt fra forventet! Jeg er så utrolig takknemlig at jeg kan egentlig ikke sette ord på det, selv om jeg ikke svarer på kommentarer konkret (skal bli bedre!) så ser jeg ALT!
Også tanken på at jeg for over to uker siden flyttet fra barndomshjemmet mitt, der jeg liksom skal ha alle vennene mine til en plass jeg bare kjenner tante, onkel og søskenbarna mine og får det så bra! Jeg har bare blomstret etter jeg kom hit på alle måter, å jeg føler virkelig at jeg kan stå i mot alt som skulle komme i veien. Takket være dere!
Keep Holding On – Avril Lavigne kom akkurat på, å den passer perfekt! Det er akkurat det som skjer nå framover, å jeg vil gjerne dele denne reisen med dere. Så det var noen av tankene mine i natt som jeg hadde lyst og dele med dere før jeg i alle fall prøver å få litt søvn. Begynner i alle fall å gjespe her jeg sitter så det er i alle fall et godt tegn håper jeg.
Da sier jeg god natt fra meg, og ha en fin søndag videre.
Da var det torsdag og helgen nærer seg endelig! I går var jeg en tur innom Basic Gym i Gjøvik for jeg hadde hørt så utrolig mye bra om det, å det endte med at jeg gikk ut med et nytt medlemskap. Det var ikke tvil om at jeg vil trene der. Jeg hadde prøvd å sett litt på bilder på Instagram og Facebook, men der så det ganske lite ut. Men det fant jeg ut at det ikke var når jeg fikk omvisning på senteret. 3 etasjers senter med god plass og bra musikk, her kommer jeg virkelig til å bruke mye tid framover.
Så i dag skal jeg i et møte med opplæringskontoret snart før det blir trening litt senere. Jeg skal også i et møte med en fotograf her i Gjøvik i morgen som jeg gleder meg utrolig mye til. Med tanke på at jeg snart skal legge ut et veldig sensitivt og personlig innlegg så vil jeg ha profosjonelle bilder, for dette innlegget blir som en vending i livet mitt som jeg bare har ventet på å tørre å gjøre.
Jeg sitter inne med så utrolig mye som jeg bare burde fått sagt. Jeg vet at der er flere dere ute som sliter med akkurat det samme, å som ikke tørr å gjøre noe med det. Jeg vil ikke være den som lar vær å følge drømmene sine, jeg vil være den som følger drømmene mine og som gir andre inspirasjon og motivasjon til å gjøre det samme. Det kan ha ekstreme konsekvenser, men for meg så er det verdt det. Jeg har alltids levd for “In the end, we only regret the chances we didn`t take.”
Jeg levde nesten i 18 år uten å gjøre ting som jeg virkelig ville. Jeg levde ikke for meg selv, men for andre. Ting som jeg drømte om var bare uvirkelighet og umulig å oppnå i min situasjon. Jeg var ikke som alle andre barn, jeg var med drømmer som jeg ikke kunne strekke meg etter. Jeg kunne ikke prøve en gang. Det var som om jeg gikk rundt med et halsbånd og hver gang jeg strakk meg etter de ting jeg ville så ble jeg trukket tilbake. Jeg godtok dette i nesten 18 år. Lot meg selv komme på 2. plass, en dagdrømmer uten en utvei da.
Jeg har alltids siden jeg var liten lyst til å blogge. Men fikk ikke lov.. Den første bloggen jeg lagde meg ble fort slettet mot min vilje, men den følelsen jeg fikk av å sitte å skrive ned tankene mine. Det var da jeg kjente at dette var noe for meg. Jeg har alltids vært flinkere med å skrive det enn å si det hvis jeg skal forklare noe. Jeg får en utrolig ro over kroppen har jeg sitter å skriver, men samtidig en frykt. Jeg har blitt mye friere i løpe av disse 2 årene, å jeg har aldri hatt det så bra. Men det å vite at om jeg er åpen og ærlig på bloggen min, så kan det medfølge store konsekvenser som ikke er til å beskrive. Da må jeg tenke:
Jeg visste at det kom, det var bare snakk om tid. Men det tok ikke mange minutter fra jeg hadde postet mitt første innlegg til noen skulle komme med noen spidige kommentarer. Det er som om de tror at jeg åpner en ny blogg slik at de kan føle seg bedre med å kaste dritt på meg, hvorfor skal det være slik? Heldigvis var jeg forberedt denne gangen, men det betyr ikke at jeg tillater det og synes det er greit! OVERHODE IKKE!
Du som sitter bak sjermen og klikker deg inn på bloggen min for å finne noe du kan kommentere, selvfølgelig annonym. Kunne du listet deg bak en person og stykket h*n i ryggen med en kniv? Du tenker sikkert at jeg overreagerer til de grader, men gjør jeg egentlig det?
En stor grunn til selvmord er bl.a. nettmobbing! Se for deg en liten jente på 14 år, nettopp startet sin egen blogg og skal bli som de store bloggerne. Få masse penger for hun ønsker seg hest og fine klær. Hun legger ut søte selfies av at hun hadde venninna si på besøk, å livet er perfekt. Men om kvelden når hun skal skjekke den søte uskyldige bloggen sin så har noen kommentert “du er for stygg til å ha venner”. Det stikker utrolig å høre slik, i alle fall for en liten usikker jente som faktisk kan tro på slike ord.
Selvmord består ikke av en stygg kommentar, men en mengde av slike kommentarer over lengre tid. Slik er det også med å bli knivstukket, du dør ikke med en gang men blir du stukket nok kan det bli utfallet. Noen er sterkere enn andre og takler slike ting bedre, men det betyr ikke at de skal få gjennomgå for de skal tåle det!
De som skriver slik er som oftest folk som er usikre på seg selv, men det er IKKE en unskyldning. Jeg ser på dem på samme måte som en morder. En morder kan også slite sykist, men det gir h*n ikke tillatelse til å la det gå ut over andre. Uansett om personen er 14, 20, 45 år, legger ut søte selfies, halvnakne bilder eller bilde av alt en kjøper seg. Det gir deg ingen grunn til å slenge dritt! Vi er alle forskjellige, å du som alle andre må bare tillate at slik er livet.
Du kommer sikkert ennå til å tenke at jeg er en dust som overreagerer, å ser på dette som en mulighet til å drite meg enda mer ut. Men da kan jeg ikke si annet enn takk for at du i alle fall tok deg tid til å lese gjennom innlegget mitt, du er nå faktisk en del av mine faste lesere.
2. Jeg begynte å leve mitt liv å gjøre ting jeg ville i en alder av 18 år.
3. Når jeg først gikk inn for noe, skulle det gjennomføres 100%. “Perfeksjonist”
4. Jeg mild sagt ELSKER rosa, noe som dere vil fort finne ut av når dere får se rommet mitt.
5. Jeg har brukt regulering, å fikk vite at grønne strikker var “the new big” av tannlegen min den ene gangen. Så jeg gikk rundt i flere uker med strikker som lignet salatblader på tennene. Meget sexy! Jeg var veldig godtroende så…
6. Jeg har aldri hatt et seriøst forhold.
7. Jeg er den dårligste til å svare på alt av meldinger, snap osv… (Jobber med saken)
8. Jeg har alltids drømt om å stille i bikini fitness, å den blir snart oppfylt!
9. Jeg angrer meg ikke for noen ting i livet mitt. Jeg gjorde det da fordi jeg ville, så hvorfor angre på det nå. Jeg vil heller angre på ting jeg ikke fikk gjort, enn det jeg faktisk gjorde.
10. Jeg gitt ut på byen under Halloween utkledd som wonder woman i bare en body edru! Var veldig luftig å komfortabelt kan man si.
