De siste dagene har det mildt sagt vært et kaos i hodet mitt. Jeg har prøvd flere ganger til dagen å sette meg ned for å skrive til dere, men alle gangene faller jeg tilbake til de samme tankene som gjør at jeg mister fokuset. Jeg har rett og slett følt at jeg har mistet meg selv. Den sprudlende Christina med masse energi som bare ser lyst på livet, hun er nå en kvinne som er blitt sittende hjemme på rommet hvor hodet surrer av tanker som hun ikke føler seg sterk nok til å ta tak i.
Jeg vet nøyaktig hva jeg må gjøre, så hvorfor nøler jeg? Hadde jeg hatt en venninne som hadde vært i denne situasjonen så hadde jeg vært rask med å si hva hun burde gjøre, men det å sitte i den selv. Det er virkelig lettere sagt enn gjort har jeg forstått… Samtidig så har jeg hatt dårlig samvittighet ovenfor dem som betyr aller mest for meg. Jeg burde være glad for dem jeg faktisk har, men i stede har jeg lagt alt for stort fokus på hva jeg har mistet.
Livet byr på så mange muligheter. De står der med åpne armer for meg, men jeg kaster i stede bort tiden på ting som gjør at jeg legger meg med stress og våkner opp med tusen tanker. Denne gangen kan jeg ikke bare flykte, jeg må stå opp for meg selv som den selvstendige kvinnen som jeg vet innerst inne at enda er i meg.
Jeg blir rett og slett litt irritert på meg selv, fy for en dårlig start på måneden. Eller, jeg kan ikke kalle det en dårlig start heller, det er bare det at jeg ikke er vandt til å ha så mye å gjøre som gjør at jeg ikke er helt forberedt til dagen. Jeg har ikke fått satt meg ned for å blogge før nå, noe som ikke er meg. I dag har jeg nemlig fikset vippene mine, før jeg måtte springe videre til et viktig møte. Hadde det ikke vært for at en må ha øynene igjen mens en tar vippe extensions (noe som er en selvfølge) så hadde jeg fått gjort så utrolig mye mer i dag 😛
MEN! Nå som alle avtalene mine for i dag er ferdige så tok jeg meg en tur til biblioteket av alle ting. Jeg nevnte nemlig for dere at jeg ville starte med å lese litt bøker nå i høst, men det er noen spesielle bøker jeg har hatt i tankene i flere år. Disse bøkene har jeg aldri funnet i butikk, men heldigvis så hadde de dem på biblioteket.
Jeg fikk så mange minner med å se disse bøkene igjen. Dette var nemlig mine favorittbøker når jeg gikk på barneskolen, mulig jeg gikk i 5 klasse. Jeg husker at jeg syntes dem var mye tykkere på den tiden, noe som er artig. Når jeg skulle finne bøkene så måtte jeg på barn og ungdomsavdelingen, så selv om jeg følte meg utrolig voksen når jeg leste dem så var de ganske lettleste.
Jeg tror dette er en bra start på min lese-reise. Ikke nok med at de ikke er tunge å lese, men de tar meg med tilbake til barndommen min. Jeg husker jeg ville sitte inne i friminuttet å lese, fordi jeg ikke greide å legge dem ifra meg. Jeg bare elsket den, å jeg ser fram til å dra litt tilbake til fortiden. Mulig det dukker opp minner som jeg ikke husker på veien.
Jeg har aldri snakket høyt om dette fordi jeg rett og slett har vært livredd for reaksjonene som kan komme av at jeg åpner meg så dypt. Jeg har hatt et inderlig ønske om å kunne snakke høyt om dette, fordi det er en så stor brikke som mangler for at dere skal forstå hvorfor ting er som de er. Du skal havne utrolig langt nede for å sitte igjen med selvmordstanker, så dette er ikke noe å tulle med! Dessverre så åpnet jeg meg opp til feil personer om problemene mine, noe som de brukte imot meg senere. Det var helt grusomt, for det var mitt svakeste punkt som en av mine nærmeste brukte imot meg. Så når jeg så hvor lett den personen kunne slenge ut, så har jeg vært livredd for å åpne meg på bloggen selvfølgelig. Det er jo tross alt noen som er her inne bare for å finne ting som de kan bruke mot meg.
Men nå har det gått så pass lang tid at jeg føler meg klar til å fortelle…
Alt startet med en jobb hvor jeg ikke trivdes i. Jeg ble sittende i en kasse 8 timer til dagen hvor jeg hørte piping fra hver vare jeg slo inn samtidig som det eneste jeg sa de dagene var “pose?” og “kvittering?”. Jeg hatet jobben, men jeg var så fokusert på at jeg snart skulle til syden så jeg hadde hodet med meg på trening og kostholdet mitt. Jeg glemmer aldri den lykkefølelsen når jeg dro, den følelsen av å komme meg vekk fra jobben. Men for første gang så gikk det i hodet mitt hele ferien hvor mye jeg gruet meg til å komme tilbake.
Jeg kom tilbake til de samme rutinene. Piip, piiiiiip, piiiiiiiiiip. Men noe hadde forandret seg. Jeg hadde ikke lengre noe å jobbe mot, så treningen ble byttet ut med sjokoladeplater, kjeks og godteri for å greie å holde ut på jobb. Det igjen endte opp med at jeg fort ble 20 kilo tyngre på kort tid, som igjen resulterte i at jeg ikke bare var misfornøyd med jobben, men også med meg selv. Jeg rettere sagt hatet meg selv, for den kroppen jeg levde i var ikke meg.
Heldigvis så greide jeg til slutt, eller jeg ble så dårlig at legen min anbefalte meg til å si opp. For jeg hadde sagt ifra til sjefen om problemet, men det tok ikke mange dager før jeg sto oppskrevet som kassedame igjen hele dagen. Heldigvis så kom jeg meg vekk, samtidig som jeg like fort fant meg en ny arbeidsplass. En plass som jeg endelig kunne gjøre det jeg elsket, altså salg.
(Det var ikke lenge før jeg sluttet at jeg også ble kastet ut av foreldrene mine for så å måtte flytte for meg selv i en liten mørk hybel som selvfølgelig ikke gjorde situasjonen så mye bedre.)
For første gang på lenge gledet jeg meg til jobb igjen, jeg begynte å spise sunt igjen samtidig som jeg begynte å komme meg på trening. Dessverre så tok det ikke mer enn 2 uker før jeg plutselig får beskjed om at de trenger et nytt smilende fjes i kassen. Hvordan tror dere det føltes? Jeg hadde endelig kommet meg vekk fra et helvette, endelig funnet gleden i livet for så å bli dratt tilbake. Det tok ikke lang tid før jeg gav beskjed til sjefen om situasjonen, hvor jeg fikk tilbakemelding om at det skulle fikses på. Ble det fikset på? Nei. Jeg ble stående i kassen som var avskilt fra alle andre ansatte helt alene.
Ikke nok med at jeg var ensom nok fra før av og familiesituasjonen ble forverret fra dag til dag, neida jeg måtte toppe det hele med nok en gang å ha en jobb som jeg gruet meg til. Jeg husker jeg noen ganger ble så dårlig at jeg følte jeg kunne gått i bakken når som helst. Andre ganger så kunne jeg begynne å gråte uten videre. Jeg husker jeg en gang gråt mens jeg tok imot betaling hos en kunde fordi jeg ikke fikk noen til å stå for meg.
Jeg ble så psykisk dårlig at jeg rett og slett ikke kjente meg selv på den tiden. Jeg gjorde mye dumt på dem tiden som jeg aldri skulle ha gjort, men samtidig så var jeg så syk at jeg var umulig å styre. Jeg gjorde alt som gav meg et snev av lykke selv om den lykken bare varte i 2 sekunder. Heldigvis så kom jeg meg vekk fra den jobben før ting ble for alvorlig, samtidig så var familiebåndet en smule stabilt på den tiden som gjorde at jeg fikk lov til å være med på familieferien til syden.
Det var utrolig deilig å kunne dra på ferie uten å tenke på at jeg skulle tilbake til nok en jobb som ødelagte meg, men selvfølgelig så skulle det være noe annet som påvirket ferien. Jeg var nemlig så langt ute av Jehovas Vitne som mulig utenom å være ute skriftlig. Så med bikiniene og kjolene som ble tatt i bruk så ble jeg så å si ekskludert på ferien. Jeg vil ikke si at klærne var så ille i forhold til hva det kunne vært, men for dem så er alle kjoler over knærne uakseptable. Så jeg og min søster hadde så å si ferie alene, noe som ikke gjorde meg noe.
Jeg hadde det ganske greit egentlig, helt til vi kom hjem. Jeg vil ikke fortelle for mye om hva som skjedde i detalj den kvelden, men jeg kan si det slik at jeg skulle sove over hos mine foreldre når vi kom hjem fra turen. I stede endte det opp med at jeg dro hjem til min mørke hybel gråtende foran rattet hvor jeg aldri har følt meg så lite elsket og så mye hatet på en gang. Jeg har aldri i mitt liv følt meg så ubetydelig.
VG skrev at jeg sendte melding til mine foreldre “TAKK FOR MEG”. Det var under denne kjøreturen denne meldingen ble sendt, mens jeg egentlig bare hadde lyst til å snu om rattet mot fjellveggen. Etter 30 minutter kjøretur hvor jeg kommer hjem og endelig greier å puste rolig så får jeg øye på kjøkkenkniven som ligger rett på kjøkkendisken. Jeg tar den opp. I det jeg løfter den så strømmer det tusen tanker i hodet mitt, hvor en av dem er å bare avslutte alt av smerte. Hvis ikke mine nærmeste elsker meg, hvem vil elske meg da? Jeg har bare meg selv, så hva er vitsen? Jeg tror aldri jeg har vært så livredd før. Jeg slipper kniven å faller sammen i gråt. Jeg hulker og gråter så mye at jeg sliter med å puste, å det eneste jeg tenker på er at jeg vil at mamma skal komme stormende inn døren livredd for datteren sin. Hun kom aldri…
Den natten var så utrolig skummel, men den var uten tvil et vendepunkt i livet mitt. Det å føle meg så alene og så lite verdt var utrolig vondt og har nok skadet meg for resten av mitt liv, men samtidig så gjorde den natten meg til den jeg er i dag. Etter det så har jeg ikke lent meg på noen, jeg har stått på alene. Jeg har gjort det jeg har måttet gjøre for å leve et bra liv, selv om mange har dømt meg for avgjørelsene mine.
Det har vært en utrolig tøff vei å gå. Jeg har flere ganger havnet langt ned igjen, men jeg har alltids greid å reist meg. Jeg har ignorert dem som dømmer meg og fulgt mine drømmer. Jeg har aldri hatt et såkalt normalt liv, å det kommer jeg aldri til å få heller. Mye har skadet meg for livet, men dette er noe jeg har lært at jeg bare må leve med.
Det er derfor jeg sliter med å få meg en normal jobb igjen. Det er derfor jeg ikke kan bo alene. Det er derfor jeg ikke vil ha kontakt med foreldrene mine igjen. Jeg har vært der nede og opplevd den sorgen som kan gi deg den følelsen av at det bare er en utvei, å jeg skal aldri tilbake. Derfor holder jeg meg vekke fra alt som kan ødelegge min lykke i livet. Jeg er kanskje egoistisk, men det er livet mitt jeg snakker om.
Ingenting er mer verdt enn livet ditt, så ikke la noen på noe som helst måte skade det!
Det er bare noen dager igjen før sommeren for i år er offisielt over. Det betyr at høsten starter, bladene faller, temperaturen synker og mørkere dager kommer. Selv så har jeg hatt utrolig dårlige minner med denne perioden de siste 2-3 årene. Depresjoner, trøstespising, null motivasjon og en haug med tårer er hvordan jeg kan beskrive en god del av høst/vinter perioden. Selvfølgelig så dukker tanker om dette nå som tiden nærmer seg, jeg vil virkelig ikke bruke disse nydelige årstidene på å ha det vondt. Jeg vil ikke, å jeg skal ikke!
I forhold til tidligere så føler jeg meg tusen ganger sterkere. Dette for så mange grunner. Jeg føler jeg har funnet meg selv, jeg har fantastiske personer rundt meg, jeg har utrolig mange planer for slutten av året og jeg trives med livet jeg har nå. Dette er alle punkter som jeg manglet helt eller gradvis i livet mitt før. Jeg hadde fantastiske personer i livet mitt før også, men jeg hadde også personer i livet mitt som ødela meg. Dette gjorde at jeg ikke åpnet meg for dem som faktisk betydde noe for livet mitt.
Jeg synes det er utrolig vondt å tenke over at det er mange unge der ute som gruer seg til denne tiden. Det er ikke uten grunn det er noe som kalles vinterdepresjon. Så til alle der ute, ta vare på hverandre. Ikke press deg selv for mye, ikke bruk tiden på personer som gjør deg vondt og bruk masse tid på personer som elsker deg.
Vi lever i en verden med mye press om å gjøre det bra på skolen, kroppspress, ikke skille seg for mye ut og bli likt av alle. Disse punktene sliter spesielt unge mennesker ut, å det eneste vi sitter igjen med er depresjoner og dårlig selvtillit. Så ikke tenk på at du må være best, heller bare fokuser på å gjøre DITT beste. Drit i hvordan andre ser ut, fokuser på å være den beste versjonen av deg selv. Følg drømmene dine og gjør det som gjør deg lykkelig, på den måten vil du også se hvem som er dine ekte venner og elsker deg for den DU er!
Det er rundt 15 måneder i forskjell på disse3 bildene, hvor begge er tatt av profesjonelle fotografer. Det er utrolig rart for meg å se disse gamle bildene, for de bringer fram en så stor historie i livet mitt. Jeg tok dem med tanke på at jeg skulle ut med et stort innlegg på bloggen min om at jeg skulle feire min første bursdag hvor jeg ble 20 år (les her). Hvis dere klikker på innlegget så vil dere se at de bildene er en smule annerledes enn disse som er originalen. That´s right, jeg redigerte bildene mine mye på den tiden. Jeg var rett og slett flau over kroppen min, noe mer er det ikke å si.
Så det å vise dere disse bildene er rart, men samtidig godt. For ikke nok med at jeg har forandret meg utseendemessig, jeg føler også at jeg som person har blitt mye mer lykkelig. For dere så blir dette kanskje bare før og etter bilder av meg, men for meg så ligger det så mye bak disse bildene. Det er så mye mer enn utseende som har forandret seg på disse månedene. Heldigvis bare positivt.
Fra jeg var ferdig med å blogge i dag morgen så har jeg tenkt på hva annet jeg kan blogge om i dag. I dag var en av de dagene hvor jeg fikk helt skrivesperre, det var absolutt ingenting som dukket fram. Ikke før jeg begynte å skråle nedover bildene som jeg har lagret fra snapchat. De eldste bildene er fra midten av 2016, et år som jeg husker alt for godt. Både på godt og vondt. Det var dette året jeg sluttet å være aktiv som Jehovas Vitne, hvor jeg var på min hardeste diett hvor jeg veide 60 kilo for så å havne i skikkelig depresjon som førte til en vekt på 80 kilo! Dette er det året i livet mitt som jeg vil tro har vært det hardeste psykisk, hvor 2017 ligger tett etter.
Men det var også gode minner med dette året, la oss se…
Hehe, disse bildene husker jeg godt. Jeg hadde vært på Slottsfjell-festivalen med min beste venninne og hennes venninner som alle var Jehovas Vitner. Etter dag 2 bestilte jeg tog hjem til Haugesund igjen fordi jeg følte meg utenfor. Så jeg dro hjem til venninnene mine som ikke var Jehovas og festet i Haugesund heller den helgen. Det var så mye kjekkere!
Så har du disse bildene. Phuuu… Hva skal jeg si? Jeg hadde på denne tiden endelig greid å slutte på en jobb som skapte utrolig mye psykiske problemer for meg, jeg spiste seriøst en sjokoladeplate til dagen sammen med alt mulig annet drittmat for å prøve å holde motivasjonen til å jobbe oppe. Det var når disse bildene ble tatt at jeg hadde funnet tilbake motivasjonen til å trene igjen. Jeg var klar for å få livet mitt tilbake, for jeg følte meg fanget i den kroppen jeg hadde. Det var ikke min kropp, det var ikke meg! Det er vondt å se disse bildene, men samtidig så vet jeg at det var på den tiden jeg så lyst på livet igjen.
Jeg kom meg gradvis på trening igjen og holdt meg positiv. Hver økt jeg greide var en seier, å anstrengelsene gav gravis resultater.
Motivasjonen var på topp, noe som gjorde at jeg greide å holde meg unna søtsaker og dritt mat. Selv i helgene greide jeg å velge sunne alternativer for ikke å dette av sporet. Jeg følte meg så kvalt at det ikke fristet å ødelegge med mat som jeg hadde proppet i meg før.
Jeg ble intervjuet av TV Haugaland angående at jeg ønsket å stille i bikinifitness, hvor de fikk det fram at jeg ikke lengre var Jehovas Vitne, noe jeg var. Jeg ble allerede på denne tiden utstøtt av mange fordi de trodde jeg var ute. Når de allerede hadde utstøtt meg uten å høre med meg så var de ikke verdt det, da kunne jeg like greit bare late som om jeg var ute tenkte jeg. Det var mitt første steg i retningen mot å melde meg ut av religionen.
Bare noen måneder etter følte jeg meg så bra og selvsikker at jeg på Halloween gikk ut i byen i bare en body. Den følelsen av å gi blanke i hva andre tenker var så utrolig deilig. Jeg følte at gamle Christina begynte å komme tilbake. Etter dette så gikk alt bare oppover.
Meg den dag i dag.
Det er ikke to år siden en gang. Jeg føler det er en evighet siden disse bildene ble tatt, men det er det ikke. Jeg er utrolig stolt over meg selv, å hva jeg har fått til på under to år. Jeg kom meg gradvis tilbake til den Christina jeg liker å være. Jeg gikk sakte, men sikkert ned i vekt hvor jeg nå er 20 kilo lettere. Jeg føler meg 20 kilo lettere til sinns også. Noen av disse bildene var mye tyngre å dele enn andre. Noen har dere kanskje sett før, men andre har jeg ikke tenkt tanken på at jeg skulle dele noen sinne, men her er de.
Jeg føler ikke at jeg burde skamme meg over disse bildene, det var meg før, ikke nå. Dette er et bevis på at hvis en vil så kan en få det til. Selv jeg som var på det dypeste psykisk greide å finne tilbake gleden i livet og motivasjonen til å trene. Jeg er bare så utrolig glad for at jeg har dere som mine lesere. Dere får meg til å ville åpne meg mer og mer for hver dag. Tusen takk for at dere er der for meg, jeg er evig takknemlig. Love ya all!
Det er slike dager som får meg til å forsvinne fra bloggen i flere uker. Jeg sitter dagene etterpå med en følelse av å ville snakke med noen, men det er ingen jeg føler jeg kan kontakte uten å føle meg påtrengende. Jeg vil skrive om det, men vil ikke bli sett på som en deppeblogg heller. Så jeg unngår å skrive, unngår å snakke, noe som medfører at bloggen blir stille. Jeg er sikker på at det er noen av mine nærmeste som tenker “du kan snakke med meg!”, men de vet også at jeg er den type person som har lett for å tenke at jeg ikke vil være til bry. De få gangene jeg har åpnet meg til personer som ikke har brydd seg har gjort at jeg velger å unngå å snakke med noen i stede for å risikere dette igjen.
I går kveld var jeg veldig urolig i kroppen, men hva det var som gikk av meg visste jeg ikke. Alt jeg visste var at jeg måtte ut, å det med en gang. Klokken var nesten tolv om kvelden, men jeg tok musikk på ørene og begynte å gå. Hvor jeg skulle hadde jeg ingen anelse om, jeg bare gikk og gikk. Jeg kommer aldri til å glemme denne turen. Etter 30 minutter begynte det ene etter det andre å dukke opp. Jeg gikk fra å føle meg helt rolig og nyte livet til å bare noen sekunder etterpå gå med tårer i øynene.
Jeg endte opp på en sti rundt et vann hvor jeg visste at det var lite sjans for å møte på mennesker. Så følsom som jeg var så ville jeg ikke at noen skulle se meg. Tårene kom og gikk hele veien, plutselig så løp jeg i skogen. Jeg hater å løpe, men der og da var det som om jeg drømte. Når du drømmer at du løper føler du enten at du ikke kommer noe vei, eller at det er som å fly. Jeg ble aldri sliten, jeg bare løp fortere og fortere.
Når jeg tenker tilbake på det så er det som om det er en drøm, eller mer et mareritt. Alt dukket opp i løpet av den turen, grunnen til at jeg gjør som jeg gjør, nye tanker om fortiden, alt! Det var som om det endelig gikk opp for meg hvilke jævlig situasjon jeg er i, men det som alltids gikk i hodet mitt var dere. Hele veien tenkte jeg på at jeg ikke vil at problemene mine skal ødelegge for framtiden min også. Jeg lovte dere at jeg heller skal være åpen om at jeg har dårlige perioder enn å forsvinne. Jeg lovte dere!
Jeg våknet opp i dag med stress og følte hele tiden at jeg måtte spy, men jeg tok på meg klærne, stelte meg og kom meg på jobb. Fram til nå har jeg tenkt på hvordan jeg skulle skrive dette innlegget. Jeg har sikkert brukt 1 time på dette innlegget, men på denne timen så har jeg bare følt meg bedre og bedre. Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har mulighet til å åpne meg for dere, uten dere og bloggen så hadde jeg nok ligget i sengen som et vrak med tusen tanker som jeg aldri fikk ut.
Hvilke type gutter tiltrekkes jeg egentlig av? Jeg har jo tross alt vært singel i 21 år. Jeg har vært av og på med gutter hvor jeg har visst i forkant at de ikke oppfyller “kriteriene” mine, men likevel har jeg gitt dem en sjanse. Det endte alltids med at jeg avsluttet det bare noen uker etter. Mange vil se på meg som alt for kresen, men det er tross alt jeg som skal ha personen i livet mitt. Skal jeg være i et forhold så skal det være med en jeg aldri blir lei, en som kan være min beste venn også. Så hva er egentlig disse kriteriene mine som jeg er så opptatt av?
Denne har jeg brent meg på noen ganger. Han MÅ være eldre enn meg, slik er det bare. Gutter som er yngre enn meg blir alt for barnslige for meg, jeg trenger en mann. Det er dumt av meg, men er jeg med en som er mindre så er dette noe som jeg går rundt å irriterer meg over. Derfor holder jeg meg unnå yngre fra nå av, jeg har prøvd å det funket dårlig.
Høyde
Ingenting er mer turn off enn når gutten er lavere enn meg, spesielt hvis jeg har på meg hæler. Jeg er en skoelsker, spesielt for hæler så han må være så høy at når jeg har på meg hæler så er han enda høyere. Må jeg velge mellom mannen og hælene så velger jeg hælene, men trenger ikke å være høyere enn når jeg har de høyeste som jeg bruker på jobb. Så lenge jeg kan ha litt høyde på skoene så er jeg fornøyd.
Bosted/språk
Ja jeg vet jeg er utrolig sær, men denne har aldri vært noe must. Jeg har bare et utrolig godt øye til utenlandske menn. Det er noe med væremåten som er så mye mer utstrålende enn nordmenn, det merkes etter turene våre til Gran Canaria spesielt. Mulig nordmenn bare er mer sjenert, men det funker dårlig på meg. Gyldenbrun hud, mørkt hår og mørke øyne, da er jeg solgt.
_______________
Interesse
Selv så er jeg en ung kvinne med store drømmer og spontan, så en mann som er mer opptatt av å ha en sikker jobb og leve et A4 liv er ikke noe for meg. Jeg vil ha en som kan motivere meg til å gjøre bedre, å en som jeg kan motivere.
Jeg elsker å trene, holde meg i form og spise sunt, men jeg elsker også å kose meg med god mat som er mindre sunn. Selvfølgelig er det en selvfølge at jeg vil ha en som liker å trene, men ikke noe fitness freak takk. Jeg trenger ikke en som har sixpack 24/7, bare en som liker å holde seg i form, men som jeg også kan kose meg med og lage god mat til uten å måtte passe på at han ikke skal ha for mye av ditt eller datt.
Personlighet
Sist men uten tvil viktigeste. Jeg har utrolig få personer i livet mitt etter utstøtelsen, å jeg ønsker ikke å ha noen som kan skade meg enda mer enn det jeg er blitt. Jeg trenger en som jeg føler jeg kan snakke med, en som er der for meg når jeg har tunge dager og drar meg opp i stede for ned. Er ikke kjemien på plass så vil ingen av de andre kriteriene ha noe betydning. Utseende kan få en til å bli kjent med en person, men det er personligheten som får en til å bli eller dra.
Men hvem er han jeg har lagt ut bilder av tenker du kanskje om du har fulgt meg på sosiale medier. Jeg har fått mye spørsmål om jeg har fått meg kjæreste, å ja jeg har sett dem. Jeg har valgt å la dette spørsmålet ligge, så får vi se om jeg i framtiden snakker offentlig om dette.
Jeg hører det hele tiden, å det blir bevist gang på gang også. Mange som ikke kjenner meg personlig, men bare gjennom bloggen vil si at jeg ødelegger livet mitt slik jeg holder på. Den personen jeg blir sett på som med tanke på mine valg, streke meninger og små grenser gjør at mange hadde mislikt meg om jeg var like hard i virkeligheten. Dem som kjenner meg fra før av utenom bloggen blir faktisk overasket når de får høre hva jeg jobber som og driver med, å det faktisk positivt.
Jeg sier ikke at jeg er to forskjellige personer når det gjelder blogg og virkeligheten, men jeg har alltids en grunn til at jeg sier eller gjør slik jeg gjør, noe som ikke alltids er så lett å få fram. Det er ikke fordi jeg er heldig at jeg får leilighet på dagen, aldri har gått fra et intervju uten å ha fått jobben osv. Jeg som andre har respekt for mennesker, vet hvordan man skal oppføre seg og er en åpen person som er lett å føle seg trygg blant. Jeg kan være en drittsekk til tider på sosiale medier, men det er alltids en grunn til. Blir jeg behandlet som dritt og ikke vist respekt så kan en ikke forvente så mye tilbake.
_______________
Jeg vil si at det viktigeste er ikke hva du driver med, men hvem du er som person. Jeg kjenner flere som driver med galne ting som gjør at folk holder seg unna dem, men de kan være dem som har det største hjertet. Jeg vil faktisk påstå å si at dem som følger drømmene sine, gjør det dem skulle ønske uansett om de blir dømt for det, er dem som er minst dømmende og frisinnet. Dem som sitter og dømmer er kanskje dem som selv sitter med en jobb som en hater og misunnet at noen andre faktisk gir blanke, følger drømmen sin og lykkes.
God kveld babes. Håper alle har vært like heldige med været som vi har vært her i Stavanger. Selv så har jeg valset rundt i shorts og sandaler når vi var ute å handlet, noe som virkelig nytes. Nå er det jo faktisk litt over en uke til bursdagen min/17.Mai, så jeg får virkelig håpe at vi får fint vær da også. Selv så har jeg faktisk ingen planer for verken bursdagen min eller 17.Mai. Alle vennene mine reiser hjem til familie denne tiden, så hva jeg skal finne på får vi se.
